Men allikevel, med vår kroniske hang til dagsaktuelle aproposfilmer, føles det ekstra nærliggende å poste nettopp «Stockholmsnatt» i disse dager (se videovinduet øverst).

En film finansiert med offentlige midler, for å redusere hærverk på telefonkiosker(!!). Men som i følge «mange» i stedet endte opp med å inspirere en hel generasjon svenske ungdomskriminelle – sånn kan det gå.

Og apropos det: ta en titt innom denne wikien for å se åssen det gikk med en av hovedrolleinnehaverne, graffiti/bankranerlegenden Liam Norberg.

I det hele tatt en svært interessant rolleliste, som også inkluderer Quincy Jones‘ svenske sønn, nå for tiden dokumentarfilmprodusent i LA – han stod blant annet bak denne perlen:

Ved lov!

Altså, vi er såklart tilhengere av å gi kinoene best mulig levevilkår, men siden vi liker film mer enn vi liker kinoer må det være lov å påpeke at veien til helvete ofte er brolagt med gode intensjoner av denne typen.

Særlig med tanke på at stadig flere kvalitetsfilmer fra USA slippes tidligere og tidligere på VOD (og dermed også blir lettere å piratkopiere).

Ta for eksempel «Ain’t Them Bodies Saints», som faktisk også spilte i Cannes. Den slippes 16. august på kino i USA, og dukker opp på VOD allerede uka etter (samme lanseringsstrategi som for eksempel Terrence Malicks seneste, som dukket opp på kino i Norge denne uka).

Hvor stort marked har den da ved en eventuell lansering i Europa flere måneder seinere?

Men greit, la ikke min syting komme i veien for nyheten om en fersk trailer til nevnte «Ain’t Them Bodies Saints», som var en av de store snakkisene under årets Sundance (se den i videovinduet øverst).

Filmen har Casey Affleck og Rooney Mara i hovedrollene som et kriminelt kjærestepar i 1970-åras Texas. Afflecks rollefigur tar på seg skylda for en hendelse der en politimann blir skutt, og ender med å få en betydelig fengselsstraff.

Mens han sitter inne føder Mara deres felles barn, og et par år etterpå rømmer Affleck for å finne dem.

Både Casey Affleck og Rooney Mara er fantastiske skuespillere, og vi gleder oss enormt til å kunne se denne filmen (som tilsynelatende har en litt sånn trykkende, men lyrisk Cormac McCarthy-aktig stemning).

Så spørs det da, om vi velger å vente på at filmen eventuelt får norsk distribusjon, eller om vi tar ibruk den amerikanske iTunes-kontoen i stedet.

Her er forresten en video der regissør David Lowery snakker om filmen sin:

Bonus 2: Lowery har også klippet den mye omtalte Shane Carruth-filmen «Upstream Color», som nylig også kom på VOD i USA (en snau måned etter kinovisningen.

Heller ikke denne har foreløpig noen releasedato i Norge. Sukk.

De er begge en del av en større europeisk trend hvor morsmålet ofres for å få innpass i det internasjonale markedet.

På mange måter begynte det hele i 2001 med franskmannen Chris Nahons «Kiss of the Dragon», der Jet Li og Bridget Fonda må bekjempe en verdensomspennende konspirasjon ved hjelp av karatespark.

Filmen var produsert av et fransk produksjonsselskap, og ble spilt inn i Paris og Shanghai. Men mesteparten av skuespillerne var britiske, kinesiske eller amerikanske, og filmen foregikk stort sett på engelsk.

Den innledet en aldri så liten revolusjon i europeisk film, som nå tolv år etter er i ferd med å snu opp ned på forholdet mellom Hollywood og Europa.

Produsent for «Kiss of the Dragon» var Luc Besson. Noen år tidligere hadde regissøren av «Nikita» (1990) og «Leon» (1995) startet produksjonsselskapet Europacorp sammen med sin tidligere produsent Pierre-Ange le Pogam.

Ambisjonene var store: lage franske filmer som skulle gjøre det stort på det internasjonale markedet. Og Besson hadde skutt gull fra første stund med «Taxi» (1998), en film hadde manus på, men gitt regijobben til en ung assistent.

Men Besson hadde også erfart hvordan hans egne filmer stadig vekk ble nyinnspilt i Hollywood. «Nikita» var blitt til John Badhams «The Point of No Return» (1993) og en hit på amerikanske kinoer. Nyinnspillingsrettighetene til «Taxi» var dessuten nylig solgt til Fox.

Ville det ikke være mulig å gå direkte til det amerikanske markedet? Lage den engelskspråklige versjonen selv med en gang?

Siden har denne strategien vært en grunnpilar for Europacorp, Europas største uavhengige filmprodusent, med en verdi på drøyt 400 millioner euro.

Luc Besson

«Kiss of the Dragon» ble raskt plukket opp av det amerikanske studioet 20th Century Fox og spilte inn anselige 36 millioner dollar i USA.

Suksessen fortsatte med actionfilmen «The Transporter», regissert av den da 29-årige Louis Leterrier og med «Lock, Stock»-stjernen Jason Statham i hovedrollen.

Både Leterrier, Jet Li og Statham skulle senere bli viktige inntektskilder for Europacorp.

Leterrier regisserte både hevndramaet «Unleashed» (2005) og oppfølgeren «The Transporter 2» (2005) som ble Europacorps første film på toppen av amerikanske besøkstallister. Det innledet en fase preget av hybris.

Først bommet Besson og Pierre-Ange le Pogam stygt med Guy Ritchie-kalkunen «Revolver» som ble en grusom kommersiell fallitt, før de satset på da to ukjente nordmenn for å lage kitsch-westernfilmen «Bandidas».

«Bandidas», regissert av nordmennene Espen Sandberg og Joachim Rønning.

Filmen kom ikke engang opp på amerikanske kinoer.

Noe måtte gjøres. Og løsningen lå ikke i vest, slik Bresson og le Pogam opprinnelig hadde tenkt. Den lå i øst. De nye markedene Kina og Russland var i ferd med å bli vel så attraktive som det mer kresne amerikanske.

Der den originale «Transporter» hadde et plot bestående av kinesiske skurker, holdt «Transporter 2» seg unna slike nedsettende beskrivelser. Følgelig gjorde filmen det godt på det kinesiske markedet.

Da «Transporter 3» så ble lansert i 2008 havnet den bare på syvendeplass i USA, mens omsetningen i Russland og Kina utgjorde en fjerdedel av det internasjonale markedet. For første gang rundet Europacorp 100 millioner dollar på verdensbasis. Selskapet ble lansert på Paris-børsen. Men dette var bare begynnelsen.

Ingen anså Liam Neeson for å være en salgsmagnet på det internasjonale actionfilmmarkedet i 2008. Men det gjorde Europacorp.

De hyret inn 56-åringen til å spille inn deres nye hevndrama «Taken» som ble studioets første gedigne suksess med over 200 millioner innspilte dollar på verdensbasis.

Tre år senere klarte Besson nesten å runde 300 milloner med oppfølgeren «Taken 2». Samtidig åpnet selskapet sitt eget nybygde studio «Cité du Cinéma» utenfor Paris.

Europacorp har nå blitt en stor global aktør. Under filmfestivalen i Cannes annonserte de et produksjonssamarbeid med kinesiske Fundamental Films om å produsere tre nye «Transporter»-filmer. Her skal innspillingen og handlingen delvis foregå i Kina.

Det franske selskapet har også inngått en samarbeidsavtale med Relativity Media i USA.

Suksessen til Europacorp har selvsagt ikke gått upåaktet hen. For det er ikke kun Bessons evne til å skrive salgbare manus som har gjort selskapet stort. Forretningsmodellen baserer seg i stor grad på å kunne konkurrere med Hollywood på pris.

En Europacorp-film er betraktelig rimeligere enn en tilsvarende Hollywood-film fordi arbeidskontraktene i Europa er gunstigere og fordi kontinentet kan skilte med svært generøse statlige subsidier i form av både direkte filmstøtte og skatteincentiver.

De siste årene har det derfor dukket opp flere europeiske produksjonsselskaper som søker å benytte seg av en liknende forretningsmodell. Belgiske Corsan er i ferd med å sluttstille Paul Haggis’ nye romantiske drama «Third Person» (med Liam Neeson), og har også Travolta/De Niro-filmen «Killing Season» og Josh Hartnett-dramaet «Singularity» rett rundt hjørnet.

Franske Les Productions du Trésor hadde premiere på «Blood Ties» i Cannes, med blant andre Mila Kunis, Billy Crudup og Clive Owen i hovedrollene.

Selskapet har dessuten to nye engelskspråklige filmer på trappene.

For det var slett ikke bare kjøkkenet som var et mareritt på spisestedet Amy’s Baking Company i Scottsdale, Arizona. Selv den hardføre Ramsay måtte til slutt gi opp for paret Samy og Amy Bouzaglo, som har en mildt sagt spinnvill måte å drive restaurant på.

Når Ramsay møter Amy for første gang, legger hun ikke skjul på at hun er litt smågal. Hun snakker med kattene sine, men det er jo ingen motsetning mellom det og å kunne lage lekre kaker.

Ifølge Amy er ikke maten problemet. Hun er offer for et internettkomplott, der en flokk «cyber bullies» har rottet seg sammen om å skrive dårlige anmeldelser på Yelp.

Når den slags skjer, og man heter Amy Bouzaglo, vender man ikke blikket ned, men tilkaller en stjernekokk som kan fortelle hele verden at de tar feil.

Men Amys pizzaer er rå. Burgerne er gjennomvåte av dressing, og den «ferske» raviolien kommer direkte fra fryseren.

Maten er likevel ikke det største problemet.

For Amy lever så til de grader opp til kallenavnet «Crazy Amy». Hun sparker en nesevis servitør på stedet, anklager Ramsay for ikke å ha smaksløker, stjeler servitørenes driks og ringer etter politiet hvis gjestene klager over å vente mer enn halvannen time på en pizza.

Og så er det Amys «crazy eyes» når hun blir ekstra hissig.

Så kunne man kanskje tenke at Amy og Samy var offer for konseptet de var med på.

Det er jo tv, og kanskje var paret utsatt for ensidig redigering?

Men det var før en Facebook-meltdown som må gå over i historien som en av verdens verste:

Forsøket på damage control i etterkant var like desperat. I en pressemelding annonserte paret at Facebook-siden var blitt hacket.

«Vår Facebook, YELP, Twitter og hjemmeside er åpenbart hacket. Vi jobber med lokale myndigheter og FBIs enhet for datakriminalitet for å sikre at det ikke skjer igjen. Vi har ikke skrevet alle disse forferdelige tingene», skrev de på Facebook-siden i etterkant av en rekke truende, aggressive statusupdates.

En forklaring som ikke virker særlig troverdig når man kjenner til Amys tidligere håndtering av dårlige Yelp-anmeldelser.

I 2010 svarte hun på en énstjernes anmeldelse, og anklaget den kritiske gjesten for å være en utsendt spion for en annen restaurant:

«Det er tydelig for meg hvorfor du var her ALENE på en lørdagskveld. Les hvilken som helst av våre andre anmeldelser, og du vil se at ALLE elsker oss! De eneste som ikke gjør det, er våre konkurrenter. Vi visste at du var sendt fra en annen restaurant allerede før du bestilte pizzaen. Gjør oss en tjeneste og skån oss for ditt stygge ansikt og dine stygge meninger».

Etter ti dager i skjul fra media og sosiale medier-mobben, gjenåpnet Amy’s Baking Company tirsdag. Og tesen om at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet har kanskje noe i seg.

Flere hundre mennesker hadde angivelig allerede reservert bord for å oppleve Crazy Amy irl. Kanskje har hun lurt oss alle med et snedig pr-stunt?

Hvis du har 40 minutter til overs, kan du se programmet her. Og har du 80 minutter, kan du saktens bare se det igjen:

Halla, lesere! Er det greit at jeg bruker samlebetegnelsen «lesere» om dere? Jeg kjenner dere jo ikke personlig, tross alt.

Kanskje et par av dere. Jeg har nemlig et «par» venner, hvis dere skjønner hva jeg mener. Nærmere bestemt ti venner.

Men nok om at jeg har jævlig gode venner som jeg liker å henge med, nå skal det recappes.

Episoden starter med at Don «Don Draper» Draper står i heisen på vei ut til sin elskerinne Sylvia, da han hører at det er rabalder på ferde inne hos henne. Hun krangler med sin kirurgmann. Don blir stående og lytte så lenge han bare kan.

I kontorlokalene til SCDP, som nå vel heter noe sånt som SCDPODKPOODWPOD, er de i full fart med å kombinere de to tidligere konkurrerende reklamebyråene til ett.

Og Joan er seff midt oppi alt med sine lister over ting.

Peggy har fått tildelt kontor. Med ræva lapp på døra.

«Peggy Olson Coffee Chief» står det. Det er gøy fordi det ikke stemmer, hun er jo chief of creative. Det er altså en slags form for satire. Liker dere satire? Kommenter i kommentarfeltet og fortell om DIN beste satire.

Uansett, Joan er tydeligvis fortsatt opptatt av å utøve makt overfor sin tidligere overordnede.

Første ordentlige styremøtet i det nye kontorlandskapet. Don er sein. Pete er også sein. Det som er stress er at alle stolene er tatt, så Pete drar en Pete-move og krever å få stolen til en sekretær.

Ted Chaough reiser seg umiddelbart og gir sekretæren sin stol. Fin fyr, ass. Eller er han bare en player?

Episodens morsomste øyeblikk tilhører som vanlig Don Draper. Neida, selvfølgelig tilhører det Roger Sterling. Hahaha.

Husker du Burt Peterson fra tidligere? Hvis ikke, søk på «Burt Peterson kicked in the nuts» på YouTube. Ikke gjør det. Det som er viktig å huske er at han fikk sparken fra Sterling Cooper i 1963, av ingen ringere enn Sterling selv, og her gjør han det jommen om igjen.

Burt får sparken. Og som vanlig serverer Roger episodens mest chille comeback.

Burt: «You’re a real prick.»

Roger: «Damn it, Burt, you stole my goodbye.»

Sylvia, Dons elskerinne, ringer Don på jobben og krever at de møtes så han kan føre sitt største kjønnsorgan inn i henne. Han sier hun skal møte ham på et hotellrom i byen.

De gjør så, og han dundrer løs. Etter de er ferdig, sier han at hun ikke får lov til å dra noe sted. Hun må bli på hotellrommet.

Han ber henne også om å krype rundt på gulvet og finne skoene hans med en drøyt skummel stemme. Dette er vel Don på sitt mest creepy? Eller? Er det?

Kanskje jeg må kjøre en liste over hans nifseste stunder snart. «Nifst» er det ikke ofte jeg sier.

Pete blir oppringt av sin bror som sier at moren hans er hos ham. Hun blir kjørt hjem til Petes ungkarsrede og vi skjønner fort at hun er spik, spenna dement.

Stakkars, nå sliter Pete både på jobb og på privaten. Ikke at han ikke fortjener det, altså.

Don besøker Ted for å diskutere idéer rundt margarin-kontoen og ender med å skjenke ham drita full. De drodler litt rundt, og det er artig å se hvordan Ted snakker i moderne referanser som «Gilligan’s Island», mens Don fortsetter å tenke i gammeldagse baner.

«Imagine a table, a glass of milk, a delicious loaf of bread» osv, akkurat sånn han holdt på da serien startet. Nå må han fornye seg.

Joan, også kjent som «den moderne kvinnes idol fordi hun har så kvinnelige, sunne former, men ikke glem at hun har objektivt sett jævlig bra pupper og rumpe, og det hjelper», er kvalm på kontoret.

Snille, søte Bob Benson hjelper henne ut, tar henne til legen, fikser rask legetime, og senere i episoden stikker han innom henne med en gave til hennes sønn. Det lukter gryende romanse.

Det lukter også muskelsammentrekninger som presser innholdet i magesekken opp gjennom spiserøret, svelget og ut gjennom munnhulen:

Ted, nå helt «kanakkas drita», snubler seg inn til tekstforfatternes kontor og driter seg ut mens Don står i bakgrunnen og mentalt runker til situasjonen. Se som han runker:

Don er tilbake på hotellrommet han ikke lar Sylvia forlate. Han har sendt henne en rød kjole kun for å kunne beordre henne om å ta den av.

Om jeg noensinne kommer i hans posisjon, og på en eller annen måte kan komme meg tilbake til 1968, skal jeg gjøre nøyaktig det samme.Med en kompis. (Jeg er ikke homo, seriøst, jeg bare skriver sånne ting fordi jeg håper dere synes det er søtt).

Ted er på sykehuset og preiker med sin tydelig døende kollega, Frank Gleason, som gir ham noen råd om hvordan han skal takle Don.

Peggy, som nå serriøst sliter med å ha Don rundt seg igjen, avlegger ham en visitt for å fortelle ham at det ikke var greit å skjenke lille Ted.

Hun er blant de få som vet hvordan man skal tøyle ham ved å være streng.

Men Ted vet nå også hvordan å få makt over Don. Han tar ham med opp i et fly, og bare sjekk så pissredd Don er, da. Hehehehe.

Så kommer de seg over skyene, og en smilende Ted bare «eh, pilotbriller, anyone?».

Med ett er han tilbake i likevekt med Don som tydelig prøvde å vippe ham av pinnen ved å gjøre ham drita.

Don er tilbake på hotellrommet, men Sylvia har endelig fått nok. Hun sier hun har drømt om at flyet hans kræsjer, og at hun ikke gidder mer. Det er slutt.

På tide, ass, lady.

Don er omsider hjemme hos Megan, men når han setter seg ned for å snakke med henne, bare soner han totalt ut. Lytter ikke til et ord hun sier.

Litt som Ted sa i forrige scene, da de var ute og fløy, «Sometimes when you’re flying you think you’re right side up, but you’re really upside down. Gotta watch your instruments.»

Omtrent på samme måte føler nok Don det her. Livet hans er heeeelt på feil kjøl (det har det vel egentlig vært i 20 år nå) og han vet ikke hvilken side som er opp og ned.

Dette blir bare forsterket når Megan sitter og griner på senga si fordi Bob Kennedy nettopp har blitt skutt, og han ikke er i stand til å trøste henne. Noen må justere instrumentene hans, ass.

Og for en gangs skyld snakker jeg ikke om penis.

Men Hasse, hva er episodens gjennomgangstema, spør du så. Jo, det skal jeg si deg. Det er makt.

Don og Pete har en smålig, men litt søt maktkamp om å bli alfahannen på kontoret, Pete sliter med paranoia der han både på kontoret og på hjemmebane føler han mister kontrollen og Sterling bader i deilig, deilig makt der han gir Burt sparken på verdens mest douchete, men samtidig sjarmerende måte.

Episodens mest tydelige form for maktbruk er dog da Don får Sylvia til å holde seg på et hotellrom i flere dager og frarøver henne all frihet.

Ikke minst får vi se Don miste makt, når hun omsider skjerper seg og sier at det er slutt mellom dem. En maktesløs Don stotrer ut ordet «please…», noe han aldri pleier å gjøre. Aldri.

Kommer mannen til å fortsette å synke dypere? Ender han opp som pasient på New Yorks svar på Gaustad? Vil han før eller siden få en rynke i ansiktet som gjør at han ikke ser så forbanna bra ut?

Det får du vite neste uke. Eller, det spørs. Hakke peiling, jeg.

Kommer an på de som skriver serien.

Sammen med Clive Owen planlegger han nå en ny serie i ti episoder, som skal vises på HBO-eide Cinemax (tradisjonelt hjemmet til mer macho serier som «Strike Back» og «Banshee»).

Serien skal hete «The Knick», og følger pasienter og ansatte ved Knickerbocker Hospital i New York på tidlig 1900-tall, skriver Deadline.

Soderbergh skal etter planen regissere alle episodene i serien, og produsere sammen med blant andre Owen.

Jøss.

Vi så Soderberghs nyeste film «Behind the Candelabra» i Cannes, og kort fortalt koste vi oss gløgg med en ganske tradisjonell, men ekstremt velgjort og underholdende fortelling om skaphomsen Liberace og hans unge elsker, spilt av Matt Damon.

Den skal vises på HBO i USA allerede til søndag, mens den slippes på norske kinoer i august.

Blir interessant å se om piratvirksomhet eventuelt kan påvirke de norske billettinntektene, da HBO-filmer har en tendens til å lekke ut på piratsider ganske kjapt.

«The Knick» blir for øvrig ikke første tv-serie som Soderbergh har ansvaret for – i 2003 lagde han «K-Street» for HBO, men den ble lagt ned etter én sesong.

Nøyaktig klokkeslett for norsk release er ikke sluppet, men hvis de kommer seint søndag tipper jeg mandagen kan oppsummeres med ett ord: Hjemmekontor!

Vi skal prøve å gi en liten anmeldelse/vurdering av hver av episodene, men som en liten oppvarming har vi samlet et lite antall videoer som folk med for mye fritid har laget som oppladning til sesongpremieren.

Se for eksempel: «Arrested Godfather»! Som blander dialog fra serien med levende bilder fra «Gudfaren»-trilogien.

Vulture har på sin side laget en «supercut» med de beste musikalske øyeblikkene fra serien:

Mens The Guardian har laget en interaktiv greie for å presentere lesernes favorittøyeblikk fra serien. Sjekk den ut ved å følge denne lenken.

Så til det store spørsmålet, kommer du til å se hele serien i ett jafs? Eller spre det noe, i hvert fall over flere dager?

Serieskaper Mitch Hurwitz advarer faktisk mot å bingewatche hele sesongen på én dag, ifølge AV Club:

Don’t feel obligated to watch it all at once. It’s not Lord Of The Rings. Comedy takes a lot out of you.

Kommer du til å følge rådet? Fortell oss i kommentarfeltet under!

The-Dream – «IV Play»

Mannen som bare kalles «Terius» av mammaen sin og sånne ivrige fans som insisterer på å være på fornavn med artister de har et «nært forhold» til sånn musikalsk, er ute med nytt album på mandag.

Denne videoen er derimot ei uke gammal, men da var vi for opptatt med å feire søttende mai. Bonus:

Don Martin feat. Fela, Pumba, Boss Castro & Tommy Tee – «Nummer 1»

Apropos nasjonalpatriotisme: denne spalteskribents navnebror Don Martin er straks ute med sitt debutalbum som norskspråklig soloartist. Det feires i kveld klokka 18 på Romsås Fritidsklubb!!

Og i morra på John Dee. Denne låta inneholder forøvrig også veteranfar Tommy Tees debutvers på norsk (det på den forrige Don Martin-singelen var et refreng, vøtt). Vi tar gjerne mer sånn!

Og: props for DJ Battlecat-referansen. God anledning til å poste den kuleste «beatmaking»-videoen som finnes på internett:

Ai Weiwei – «Dumbass»

Ai ai AI, Weiwei! Album (!) ute 22. juni.

Kendrick Lamar – «Bitch Don’t Kill My Vibe»

Apropos videoer som egentlig er nesten halvgamle nå, men som vi ikke kan unnlate å poste, liksom. Og om du lurer på hva det egentlig er som skjer på slutten, kan du jo f eks lese denne.

Og så avslutter vi festen med å helle ut litt for kompiser som ikke er med oss lenger.

RIP Romanthony.

RIP Ray Manzarek.

Filmen til Abdellatif Kechiche har seilt opp som den store favoritten til Gullpalmen, og har også skapt endel tabloide overskrifter på grunn av en ganske intens 20 minutter lang lesbisk sexscene.

Det er jo ikke så rart at slikt noe vekker oppsikt forsåvidt, og selv dypt seriøse kritikere innrømmet at det først og fremst var sexscenen som hadde lokket dem til kinosalen i utgangspunktet.

Likevel var det åpenbart et mesterverk som møtte dem. The Playlist er blant dem som har sluppet løs superlativene:

- Riktignok er det en film om lesbiske, men det er en film for alle som har en hjerne og et empatigen som i hvert fall er halvveis i bruk, skriver Jessica Klang.

Kjappe Arthaus har allerede plukket opp de norske distribusjonsrettighetene, så den kommer definitivt på kino her hjemme.

Nå er de to første klippene fra filmen sluppet. Ingen av dem viser noe fra den aktuelle sexscenen (hallo, hva trodde du?), så du kan trygt trykke play selv om du sitter på jobb:

Filmen er for øvrig (veldig) løselig basert på en tegneserie av Julie Maroh, som finnes i engelsk oversettelse. Den er herved bestilt, da det trolig blir noen  måneder før vi får se «La Vie D’Adele» på norske kinoer:

Det blir veldig spennende å se om Charlotta velger gammel kompis eller ny kjærlighet. Hun taper vel uansett hvilke av sveisene hun velger å beholde, gelepiggsveisen eller Vaularsveisen.

Hun har i hvert fall blitt uvenn med Tina irl., lei av å måtte rapportere til den sjalu venninnen.

«Charlotta har et valg og hva skjer når den hvite fuglen dukker opp på nytt?» Triana ser også spent ut.

Gode råd er dyre for Charlotta. Stjernespellern «gjer det fifty fifty». Han syns nok han selv er den aller flinkeste til å gi seg selv odds.

Sander «mene at ulykkesfuggeln itte har vøri så fryktelig ille for KriRe.» Birger lurer på hvorfor han nynner på Bananer i pysjamassangen.

«Hater å ikke ha sminkefjerner», sier Pia. «Du må i hvert fall ikke slutte å sminke dæ», svarer Birger. Litt morsomt.

Du burde i hvert fall ikke barbere skjeggflekken på haken din, Birger. Den ser skikkelig bra ut, bare få den litt lenger nå.

De storkoser seg, men Birger «tvinge mæ sjøl til ikke å bli forelska.» Jeg tror ikke hun trenger å tvinge seg selv.

Ved frokostbordet har gjengen vanskelig for å tro at det er så enkelt at Charlotta må velge mellom Remi og KriRe. Stemningen er trykket rundt bordet, men «hyenan har falt fra en etter en.» Birger er happy.

Ved jentefrokostbordet er det like trist, bortsett fra Isabell som er happy.

«Æ har kasta mæ over i den andre alliansen.» Louis har tatt til fornuft, «for lenge siden», visstnok.

Hun er en forbanna sneaky snik. Jeg liker det egentlig, fordi jeg syns hun er litt morsom mens hun gjør det.

Charlotta stoler på Louis, som lyver og egentlig mener at hun ikke bryr seg om hvem som ryker.

«Men behold KriRe», Louis trenger nemlig en som er dårlig likt, som tar vekk fokuset. Hun ler en ond latter og det er ikke så pinlig som man skulle tro, med tanke på at «mohahaha»-humor for lengst er ødelagt.

Kanskje fordi den onde latteren hennes er ganske ekte.

Sleip, men smart.

«Æ aktivere mæ sjøl te å tenke at æ har en sjanse. Æ tenke at æ e udødelig.» Han nikker med til sitt innbilte soundtrack.

Vi ser tilbake på KriRes største øyeblikk.

«Æ førtjene sånn å være her. Æ kjenne hotellet godt. Æ har gjort at mange a dem som e her e her.» Louis sitter på sengen og holder kjeften sin igjen, men sliter tydelig.

Remi og Charlotta kliner på dagtid. Han spiller på følelsene hennes for å overbevise henne til å velge seg.

Det er det villeste jeg har hørt. Remi sitter og forklarer Glenn hvorfor han digger henne.

«1. Ho e svensk. 2. Ho har tatovering.» Han har jo en nøyaktig lik sjekkliste for henne som hun har for ham. De passer perfekt.

Bryllupsløftene deres blir sikkert sånn «så lenge du har tatoveringer og snakker svensk.» Og «så lenge du har tatoveringer og stilen til KriRe.»

I kor: «Så lover jeg å elske og ære deg, for makten og æren er han KriRe sin i all evighet siden han gjorde dette i fjor og vet kossen det gjøres.»

Homsene er hemmelige partnere. «Vi skal få det til, ved å holde enemiesene nærmere enn vennan.»

KriRe prøver å overbevise Charlotta med at han selv ville fått mange stemmer i en eventuell finale, hvis de gamle deltagerne får bestemme.

Charlotta har det vanskelig. «KriRe er smart og tenker langt. Remi er godt likt i gruppen. Men jeg har nok bestemt meg.»

På senga til Sander venter et brev. «Du er fremdeles eier av lykkefuggeln.»

«E tenkte bare ja, endelig. Skjebnisene te KriRe og Remi er i min hul hånd.»

Gjengen kler seg, bortsett fra Remi som bare føner den gode gamle sveisen og nyter det til det fulle.

«Æ og min allianse kjøre helsvart. Det e jo en sørgeseremoni. Not.» Louis danser seg gjennom forberedelsene til den skjebnesvangre serrisen.

Hennes svik er totalt. Og det er jo vilt hvordan hun nå tråkker på tærne til taktikken til alliansen hun selv var svært delaktig i.

«Det er en fantastisk kveld for min del.» Isabell priser seg lykkelig. Ikke fordi Sander har solbriller på mens han fikser seg på badet.

Triana tar imot gjengen. «Det har vært en ulykkelig og lykkelig uke. Sander, du har vært heldig. Uka?»

«Så bra som den kunne vøri. Lykke fra lykkefuggeln, Isabell ved min side mens e har gitt juling.»

«Den her uka har vært kjip.» KriRe er langt mer alvorlig. Han sier at han har planlagt de neste ukene.

Remi «har det ikkje bra.» Han er overbevist om at han ryker. «Men æ kan si at æ e veldig betatt av ho.» Charlotta har enda ikke bestemt seg. Hun sier hun har vært søtti tretti frem til nå.

Sander Isabell.

KriRe og Charlotta.

Remi og Charlotta.

Birger og Pia.

Patrik og Louis.

Glenn og Lauretta.

Tiden er nesten inne for Charlottas valg, men Triana bare «det er jo fortsatt en svart og en hvit fugl her. Sander, kan du avsløre det du vet?»

«Det er mer med lykkefuggeln enn at e er låst med Isabell.» Dette er fantastisk spennende.

«Det e e som bestemme skjebnen, itte Charlotta. Det e en stor fordel for e. «Det var itte vanskele. E velj..

Charlotta er helt fra seg. «Nå har jeg gått rundt ulykkelig for valget, så får jeg ikke en gang ta det selv. Det er piss. Nå kommer Sander til å ta valget jeg ikke ville gjort.»

«Det e slik at me toan har alltid tatt hverandre ut ved makt.» Så lenge de ikke tar hverandre i toern med makt. Nei, nå holdt jeg på å avslutte setningen med «, si» og det gidder jeg ikke.

«E liken. E velje å sende hjem KriRe.» Spellernes speller. Ikonet. Legenden.

«Det e jævlig urettferdig. Æ førtjene å stå her.» Han står og messer foran gjengen.

Louis er så fet nå. «Hallo, du førtjene å være her? Fordi du liksom har tatt vanskelege valg og bygd en allianse som bare muldrer opp? Den kjøper æ ikke.»

Det er utrolig presist av henne.

«Sander sende mæ hjem før han e livredd før mæ. Æ e mye bedre i spillet. Han hadde flaks.»

Charlotta syns det er sjukt. «Etter å ha trodd at jeg skulle velge, valgte KriRe fordi jeg har lovet ham det, så blir valget tatt av Sander.»

Remi viser forståelse, da. Mandig, dyp, kåt forståelse.

«Det stakk dypt å høre. Men e det en som takle å reise herfra e det mæ. Æ har oppnådd mer enn førventa. Blidd glad i dåkke alle sammen. Æ fant Tina og mange flotte venna. Kjipt å måtte reise.»

Han syns han selv er den klart beste til å sjekke ut av hotellet. Han har gjort det før. Veit åssen det funker.

Louis avslører at hun syns talen var boring.

Gjengen skåler for KriRe. «Glad for å ha deg her for det, Remi.»

Louis er lettet for å ha KriRe ute. «Den sjølgodheta, den va te å grin a.» Hun vurderer å lage sin egen lille homseallianse.

I neste uke er det smitteuke som ser ut til å bli rimelig megaskummelt. Hva skal dere i helgen?

Køene er gjerne smertelig lange opptil flere timer før filmene skal starte, og kommer du så sent som en halvtime før start risikerer du å sitte helt bortgjemt i et hjørne av salen. Om du i det hele tatt slipper inn.

Overraskelsen var derfor stor da jeg kom litt i seneste laget før visningen av Robert Redfords nye film «All is Lost» på festivalens største sal – og kunne spassere rett inn. Ingen kø, gullplasser midt på – og så få tilskuere at de mange balkongsetene i høyden aldri ble benyttet.

Visste alle andre noe jeg ikke visste? Var det en møkkafilm jeg skulle bruke to timer av mitt liv på?

Nei, tvert imot.

De heldige av oss som satt i salen fikk bevitne en enormt sterk rollesprestasjon fra Redford, helt der oppe blant hans beste. Som eneste skuespiller bærer han hele filmen på egne skuldre der han spiller en værbitt seiler som strander på havet.

Filmen åpner med med at vi hører Redfords stemme lese opp et avskjedsbrev: Han kjempet til det siste. Før det klassiske «åtte dager tidligere»-grepet transporterer oss tilbake til det øyeblikket der Redford bråvåkner under dekk på seilbåten sin.

Rundt ham fosser vannet inn. En av verdenshavenes mange tapte shippingkonteinerne  – denne er full av unyttige barnesko – har drevet rett inn i seilbåtens skrog og skapt en lei flenge som slipper det ødeleggende vannet inn over alt kommunikasjonsutstyret ombord.

Allerede fra første stund skjønner vi at Redfords navnløse rollefigur (han omtales som «vår mann» i rulletekstene) har lang erfaring med livet på sjøen. Ettersom han er mokk aleine (og ikke er en sånn fyr som begynner å prate med en volleyball), uttales det knapt et eneste ord i hele resten av filmen – bortsett fra et par utbrudd vi ikke skal avsløre.

76 år gamle Redfords erfaringstunge kroppsspråk og blikk er imidlertid, godt hjulpet av måten kameraet jobber på, mer enn nok for at vi kommer langt under huden på ham.

Alt vi får bevitne på lerretet virker fullstendig troverdig, og vi skjønner hva den ensomme seileren tenker og føler gjennom den etterhvert stadig mer desperate kampen for livet gjennom voldsomme stormer på ugjestmildt ødevann.

Det er som et eneste langt kammerspill, bare uten dialog, langt ute på havet og med bølgene som eneste motspiller. Totalen funker som fy, og det er like fascinerende som vondt å bevitne begivenhetenes gang. På et tidspunkt tok jeg meg selv i å juble høyt.

Vi får aldri vite om noen venter på «vår mann» der hjemme, men det er også helt uten betydning for vårt ønske om at hans overlevelseskamp skal lykkes. Filmen trenger ingen «Kon-Tiki»-aktig oppbygning, og avslutningen er naturlig nok noe vi skal holde helt hemmelig.

«All is Lost» er skrevet og regissert av J.C. Chandor, som spillefilmdebuterte med det glimrende meglerdramaet «Margin Call» i 2011. Spranget fra pratesjuke powermeglere til dialogløs overlevelseskamp kunne knapt vært større.

Men Chandors helt nedstrippede tilnærming til actionsjangeren, den helt ubesudlede fortellingen om overlevelse, viser at vi har med en svært dyktig fyr å gjøre.

Etter de første visningene har forståelig nok Cannes-buzzen spredt seg. De neste visningene vil garantert ikke være like folketomme – for meg står «All is Lost» som et av hele filmfestivalens desiderte høydepunkter.

Filmen har planlagt USA-premiere i oktober. Vi krysser fingrene for at den kommer kjapt til Norge også.

Joda, Jimmy Kimmel har fortsatt snakketøyet med seg der han kommenterer årets «upfronts» – de årlig-vårlige mai-avdukingene av håpefulle amerikanske tv-nettverks kommende serier for seere og annonsører.

De siste ukene har et enormt antall nye serier fått grønt lys, eller blitt lagt på hylla for godt.

Eller som Kimmel formulerer det:

- Throwing a bunch of sh*t at a wall to see what sticks. And guess what, you guys are the wall.

Hva har vi i vente fra over dammen? Her er et lite utvalg, og la oss nå for all del starte med FOX, om ikke annet så fordi Murdoch-familien er slike sjarmerende vesener.

Seth MacFarlane tar steget over i komiserier på FOX ved å la Seth Green og Giovanni Ribisi (begge folk vi vil se mer av) slenge vitser i hverandres retning mens et lydspor av mennesker som for lengst er døde (gjetter jeg – de latterboksene er ofte utgamle) ler seg skakke.

De har rollene som to dataspillutviklere som av en eller annen grunn bor med fedrene sine.

Er du derimot mer glad i Andy Samberg og vil ha babyene hans inni deg? I så fall er den nye politikomiserien hans kanskje mer din pose frukt:

Se traileren og spør deg så om det var ÉN eneste ting i den som var like fantastisk som disse flyktige sekundene i samspill med Michael Cera i «Nick & Norah’s Infinite Playlist».

Aller mest knall er det at FOX-drevne ADHD nå nærmer seg juli-premieren på «Axe Cop». Har du ikke hørt om «Axe Cop»?

Vet du ikke at det er en tegneserie skrevet av en femåring og tegnet av storebor på tjueni? Vet du ikke at når seriens bebartede (for ikke å snakke om titulære) hovedperson skal holde audition for potensielle partnere, går han til slutt for en fyr som heter Flute Cop?

Som har det navnet fordi våpenet hans er fløyte? Som får dinosaurblod på seg og muteres til Dinosaur Soldier? Se traileren da!

Greit, nå trodde både du og jeg at du skulle få se en stor tyrannosaur i den traileren og så ble vi litt skuffa. Det er også legitimt å lure på om moroa med dialog basert på en femårings innskytelser fungerer like godt på skjermen som den gjør i hodet når man leser den.

Men! Vi kan trøste oss med at den lille chihuahuaen spilles av ingen ringere enn Giancarlo «Gus fra Breaking Bad» Esposito.

Han er ellers opptatt med å spille litt slem og litt sympatisk militsmajor (i hvert fall så langt jeg har kommet) i postapokalyptiske «Revolution» på ABC, som nå skal gå inn i sin andre sesong på et tidligere tidspunkt i sendeskjemaet og dermed vil miste seere og bli kansellert. Muligens.

På samme kanal skal Rebel Wilson (en av mange gode ting med «Pitch Perfect») nå more oss ved å være en dame som aldri har gått ut på byen fordi hun nørder innendørs med venninnene sine men så går hun ut på byen likevel og så er det gøy fordi hun er overvektig og fjamsete og har teit undertøy.

Ikke helt med på notene her, merker jeg, men sånn ser det ut:

Bedre ABC-følelser gir kanskje «Mixology», hvor en hel sesong foregår i løpet av en kveld i en bar hvor pene mennesker får selvtilliten tilbake.

Og så har vi andre som får livet tilbake i «Resurrection». Det mest interessante som kan sies om den traileren er at de første femten sekundene får deg til å tro at noen har laga «Lost – Junior Edition».

Gullegget til ABC i år ser ut til å bli Joss Whedons retur til den lille skjermen, Marvel-serien «Agents of S.H.I.E.L.D.». Her er traileren:

Jeg er ikke helt solgt etter å ha sett denne traileren, men samtidig – det er Joss Whedon, så forvent en serie du vil ende opp med å elske med hele hjertet ditt for så å få det revet ut fordi seertallene ikke er bra nok.

I det minste kan Whedon knyte sammen eventuelle løse tråder i den neste «Avengers»-filmen.

Utgangspunktet er fint, om ikke akkurat spektakulært. Agent Coulson (Clark Gregg) gjenoppstår som kobling til film-universet og går fra trivelig sidekick til hovedperson-ish. Hvor bra vil det fungere når han skal ha mer fokus og skjermtid?

Han får blant annet selskap av en ung agent spilt av Brett Dalton, som er så fersk i faget at han ikke engang har sin egen Wikipedia-side. Han har trailerens kuleste replikk («Someone really wanted our initials to spell out S.H.I.E.L.D.»), men er ikke akkurat en karisma-bombe i de sekundene vi ser ham her.

Da ser det mer gøy ut med hackeren Skye. Hun spilles av Chloe Bennet (med fortid som popstjerne i Kina – er castingen en litt mer elegant utgave av Kina-frieriet fra Marvel i «Iron Man 3»?) og later til å ha den typen komisk timing som kan gjøre henne til en ny Eliza Dushku eller Sarah Michelle Gellar.

Sistnevnte finner vi nå om dagen på CBS sammen med selveste Robin Williams. Han har ligget lavt i filmterrenget de siste årene, så det kan bli spennende å se om han blomstrer i tv-ruta med «The Crazy Ones».

Dette er en far/datter-komiserie lagt til reklameverdenen. Mannen som har sett mye «Mad Men» i det siste og tenkt «det der kan jeg gjøre bedre» er serieskaper David E. Kelley, som mange vil huske for «Ally McBeal».

Opphavet merkes kjapt på den lett maniske tonen i forhåndstittene – jeg mistenker at Robin Williams i konstant klovnemodus kan bli usigelig slitsomt, samme hvor glade alle er i fyren.

Likevel, den improviserte scenen hvor Robin Williams og Zach Cropper kommer med forslag om hvordan Kelly Clarkson kan bringe inn mer sex i en McDonalds-reklame et stykke uti denne bak scenen-snutten er gull:

Mer CBS-moro får man i «Two And A Half Men»/«Big Bang Theory»-skaper Chuck Lorres nyeste latterboksinfiserte skapelse, «Mom». Nevnt her ikke først og fremst fordi den ser så fordømrade bra ut, men fordi den antagelig kommer til å være det første du ser når du ramler ned i sofaen etter middag.

Like greit å være forberedt.

Anna Faris spiller en tidligere alkoholiker og mamma som sliter med sin blandingsmisbruker av en mor mens hun skal oppdra dattera. Sjå her:

Hvor glad du blir i sjelen av sånt avhenger antagelig litt av hvor mye du lo av Anna Faris i «Scary Movie»-filmene. Neida.

Mindre latter på samme kanal blir det av at Jerry Bruckheimer har sett masse «Homeland» (den kommer tilbake i september, forresten) og bestemt seg for å amerikanisere en annen israelsk tv-idé i «Hostages».

Kort fortalt går den sånn her: Toni Collette spiller en kirurg som snart skal operere på den amerikanske presidenten. Han fyren fra «FlashForward», Dylan McDermott, har tatt familien hennes som gisler.

Med mindre hun sørger for at presidenten dør på operasjonsbordet vil McDermott tvinge barna hennes til å se ALLE episodene og høre en lang monolog om hvilke følelser som gikk gjennom ham da «FlashForward» ikke ble fornyet for en andre sesong.

Eller forresten, det var jo ikke McDermott men Joseph Fiennes. Jeg blander! Mørkhårede hovedroller i amerikanse spenningsserier er rimelig utskiftbare, sånn sett. McDermott spilte  derimot i glimrende «American Horror Story», så du får nesten ignorere den snarky tonen i forrige avsnitt.

Det må sies at vismennene i YouTube-kommentarfeltet under denne videoen i alle tilfeller har et poeng. Fra stuff4ever:

«I see this have the same problem as Prison Break did.»

Og MeanGymFan:

«This show has no future. How long can she be expected to keep the President on the table?»

Mens sjefen over alle sjefer svever mellom liv og død på ABC lar NBC vampyren over alle vampyrer dra til London på hevntokt i «Dracula».

Det som er likandes? At det er Jonathan Rhys-Meyers i hovedrollen og at kampscenen på taket ser ut som «Dishonored».

De ufsete bitene? Jeg synes ofte reinkarnasjon blir rimelig dølle greier (bortsett fra galskapen som er «Enter The Void»), så at vi får en parallell til Francis Ford Coppola-filmatiseringen hvor Mina er den gjenfødte utgaven av Draculas døde elskede er ikke helt etter min smak.

Faren er også høy for at det blir litt vel stivt og periodeaktig.

En serie som nok blir mindre stiv er Michael J. Fox-comebacket «The Michael J. Fox Show» hvor Michael J. Fox selvsagt spiller en fyr som heter Michael Henry.

Meta nok sliter både liksom-Michael og faktisk-Michael med Parkinsons sykdom, og meta nok er begge tilbake på jobb etter et langt avbrudd. Fox som skuespiller, Henry som nyhetsanker. Begge må kjempe mot de åpenbare vanskene sykdommen medfører, men her ser det ut til å bli lite svulst og fioliner.

I stedet viser en kjapp titt på traileren at dette antagelig er den mest lovende nye komiserien av alle jeg har nevnt:

Jeg mener, har du sett noe så glad-kynisk? «Can you not have a personal victory right now? We are starving!»

Det største gapskratt-øyeblikket av alle komitrailerne her (også inkludert de jeg ikke orka nevne – sorry, Malin Åkerman-fans).

Til sist: Kan vi få også en whoop-whoop, henda i været for James Spader, som tydeligvis har fått sin egen personlige Hannibal Lecter i «The Blacklist»? Her spiller han FBIs mest ettersøkte som en dag overgir seg for å hjelpe til med å fakke noen av de verste folkene. De verste!

Og jada, han får selvsagt hjelp av Clarice Starling (selv om hun ikke heter det her).

Alt i alt later seriene fra årets maiball til å være et solid knippe tv, men de åpenbare høydepunktene er få – forhåpentligvis er det noen av dem som likevel overrasker.

Hvis ikke har vi nok uansett en grei strøm godbiter i vente fra kabelselskaper som HBO og AMC sammen med Netflix og annen nettvideo.

Jeg hadde en lang flyreise her om dagen, og den benyttet jeg til å lese brorparten av de fortsatt nokså ferske memoirene til «The French Connection»-regissør og påstått «villmann» William Friedkin.

Det aller mest rørende i et ellers svært lesverdig kapittel om natten Friedkin fikk sin regi-Oscar for nettopp «The French Connection» (overrakt av ingen ringere enn selveste Frank Capra, noe cineasten Friedkin selvsagt satte pris på) er alllikevel skildringen av øyeblikket mens alle den 1973-kveldens største priser sto samlet bak sceneteppet mens de ventet på å få hylle en mann som i kjølvannet av femtitallets heksejakt på kommunister ikke hadde fått jobbe i byen på tjue år.

Det er faenmeg litt av et øyeblikk sett fra motsatt vinkel også.

Litt trist at klippene som ligger ute kutter rett før det Friedkin beskriver som selve høydepunktet: når samtlige på scenen og i salen bryter ut i en allsang på Chaplins signatursang (ja, han skrev den selv) «Smile».

For å bøte på dette:

Blant annet «The View», der Darren Aronofsky leverte musikkvideoen:

Skiva var ikke så mye å rope hurra for spør du meg, men siden da har Metallica åpenbart fått smak på filmverden, for nå er de straks klar med en slags film som slett ikke likner deres legendariske 2004-dokumentar «Some Kind of Monster».

Den gangen var formålet å fortelle alt om bandets problemer og prosesser, men nå prøver de seg på noe som vel best kan beskrives som en spillefilm som ikke er 100 prosent fiksjon.

«Metallica Through the Never», som den nye filmen heter, er skrevet og regissert av Nimród Antal («Predators») og følger et crewmedlem (Dane DeHaan) under en Metallica-konsert. Som du ser i traileren øverst, tar filmen kjapt endel uventede retninger. Trip, som DeHaans rollefigur heter, ender kjapt i problemer og får åpenbart vendt opp-ned på livet sitt.

Filmen vil inkludere reelle opptak fra Metallica-konserter, mens den fiktive delen utspiller seg i et parallelt univers. Som Lars Ulrich forklarer til  The Hollywood Reporter.

Det viktigste vi ville oppnå med konsertdelen var å vise publikum hvordan det er oppe på scenen, noe vi føler at ingen andre – i hvert fall ikke hardrock-band – har klart tidligere.

Det låter jo unektelig interessant, og spør du meg virker prosjektet ganske artig – særlig for alle som har en viss begeistring for metal og Metallica.

«Metallica Through the Never» kommer til amerikanske kinoer i august.

Fra før av vet vi at Lauretta er veldig lite hemmelig forelsket i KriRe og har vært det siden hun fulgte med i fjor. Lurer på om hun leste denne bloggen. KriRe hater henne, uavhengig av leseferdighetene og bloggsmaken hennes.

Vi møter Triana idet hun tilfeldigvis sitter utenfor en dør. Hun kan fortelle at «KriRe skal ut på en lang reise for å finne sin ulykkelige skjebne.» Jeg trodde den het Tina. «Men ulykken vil ramme flere enn ham selv.» Ja, Tina.

Remi våkner etter å ha bli kukblokkert (ja, jeg vet det er harry å si, men samma det) av Glenn dagen før. Kanskje Glenn gjorde det fordi sveisen til Remi er så utdatert at han ikke fortjener noe svensk spådametaco.

«Jeg tykker om han.» Charlotta ville vært den klart peneste orken i «Ringenes herre»-filmene.

KriRe er så fyllesyk at han har på seg luen sin. Stilig å ha en sånn «greie» når man er fyllesyk. Litt sånn russebussen dagen derpå og bare «jeg bare må ha en sjokomelk, ass. Og hanskene mine. Klarer meg faen ikke uten sjokomelk og  hanskene mine når jeg er klein.»

«Æ sa til Lauretta at æ kom aldri te å stå med ho.» Guttene ler. KriRe ler hjertelig av hvor slem han selv er. Han ser nesten både lykkelig og snill ut.

Jentene diskuterer det samme. «Vi hørte alt KriRe sa til deg.» Charlotta håner Lauretta. «Men gutter pleier å like å høre at jeg har følelser for dem.» Det kan jeg umulig tenke meg. For gutter freaker ofte ut av følelser og sånt. Med sånt mener jeg Lauretta.

Etter masse venting kommer det et brev. Remi bare «holy shit.» Engelsk, hvis noen lurte. KriRe og Sander skal ha «En uhøytidelig hanekamp. Finn hver deres heiagjeng og finn frem deres indre kamphane.»

Begge to er overbevist om at de selv klarer det. «Æ har mer styrke i mæ. I dag e det de snille mot de onde. Æ har tenkt å ete opp de snille.» KriRe sminker seg. Alltid en grunn til å sminke seg. Tar en piruett. Alltid en grunn til å svinge seg litt rundt.

De hopper på ett ben med armene i kors og målet er å få motstanderen til å falle, stå på begge beina eller dette utenfor kampområdet. Sander vinner første runde. Sminket seg litt han også, ja. Kan ikke være noe dårligere. Eller mindre sminket, for den saks skyld.

Andre runde går til KriRe. Så går tre nye runder til Sander. «E e dritfornøgd med å vinne.» Jeg vet ikke hvem jeg heier minst på. Men jeg er i hvert fall ikke særlig glad for at Sander får det som han vil.

Et brev ankommer og KriRe inntar med ett jaktposen sin. Sprikende på huk, med intenst blikk. Virker som han blir dratt mot kraften i brevet.

«Du skal nå på en lang utflukt, KriRe og skal ikke tilbake før det er mørkt.» «Oh shit.» og «wow» høres blant alle deltagerne. «Jeg vil også dra», skriker Lauretta.

KriRe overser henne og sier «Æ e mørket, før å si det sånn. I do what I need to do to survive» mens han tar et råtøft magadrag av siggen sin, den lille sneipen.

Den lille tassen «motivere mæ sjøl på at æ e udødelig.» Så blir han sminket av Charlotta. «Og e veldig flink te å gjøre ting riktig her inne.» Bortsett fra at han sminker seg og har mistet hele alliansen sin på grunn av en stalker fra Bærum.

Den vesle pjokken forlater hotellet med hånden i været og en eller annen griseharry avskjedsfrase.

«Æ ser på alliansen med KriRe som et tog som kjører rætt i en fjællvægg.» Louis konspirerer med Patrik. De tar hverandre i hånden på troskap. «Men æ mene det ikke.» Så går hun til Glenn og gjør det samme.

Remi og Charlotta kliner. Han kysser henne på magen og er sånn sexy og sensuell som jeg syns er forferdelig flaut når gutter gjør.

KriRe går i skogen med dramatisk musikk og innklippsbilder av hodeskaller og diverse andre skumle ting.

Louis lurer på om «flere har tænkt på at vi ikke har fått Pandoras-spørsmål?» «Ja, jeg tenkte på at vi ikke fikk spørsmål», svarer Lauretta på det. Ok.

Remi knar rassen til Charlotta.

Brev. «Det blir Pandoras og der blir KriRes skjebne avslørt.»

Gjengen setter seg. Isabell og Pia har begge på rosa, «for jeg var litt rocka i går, så jeg kan være litt søt i dag.»

Ved Pandoras skjer det ingen ting.

Før KriRe ankommer med en brennende fakkel. Fortsatt sminket. Han lager en håndbevegelse for å gi seg selv plass.

«Nu begynne skjebnen min å ta form.» Han har vært på leting. «Æ fant ei grotta. Med en kiste.» Der sto det at han skulle skrive navnet på sin beste venn på hotellet. Han skrev Remi, selv om han selvfølgelig visste hva som kom til å skje.

Han mottok et nytt brev. «I morgen må du be din beste venn stille seg bak din partner, Charlotta. Hun må velge hvem av dere som skal bli.»

Charlotta syns «det er det verste som kunne skjedd. Nå kommer de begge til å prøve å overbevise meg om å beholde den andre.» Hun tar skammelig feil. Begge «har faan ikke tænkt å gje mæ.» 

«Koffor grine du, Lauretta?» Hun griner fordi hun er redd KriRe skal ryke. Hun er gal. KriRe syns hun er «startruck», nok en gang. Jeg syns hun er litt startruck i blant selv.

Louis storkoser seg mens KriRe tømmer hjertet sitt. «Æ har over lengre tid irritert meg over KriRes holdning og sin egen posisjon i spillet.» Hun avslører siden at «buhu, æ føle med Charlotta. Not.» Kult med litt ungdomsskoleironi.

Charlotta og Remi er lei seg. De kysser.

Louis overbeviser Sander om at hun er skikkelig god til å gi oralsex. «Tenner er aldri inni bildet hos mæ. Folk bare wow når æ suge dem. I was born to give every guy a trip to the end of the rainbow and the end of the rainbow ends at my back door.» Stilig.

«Æ har hundre tusen karaktera æ kan switche mellom», som alle snakker helt likt.

Isabell etterigner Louis sin horekarakter og gjør det ganske dårlig. Men heisann, nå er det Pias tur. Kanskje hun klarer det? Nope.

Hun tror hun er en afroamerikaner som knipser med fingeren og gjør sånn egyptisk hodebevegelse. Det blir for mye for motorikken hennes, så hun knipser og rister på hodet og ser forvirret ut etterpå. Det er et fantastisk øyeblikk.

KriRe gjør Charlotta oppmerksom på at «det e en førdel å ha mæ her, før æ ska te finalen.» 

Louis stryker albuen nonchalant over Remis penis mens hun minner ham om sin egen påvirkningskraft.

Dagens episode var faktisk ganske spennende. Jeg er i hvert fall ekstremt spent på Charlottas valg i morgen. Hva skal dere gjøre i morgen? Café med venner? Feste? Kino? Bowling?

Den første boka, «Sjöfarare i västerled», ble utgitt i 1941, mens «Hemma och i österled» kom fire år senere i 1945. Begge to regnes som noen av Sveriges beste eventyrbøker noensinne – og hver bok blir nå en egen film.

Det er snakk om at dette skal bli Skandianavias dyreste filmproduksjon noensinne, men enn så lenge har vi ikke fått noen håndfaste tall som kan overstige Tomas Alfredsons «Brødrene Løvehjerte»-film, som skal koste over 300 millioner kroner.

Men Zentropa-sjef Peter Aalbæk Jensen lover at de skal benytte seg av storslagne Hollywood-produsenter, og har filmer som «Braveheart» og «The Gladiator» som forbilder.

Initiativtaker Aalbæk Jensen skal produsere sammen med Sisse Graum Jørgensen («The Hunt»), mens utøvende produsent er Lone Korslund – som også sto bak «Kon-Tiki».

I bøkene til Frans G Bengtssons finnes det også tematikk som fremdeles føles aktuelle. Blant annet konverterer vikingene i bøkene til islam, samt at de på sine lange utenlandsreiser er åpne for multikulturell samhandling.

Vi venter med spenning på hvem som skal spille Røde Orm, Harald Blåtann og Almansur i filmene, som har planlagt premiere i 2014 og 2015.

Hør bare: I 1925 var det i ferd med å bryte ut en difteriepedemi i den lille byen Nome i Alaska, og flyet som skulle hente medisin hadde frosset og kunne ikke starte. Til slutt ble det bestemt at flere team av hundesleder skulle hente medisinen i Nenana, over 1000 kilometer unna.

Sammen med nordmannen Gunnar Kaasen kunne Balto ankomme Nome 2. februar 1925, etter å ha overvunnet en rekke farer og foretatt store deler av den siste etappen i stummende mørke. Balto fikk avisomtaler over hele verden, og hundeløpet Iditarod ble opprettet for å hedre hundenes innsats.

Hei, han fikk til og med en statue i Central Park oppført til sin ære.

Høres ut som et fint utgangspunkt for en film, sant?

Nå planlegger det norske produksjonsselskapet Cinenord en spillefilm om hendelsene med budsjett på rundt 70 millioner kroner, skriver Screen Daily.

Manuset skrives av James V. Hart, som blant annet har stått bak Steven Spielbergs «Hook», Francis Ford Coppolas «Dracula» og Robert Zemeckis‘ «Contact».

- Hart ville skrive filmen fordi han bor rett ved statuen i Central Park, og han elsker hunder, forteller produsent Silje Hopland Eik til Screen Daily.

Filmen blir en norsk-kanadisk samproduksjon, men innspillingsdato er foreløpig ikke fastsatt – vi vil tro slike ting avhenger av når finansieringen kommer på plass.

Dette er for øvrig ikke første gang at Balto dukker opp på film. For eksempel ble det laget en animasjonsfilm i 1995, der Kevin Bacon ga stemme til hovedkarakteren:

Vi regner med at dette blir en ganske streit familiefilm, som kanskje ikke kommer til å problematisere hendelsene rundt Balto all verden (helt greit det, altså).

Men for spesielt interesserte lesere kan vi jo også nevne at det i ettertid har vært en del debatt rundt Baltos faktiske rolle (det var andre hunder som hadde vanskeligere etapper), eller det faktum at Baltos kjendisstatus førte ham til et vaudevilleteater i Los Angeles – der han etter sigende ble behandlet ganske dårlig.

Balto døde i Brookside Zoo i Cleveland i 1933.

«Er det nødvendig da?», sier kanskje noen, og neida, heller ikke etter hennes bortgang i 2011 kan det påstås at Wenche Foss har forsvunnet fra den norske offentligheten.

Men det er liksom champagnedrikkeren, homoikonet, den gamle skrulla, mammaen til Fabian og til nøds bittelitt teaterlegenden Wenche Foss vi minnes. Fakta er at Wenche Foss sannsynligvis er en av de mest naturlige filmskuespillerene dette landet har fostret.

Dessverre var hun aktiv i en tidsalder hvor vi stort sett aldri produserte filmer verdig hennes begavelse. Men bare sjekk hva som skjedde den kanskje eneste gangen hun deltok i en filmproduksjon (vel, strengt tatt en TV-produksjon) verdig hennes evner, i Ingmar Bergmans «Scener Ur Ett Äktenskap» fra 1973.

Hvor hun bare gjør én scene, men for en fabelaktig, nær ti minutter lang oppvisning dette er – Wenche Foss spiller moren til Marianne i Liv Ullmanns skikkelse.

Og spiller ærlig talt fletta av Norges, og en av hele Skandinavias, beste filmskuespiller gjennom tidene.

DERFOR elsker vi Wenche Foss. Hvil i fred!

Men jeg digger dere, dere digger meg, den sterkeste bloggeren i gamet, så jeg anser mine sjanser for å mislykkes i dette spillet som minimale.

Patrik er forbanna fordi Isabell avslørte hemmeligheten hans, nemlig at han var genial nok til å vinne Paradise Sverige året etter at Remi bestemte seg for hvilken sveis han skulle ha.

«Sander fikk en lykkelig skjebne, og er nå låst med sin gamle partner, Isabell.»

Triana ser ut som hun svever et par centimeter over bakken etter at hun gjennomfører en helt naturlig sekvens som starter med at hun åpner en dør i informasjonsfilmstilen.

Isabell ligger med puppene ute, noe som antyder at Sander får det som han vil.

Guri, som jeg skulle ønske at han fikk det litt mindre som han vil.

«Patrik er en spiller», avslører Isabell. «E visste det etter å ha kjentn i to timer.»

«Æ føle at Lauretta er en stålker. Hun må finne sin egen lykke, ikke ødelegge andres ulykke.»

Noe som fint går an å kombinere, bare se på meg.

Pia og Birger hadde sex i går. «Æ tror æ fikk satt ho rimelig på plass.» Gjengen rundt frokostbordet ler. Pulesnakk er gøy.

Brev. «Kjære Sander. Guttene ga deg en lykkelig skjebne. Men hvem må gå den ulykkelige skjebnes vei? Du bestemmer hvem.»

KriRe og Patrik føler seg utsatte og begynner å baonde.

Charlotta sigger en sigg på en rimelig chill måte i sofaen.

Sander er våt i rassen mens han koser med Isabell på sengen og snakker taktikk. «Patrik vil ha deg ut, ta ut ham.»

Patrik kommer inn på rommet. Hørte han det?

Guttene tar grabs i luften mens de hopper i bassenget. Noe som er ganske nørd å gjøre hvis du ikke er 11 år.

Louis bruker «knepet mitt for å komme innpå gutta, gir dem massasje.» Og sladrer mens hun gjør det. Sander digger de mandige hendene hennes. «Fordi ho e en mann.»

«Æ hadde så å si ingen ting å si i saken om å få dæ ut, det var KriRe.»

De sminker seg som zombier. Jeg aner ikke hvorfor. Sander har de minste brystvortene jeg har sett.

Åja, grunnen til at de sminker seg er fordi det er en ulykkelig skjebneseremoni. God grunn til å sminke seg.

«Skjebnen åpner aldri en dør uten å lukke en annen.» Triana er i det poetiske hjørnet. «Vi fikk vite at Patrik er vinneren fra Paradise», forteller Isabell. «Du har holdt det hemmelig for alle, Isabell?»

«Ja.» Det er helt sant, bortsett fra at hun sa det til alle.

«Hvordan var reaksjonene etter splittelsen, Sander?» «Patrik ble sur.»

«Det var kult å være ekstra sur», Patrik tror han ryker.

Sander går opp foran gjengen og skal gi bort den svarte fuglen. «Setter pris på at alle prøver å påvirke e. Den e har vald å gje den te e en stor konkurrent. Kanskje på tie å bynne å vær taktisk og lur. E gjer den te KriRe.»

«Hva tenker du om det, KriRe?»

«At æ ryk. Jævlig førventa. Æ har gådd fra å vær den stærkeste spællern te den svakeste.» De får vite hva den ulykkelige skjebnen innebærer i morgen.

«Æ lure ekstremt på ka det e. Prøve å se scenario som gjør at æ kan bli.»

Så går gjengen tilbake. KriRe er utrolig stolt av at han «bare tok fram handa da æ så han, æ visste det.» Patrik visste også at han skulle få den. De er så flinke til å vite alt mulig før det skjer.

Trekløveret Patrik, Charlotta og KriRe tar en sigg på verandaen. Remi hinter subtilt, «seriøst, ska vi ha sæx ætterpå.»

Kanskje oppstoppernesen hans gir fordeler i en eventuell sleikesituasjon.

Blowjobskolen til Louis:

«Behandle kuken som om du skal massere noen. Innlevelse. Vær serviceinnstilt. Du er på jobb. Kunden skal komme tilbake. Ikke lær av porno. Ingen er født en god suger.»

«Jeg har alltid hatt følelser for Krire. Jeg vil ha han for han er den fineste. Men jeg vil ha han ut, det er vanskelig.» Den katolske østeuropeeren er forvirret. «Han godtar ikke venneforespørselen min på FaceBook.» 

«Du får heller bare get better known know with him.» Pia burde bli livscoach.

Pia sladrer om det til KriRe. Han blir forbanna. «Assa, ho kommer inn, stemmer ut den æ e glad i og har følelser før mæ. Æ e så irritert på ho. Ødelagt trivselen, spellet, sjansan mine. Oppå det her følelser? Ikke interessert i å snakke med henne. Usjarmerende, usmart, ka faen ska æ ha ho på Facebok før?»

Brev. «Knytt et vennskapsbånd rundt din fiende og bruk kvelden til å bli venner.»

Remi har hanekam. Sander lurer på om Glenn vil ligge med ham fordi han har på seg en homsete t-skjorte. Eller bare fordi han selv syns han er så fryktelig deilig.

Kan alle Norges jenter bare love å aldri gi Sander det han vil ha? Pinky swear? Det ville gjort livet mitt fem prosent bedre. 

KriRe får bånd fra Sander og Lauretta. Remi gir til Charlotta i håp om å pule med henne. Det gjetter jeg at han får til. Gjengen drikker, slikker pupper, kliner.

Sander og KriRe skværer faktisk litt opp ved bassengkanten. «Vi har liksom alltid villet ha hverandre ut, men det har aldri vøri no beef.» Men de virker begge fortsatt å ville ha hverandre ut.

KriRe gjentar seg selv nok en gang. «Fra den sterkæste til den svakeste.»

Glenn og Louis baonder. «Vi to e så godt likt vi toan. Æ håper og tror at vi kan bli et stjernepar.» Nå håper og tror jeg at en av dem snart får den i toan.

Det viser seg at «Charlotta e min typa», grynter Remi. Lurer på om han har en lignende sjekkliste som hun hadde. Kort olashorts, sjekk. Bitchy personlighet, sjekk.

Remi har forresten Vaularsveisen sin i en liten hestehale nå. Classy.

Klining på tv er det aller ekleste jeg vet å både se og høre på. De legger seg på sengen. Klærne forsvinner. Lyset slås av. Puppene knas. Og penetreringen er nesten et faktum når tidenes kukblokkering utføres av Glenn.

Som attpåtil har på seg en forbanna cowboyhatt. Hatten er det mest irriterende.

«Folk trudde æ visste manuset før æ gjorde så mye riktig. Så ødela du alt før mæ. Æ har ikke løst å stå med dæ.»

Lauretta og KriRe er på verandaen og snakker om løst og fast.

«Ho e litt startruck, rett og slett.» Her er produksjonen litt morsom, som legger inn en liten gaffeltruck. «Nå blir jeg dritforbanna på Pia. Jeg har ikke sagt at du prøvde deg på meg! Jeg har sagt hva som skjedde i sengen.»

Men hva mener hun skjedde i sengen, da?

«Æ har sagd te ho at følelsa e uaktuelt, før dem har æ ikke.» KriRe aner ikke hvor rett han har.

Glenn jukker på gjerdet. Har han tatt over Odas rolle som hotellets kåteste? Louis og Glenn danser en parringsdans for hverandre. Han slår henne på rumpa og smyger seg rundt senga mens de hele tiden har øyekontakt.

Jeg ville gitt fem tusen kroner for å sitte sammen med dem begge og se dette på TV.

Birger puler med Pia. Nei, det er faktisk knulling de driver med. Ren og skjær knulling. Pia: «Jeg kommer så lett. Kjenn så våt jeg er nedi her a.»

Glenn er fortsatt den kåteste på hotellet, Pia den våteste, tett etterfulgt av Sander som virker å sprute litt bak når han koser.

Natta bloggen.

Navnet på konsollen symboliserer Microsofts ønske om at maskinen skal være en alt-i-ett-base for underholdning i hjemmet, enten du snakker om spill, film, sport eller tv-serier.

Det er mange som har dekket pressekonferansen rundt omkring om du vil vite mer om lanseringspill og så videre – tør jeg foreslå mine tidligere kollegaer i Pressfire?

Siden vi er en film- og tv-blogg får vi heller konsentrere oss om nyheten Steven Spielberg presenterte i en video under konferansen: Han skal på et eller annet plan være involvert i utviklingen av en ny tv-serie basert på «Halo»-serien.

Serien skal være live action, og utvikles av 343 Industries – spillstudioet som har overtatt stafettpinnen etter spillseriens skapere i Bungie.

Spielberg uttalte at han var spent over å bli involvert i «heltene, verdenene og undrene som «Halo» introduserer oss til».

Det bør neppe komme som noe overraskelse for noen av «tv-serien» vil bli eksklusivt vist på Xbox One – noe som sammenfaller fint med Microsoft stadig sterkere intensjon om å bli relevante også på onlinevideo.

En annen videosatsing er spillhybridet «Quantum Break» fra finske Remedy («Alan Wake»):

Xbox One kommer «senere i år», og tv-serien en eller annen gang etter det. I mellomtiden skader det ikke med et gjensyn med «Landfall», restene etter Neill Blomkamps kansellerte «Halo»-film (han gikk som kjent videre til å lage «District 9» og kommende «Elysium»).

Greit, sa vi – og ble noen av de første i verden som fikk se danske Nicolas Winding Refns ferske film med Ryan Gosling i hovedrollen – dagen før den offisielle Cannes-premieren.

1. Dette er ikke en actionfilm (eller «Drive 2»)

De som håpet at «Drive» skulle være en slags «Fast & Furious» med Ryan Gosling bak rattet, måtte kanskje se seg skuffet over retningen filmen tok (vi andre, derimot, elsket den).

På samme måte vil enkelte som tror at «Only God Forgives» er en kampsportfilm fra thaiboksingmiljøet i Bangkok rynke litt på nesa over det Refn serverer. «Kunstfilm», er muligens et av uttrykkene de vil bruke – her er mange scener som ville blitt vurdert for innholdsløse og lange for «Expendables 3», i hvert fall.

Selv om Gosling spiller en kampglad fyr som eier et thaiboksingstudio i nettopp Bangkok, er det bare én ordentlig slåsskamp i filmen (den skal vi ikke røpe noe om).

Riktignok var det første manusutkastet langt mer i retning tradisjonell actionfilm, men endret seg «ekstremt mye» etterhvert som Refn ble kjent med det åndelige aspektet ved Østens kultur (datteren hevder hun så et spøkelse på rommet under innspillingen i Bangkok – den thailandske produksjonslederen fikk en sjaman til å rydde det av veien).

- Det å komme til Bangkok og bli påvirket av byen og den østlige levemåten påvirket meg. Logikk og vitenskap er så dypt forankret i den vestlige kulturen, så filmen var nok langt mer konvensjonell i sin tidligere form, sier Refn i et intervju i brosjyrematerialet fra det Danske filminstituttet.

- Den begynte som en fighting-film, fordi det var lettest å selge, fortsetter han.

Vi mistenker at markedsavdelingene som skal selge filmen likevel ikke gidder å understreke denne endringen altfor mye i promoteringen av filmen.

2. Du må tåle å se blod

Selv om det ikke er en klassisk actionfilm, må du likevel ha en sterk mage for å sitte gjennom filmen. Filmen er eksplisitt, og prøver sjelden å skjule brutalitetens natur og konsekvenser.

Han som satt ved siden av meg reiste seg og gikk midt i filmen, under en scene som kan beskrives med stikkordene (bokstavlig talt) «kniv» og «øye». Etter heisscenen i «Drive» burde han strengt tatt visst hva han gikk til – spesielt når vi vet at «Irreversible»-regissør Gaspar Noé hjalp til også denne gang.

Eneste filmen vi har sett i Cannes som har vært tyngre å svelge på akkurat det området, er meksikanske «Heli». Der var stikkordene «tennvæske» og «penis».

3. Vi likte det vi så og hørte

Bokstavelig talt, altså. Cinematograf Larry Smith har gjort en strålende jobb med «Only God Forgives». Hver scene er forsiktig komponert på en måte som pirrer og utfordrer – kanskje har han dessuten lært hvordan han skal filme korridorer fra gaffer-jobben på «Ondskapens hotell»?

Det er ikke helt gærent for filmens del når tankene går til både Lynch og Kubrick. Førstnevnte kanskje mest på grunn av de gjentatte svevende drømmescenene (her skal det tolkes!), sistnevnte takket være de mange fargesterke, dvelende scenene.

Det er noen Kubrick-koblinger også i lydavdelingen, kanskje takket være et soundtrack som trekker like mange veksler på Vangelis som «2001»-komponist Gyorgy Ligeti:

4. Jeg har vært heldig med svigermoren min

Kristin Scott Thomas er en ganske beinhard dame. Hun smiler ikke veldig mye i «Only God Forgives», i hvert fall. Kanskje ikke så rart, når hun nettopp har mistet sin førstefødte sønn og mener at den andrefødte (Gosling) ikke gjør nok for å hevne drapet.

Men når Gosling ber en bekjent prostituert om å gi seg ut for å være kjæresten hans (det er noen issues der, ja), kunne hun jo vært litt hyggeligere under middagen. På spørsmål om hva «svigerdatteren» arbeider med, utarter det:

- I work with entertainment.

- How many dicks do you have to entertain to fill up that cum bucket of yours?

Sympatisk dame:

5. Gosling er kanskje ikke like hot her?

Enkelte jenter vi kjenner så «Drive» mange ganger. De digget soundtracket, filmens råskap – og la heller ikke så veldig mye skjul på at de også satte pris på tøffasen Ryan Gosling i hovedrollen.

Joda, Gosling er klar med nevene og det evige blikket også i «Only God Forgives», men han er langt vanskeligere å få tak på. Bad guy? Good guy? Njaaaæææ, ingen av delene.

Helt klart er det i hvert fall at han har sine issues å slite med. Også her gleder vi oss til å lese tolkninger av enkelte elementer i filmen i månedene som kommer.

Vi gleder oss også til å lese anmeldelsene som vil dukke opp i løpet av morgendagen. Alle anmeldertomlene kommer neppe til å rettes synkront oppover – men min peker i hvert fall i den retningen etter å ha fått fordøyd filmen en liten time nå.

Beksvarte «Kill List» (2011) var jo en ordentlig rysare, som ble fulgt opp med fjorårets noe muntrere «Sightseers» – en film som dessverre ikke ser ut til å få distribusjon her til lands overhodet.

Og i sommer er han i gang igjen, og gir ut «A Field in England» samtidig på VOD, kino og tv (!) i hjemlandet. Som vi ser av sitatene i anmeldelsen har tidlige kritikker vært svært positive – så kultpotensialet burde i hvert fall være til stede.

Filmen følger en gjeng desertører under den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, som tas til fange av en alkymist som tvinger dem til å hjelpe ham med å finne en skatt.

Under skattejakten blir imidlertid soldatene sultne, og bestemmer seg for å spise en god munnfull sopp.

Noe som ikke er så lurt – da vrangforestillinger, paranoia og generell psykedelia preger jakten videre.

Skuespillerne inkluderer Julian Barratt som endel kanskje kjenner fra komiduoen The Mighty Boosh, Michael Smiley («Kill List», «Luther») og Reece Shearsmith («The League of Gentlemen»).

Forresten utvikler Wheatley nå også en ny thrillerserie for HBO kalt «Silk Road».

Sånn kunne vi holdt på helt til vi kom frem til De sju kongedømmene, men isteden kjører vi rett i gang med sesongens beste og mest tettpakkede episode så langt.

Først ut i løypa er Arya Stark (Maisie Williams), som våkner opp i skogen etter å ha blitt tatt til fange av Sandor «The Hound» Clegane (Rory McCann). Hun prøver umiddelbart å knuse skallen hans med en svær stein. Jenta si, det. The Hound er selvsagt klar over hva hun pønsker på, og gir Arya et tilbud: klarer hun å drepe ham er hun fri, mislykkes hun knuser bikkja begge hendene hennes.

Hun burde nok heller ha truet ham med fyrstikker, eller noe sånt.

Alt i alt blir Arya behandlet helt fint av The Hound, og han understreker at hun hadde flaks: «You don’t want to be alone our here, girl. Someone worse than me would find you». Fyren har et poeng.

The Hound beviste at han hadde et bløtt hjerte da han tilbød seg å frakte storesøster Sansa trygt i sikkerhet under slaget ved Blackwater Bay. Og Arya har hatt flaks: «The Brotherhood Without Banners» er kanskje en umoralsk gjeng med rabagaster, men de behandlet henne også veldig vennlig, varsomt og helt uten gruppevoldtekt.

Arya ser ut som en molefonken buktalerdukke der hun sitter foran på hesten til The Hound, mens hun hevder «There is no one worse than you!».

The Hound påpeker at det fines langt verre menn der ute. Menn som broren hans, som en gang drepte en mann fordi han snorket. Menn som Chris Brown. Menn som liker å mishandle små piker.

The Hound reddet jo tross alt storesøster Sansa fra en bande voldtektsforbrytere i forrige sesong.

Det visste jo ikke Arya, og hun ser veldig tankefull ut, overbevist om at bikkja akter å dra henne tilbake til King’s Landing som dartblink for kong Joffrey.

Vel, feil igjen. «Fuck Joffrey, fuck the queen! That’s the Red Falk, I’m taking you to The Twins. Because your mother and brother will be there, and they’ll pay me for you».

Så bikkja har fortsatt et forholdsvis bløtt hjerte, og dette var en fin liten scene.

Og ja, Robb Stark og mamma Catelyn er på The Twins i forbindelse med onkel Edmures tvangsbryllup med den ulekre «two bag»-datteren til Walder Frey. Men alt det der kommer vi sikkert tilbake til i neste episode.

For akkurat nå er det viktigere at Daenerys Targaryen (Emilia Clarke) har oppdaget at slavehandlerne i den gule byen Yunkai har hyret inn en gruppe leiesoldater som kaller seg «The Second Sons» – under ledelse av «Titanenes uekte sønn» Mero of Braavos (Mark Killeen). Han har et par tusen livsfarlige menn under seg, som skal kjempe mot hennes balleløse «Unsullied»–soldater.

Dany er overbevist om at Mero er interessert i et forretningsmøte: «A man who fights for gold can’t afford to loose to a girl». Kvikk replikk, fra en tøff dame som blir stadig mer selvsikker og nådeløs.

Mero of Braavos tropper opp i Danys telt sammen med sin kaptein Prendahl na Ghezn (Ramon Tikaram) og den unge løytnanten Daario Naharis (Ed Skrein).

Mero viser seg å være en respektløs, vulgær jævel, som insinuerer at han ville like at Dany slikket ham i baken. Grisegutt!

Dany smiler bare sitt gåtefulle pokersmil, selv når han foreslår at hun tar av seg klærne og setter seg i fanget hans i bytte mot støtten fra «The Second Sons».

Dany legger til at hun vil matche slavehandlernes tilbud, samt gi dem gull, slott og adelige titler så fort hun har kuppet maken i de sju kongedømmene. Det slibrige svinet Mero har sitt eget tilbud: «Show me your cunt, I wanna see if it’s worth fighting for!». Deretter snuser han tolken Missandei i skrittet som en kåt hund.

Så ja, et par hakk høyre på «ramsalte folk»–skalaen enn selv The Wildlings, denne klovnen. Etter at de har gått sin kost foreslår Dany foraktfullt at hvis det blir en kamp, skal Barristan Selmy (Ian McElhinney) få æren av å drepe Mero aller først.

Sånn går det når du er slibrig mot damer. I alle fall hvis de er i besittelse av tre drager og åtte tusen soldater.

Den røde heksa Melisandre (Carise Van Houten) har akkurat ankommet Dragonstone-slottet sammen med en helt annen bastard: Gendry (Joe Dempsey). Ikke spesielt hjemmekoselig, dette slottet – det må bare innrømmes.

Gendry får et gjesteværelse, et bad og nye klær, men Stannis Baratheon (Stephen Dillane) skjønner ikke helt poenget. Nevøen hans eller ikke, gutten skal jo bare tappes for blod, uansett. For å understreke akkurat hvor fordømt iskald denne heksa er, forteller hun: «Have you ever slaughtered a lamb? If the lamb sees enough she panics. That panic seeeps into the meat, darkens it, fouls the flavour».

Hun har slaktet mange lam i sin tid, og ingen av dem så dolken før det var for sent. Stannis sender henne et blikk som på godt norsk betyr «dayum, dat bitch be cold!».

I kjelleren lærer Davos Seaworth (Liam Cunningham) seg å lese, før Stannis Baratheon kommer på besøk. Muligens som et bevis på at han innerst inne vet at Davos hadde rett da han advarte mot heksa.

De har en sivilisert samtale, mens Stannis prøver å rettferdiggjøre for seg selv at han tillater at nevøen blir drept i kaldt blod.

«I didn’t ask for this, any more than I asked to be king. We do not choose our destiny, but we must do our duty, no? Great or small, we must do our duty. What is one bastard boy against a kingdom?».

Deretter tilbyr han seg å slippe Davos fri, hvis han sverger å aldri løfte en hånd mot Melisandre.

Og det sverger Davos, mens han skarpt peker ut Stannis‘ motivasjon for å befri ham akkurat nå.

Det er lett å se hvorfor Stannis utnevnte Davos til «Hand of the King». før han tapte slaget om Blackwater Bay. Davos er ikke akkurat boklærd, men er fortsatt en vis rådgiver med god dømmekraft.

Stannis har kanskje kalde føtter når det gjelder ondskapen Melisandre utfører med et likegyldig skuldertrekk, men har samtidig sett hva hun er i stand til:

«I saw a vision in the flames. A great battle in the snow. I saw it! And you saw whatever she gave birth to. I never believed, but when you see the truth, when it’s right there in front of you, as real as these iron bars, how can you deny her god is real?».

Vel, det er også et poeng. Selv den ivrigste ateist må innrømme at det er noe i disse «Lord of Light»-greiene som ikke kan bortforklares. La gå at det muligens er en destruktiv, hatefull Gud som kan bringe med seg uante mengder faenskap. Det er jo de fleste guder. Uansett en scene med mye psykologisk dybde, teologisk tyngde og tankevekkende subtekster, som antyder at Stannis muligens kan komme til å overraske oss med noen skjulte reserver av anstendighet.

Eller eventuelt klarer å lokke agnostikeren Davos inn i pyroman-kirken sin.

I mellomtiden snakker titanenes bastard Mero i overkant mye om kukken sin, mens hans to kumpaner vurderer tilbudet fra Dany. Folk i Essos eier ikke folkeskikk!

Den unge utopisten Daario liker ikke å ligge med prostituerte, og nekter å se parallellene mellom dem som selger kjønnet sitt, og dem som selger sverdet. Altså, det virkelige sverdet, ikke kjøttsverdene Loras er så svak for å putte i munnen.

Daario hevder at: «The Gods gave us two gifts to entertain us before we die: the thrill of fucking a woman who wants to be fucked, and the thrill of killing a man who wants to kill you». En skikkelig idealist, altså.

Mero bestemmer seg for at løsningen på problemene er å snikmyrde Dany, og Daario vinner oppgaven etter en loddtrekning. Andrepremien er en vørterkake med korinter. Nei, jeg tøyser bare.

Andrepremien er noe enda verre, som vi får se litt senere i sendingen.

Sansa Stark (Sophie Turner) er så gira over å gifte seg at hun er i ferd med å eksplodere av ren lykke. Jenta er så strålende glad at hun ikke engang klarer å røre en muskel i ansiktet da hennes kommende husbond Tyrion Lannister (Peter Dinklage) kommer på besøk.

Betyr forresten ikke det ulykke, å se bruden like før bryllupet? Han får Podrick til å eskortere den iskalde elskerinnen Shae (Sibel Kekilli) ut, forhåpentligvis ikke for å demonstrere sine overlegne evner som «swordsman».

Tyrion prøver å forklare at Sansa ikke lenger vil være en fange, i alle fall ikke på samme måte som før, men hun er ikke særlig mottakelig for «straight talk». Det er jo for så vidt ikke Loras Tyrell heller, bada-bing bada-boom!

Tyrion lover at han aldri kommer til å gjøre henne vondt, og skjenker jenta litt vin – i forberedelse for hennes fremtid som alkoholisert trofekone, kanskje. For nå er det på tide med drømmebryllup!

Før bryllupseremonien legger Margaery Tyrell (Natalie Dormer) inn en sjarmoffensiv mot Cersei (Lena Headey): «We are going to be sisters, so we should be friends».

Cersei rapper raskt denne olivengrenen fra Margaery, og pisker henne i rett i fjeset med den. Vel, metaforisk sett. Cersei bruker sangteksten til den populære hitten «The Rains of Castamere» som en dårlig forkledd trussel om å slakte hele Tyrell–familien hvis de blir for ambisiøse.

Matt Berninger fra «The National» sang forresten den sangen i forrige sesong:

Cersei ender monologen sin med en vennlig, liten formaning: «if you ever call me sister again I’ll have you strangled in your sleep!». Så helt vanlig jenteprat.

En veldig kry kong Joffrey (Jack Gleeson) har påtatt seg oppgaven med å føre bruden Sansa til alteret. Siden han tross alt halshugget faren hennes er det jo bare rimelig at han som «father of the realm» gir Sansa denne æren.

På veien tilbake fra alteret rapper Joffrey skammelen til Tyrion, mens han flirer sin kjipe latter – som den smålige slampen han er. Cunt is as cunt does. Alle med blått blod er samlet i Lannister-familiens kapell, for å være vitne til denne hellige foreningen av to mennesker som ikke har det minste lyst til å bli forenet.

Vanligvis oppdager jo folk som gifter seg først flere år senere at de hater hverandre intenst, så de har alle forutsetninger for å klare seg bra.

Bastard-kongesønnen Gendry klarer seg derimot dårlig. Han er fanget i nettet til heksa Melisandre: som forfører Gendry, kler seg kliss naken, hopper på tissen hans – og spenner guttungen fast til sengen før han skjønner hva som foregår. Nei, dette lammet så definitivt ikke dolken.

Deretter plasserer hun tre blodigler på kroppen hans, penisen inkludert.

Viser seg at dette bare er en liten demonstrasjon for Davos Seaworth, som plutselig kommer inn døren sammen med Stannis. Interessant, og samtidig temmelig fryktelig.

Stannis kaster iglene på ilden, mens han forbanner «trone-ranerne» Robb Stark, Balon Greyjoy og Joffrey Baratheon. Noe sier meg at dette kommer til å få monumentale konsekvenser innen sesongen er over.

Tilbake i det idylliske drømmebryllupet er Tyrion i ferd med å bli sørpe, snydens full mens den lykkelige bruden Sansa fantaserer om at pistolen er oppfunnet – sånn at hun kan skyte seg i hodet.

Lady Olenna Tyrell (Diana Rigg) prøver å få oversikten over de kompliserte stamtrærne disse giftemålene vil føre til, mens prinsesse Loras (Finn Jones) stormer svinsende sin vei med knekk i håndleddet. Tywin Lannister (Charles Dance) bekymrer seg om hvorvidt Tyrion er for dritings til å gjøre sine ekteskapelige plikter under bryllupsnatten, men yndlingssønnen forsikrer pappa at:

«Drinking and lust, no man can match me in these things. I am the God of tits and Wine!».

Noen burde trykke opp det på en T-skjorte.

Kong Joffrey morer seg… vel kongelig, med å føkke med stakkars Sansa, og antyder at han kanskje besøker henne for litt voldtekt etter at Tyrion har sovnet. Spiller jo ikke noen rolle hvilken Lannister som gjør henne gravid.

Deretter annonserer han høytidelig at det er på tide med «the bedding seremony», noe som åpenbart betyr at brudgommen bærer bruden til seng. Noe Tyrion neppe ville ha klart, selv med et par kanner kaffe og en trillebår.

Joffrey insister frydefullt, mens Tyrion rasende slår fast at «then you’ll be fucking your own bride with a wooden cock!».

Wow. Å true kongen med kastrasjon er dårlig tone, selv i et tvangsbryllup. Alle gjestene ser livredde ut før Tywin redder situasjonen med litt ukarakteristisk diplomati, og Tyrion redder seg i land med litt kloving.

Synd, for det hadde vært en fin avslutning å se ham kastrere slampen Joffrey skrikende, mens alle i hoffet danser rundt ham og klapper i hendene.

Fremfor å hoppe rett i seng med Sansa sjanger Tyrion rett mot barskapet, og skjenker seg mer sterkvarer. Sansa er fjorten, og i ferd med å miste jomfrudommen. En brutal verden.

Hun skjenker seg en drink selv, før hun begynner å kle av seg. Selv med en hjerne bedøvet av heltemodige mengder alkohol går Tyrion gjennom en masse motstridende følelser på en gang, men han ender opp med å avlyse hele bryllupsnatten. Hun er jo bare et barn, og dette er bare feil. Han vil ikke dele seng med henne, før hun selv vil det.

«And so my watch begins». En trist scene, imponerende spilt av både Peter Dinklage og Sophie Turner. Et Emmy-øyeblikk.

Tilbake i leieren til Dany tar dragedronningen et velfortjent bad med hjelp av Missandei. Plutselig popper Daario in i teltet, men fremfor å gjøre et forsøk på å snikmyrde Dany har han et interessant tilbud… og hodene til sine to kumpaner i en bag! Uventet!

De hadde «filosofiske uenigheter» om Danys skjønnhet, så han sverdet dem i hjel. Hun påpeker at han er en «merkelig mann», går naken ut av badekaret – og kler dessverre på seg.

Deretter får hun Daario til å sverge sin troskap, noe denne blandingen av Fabio og Jason Mewes gjør som en ekte sjarmør: «The Second Sons are yours, and so is Daario Naharis. My sword is yours, my life is yours, my heart is yours». And so is my penis.

Nei, det siste sa han ikke. Men Dany er uansett fornøyd. Det er også Tyrions profesjonelle skjøge Shae, som stormer inn grytidlig morgenen etter bryllupsnatten for å servere frokost og dårlig samvittighet. Shae blir blid etter at hun oppdager at Tyrion sover fyllesjuk på sofaen, og sengen er fri for jomfrublod.

Klossmajoren Samwell (John Bradley) og hans utkårede Gilly (Hannah Murray) stabber videre mot muren, og stopper foran et tre – som har et pussig ansikt! Trær skal jo normalt ikke ha ansikt. Enda merkeligere fordi ingen av dem kommenterer det. Ville ha vært naturlig å i det minste si «så snodig, det treet har et fjes!».

Kanskje fordi de er distrahert av alle kråkene som sitter i treet. Eller kanskje fordi dette er et såkalt «Heart Tree», som er helt dagligdagse for dem som tror på «The Old Gods of the Forest».

Ansiktene er i følge legender antatt å være skåret ut av «The Children of the Forest»: små, magiske og muligens mytiske skapninger med gode ferdigheter innen treskjæring. Pling. The more you know.

Sam klarer fortsatt ikke å tenne bål, og klarer ikke å få med Gilly på en filosofisk samtale om babyblunking. Hun vet ikke hva fancy ord som «filosofisk», «samtale», «babybunking» og «og» betyr.

Jeg mistenker at denne jenta ikke er det skarpeste redskapet i verktøykassa, og muligens er et resultat av flere generasjoner med ivrig innavl. Gilly skjønner heller ikke forskjellen mellom fornavn og etternavn, men innen de klarer å finne et passende navn til incestbabyen hennes blir de avbrutt av en nyinnspilling av Alfred Hitchcocks «The Birds».

Det skumle fjestreet er i alle fall stappfullt av iltre kråker, og det er langt fra det verste som lurker i skogen. White Walker–høvdingen har kommet for å hente Gillys baby, og Sam trosser alle sine naturlige instinkter.

Fremfor å løpe skrikende som en livredd jentunge med buksene på anklene og en lampeskjerm over hodet, blir han faktisk stående med sverdet hevet.

The White Walker–høvdingen knuser sverdet til Sam, og fiker ham til side – men Sam går til angrep, bevæpnet med en Dragonglass–dolk. Den viser seg å være et overraskende velegnet våpen for oppgaven, som reduserer udyret til støv på noen sekunder.

Wow! Imponerende.

Og så var episoden over, før det er mulig å summe seg helt. Gikk kjapt! Et av de sterkeste avsnittene så langt i serien: sylskarpt skrevet, intelligent regissert og totalt uten dødpunkter.

Vi får en følelse at ting virkelig beveger seg fremover nå, etter et par kapitler der ting har gått litt i sneglefart. Og alt beveger seg trolig mot frem flere tragedier og ulykkelige utfall. Forhåpentlig for de rette personene.

Solen skinner ute, men her er vinteren fortsatt på vei. Neste episode kan ikke komme fort nok – og det gjør den heller ikke. Neste helg er det nemlig «Memorial Day Weekend» i USA, så vi er pent nødt til å vente to uker til neste gang!

Dumme soldater.

STERKESTE ØYEBLIKK: Hele episoden, egentlig. Dette er en av disse sjeldne episodene der alt stemmer, og hver bidige scene er helt glimrende.

BESTE REPLIKK: Mange tunge monologer denne uken, men øyeblikket der Tyrion drar frem en kniv og truer den trassige kongeslampen Joffrey med kastrasjon er en majestetisk majestetsfornærmelse det står respekt av: «you’ll be fucking your own bride with a wooden cock!». Kudos.

KRISTOFER HIVJU-WATCH: Helt manko på Hivju denne gangen.

FERSKE FOLK: The Second Sons–lederen og «Titanenes uekte sønn» Mero Braavos (Mark Killeen), samt hans kaptein Prendahl na Ghezn (Ramon Tikaram, broren til visesangeren Tanita) og den unge løytnanten Daario Naharis (Ed Skrein). Det er kun sistnevnte vi kommer til å få se mer til…

R.I.P: … for både Mero og Prendahl ender kjapt opp som hoder i en sekk.

MISSING IN ACTION: Dette er et perfekt eksempel på at «Game of Thrones» fungerer best når man konsentrer seg om et mindre antall rollefigurer, og vier litt mer tid til hver enkelt av dem.

En masse kjenninger er fraværende denne uken: Kong Robb og mesteparten av Stark-familien forbereder seg på onkel Edmures bryllup. Beric Dondarrion, Thoros of Myr og «The Brotherhood Without Banners» bøller videre i skogen.

Dragene ser ivrige på «Reign of Fire» på piratkopiert VHS. Theron Greyjoy har søte drømmer om å få blodigler plassert på penisen, fremfor å ha den hengende rundt halsen i et snøre mens Ramsay Snow ler hånlig av ham. Bran Stark og Jojen Reed deler en intenst erotisk drøm om kråker, og unngår beklemt øyenkontakt når de våkner.

Brienne of Tarth lager «BBF»-armbånd av bark til Jaime Lannister, før hun kommer på hvorfor det er en dårlig ide. Wargen Orell skyter heroin bak et tre, mens han gråtende hører på at Jon Snow og Ygritte har heftig oralsex noen meter unna. Igjen.

Tormund Giantsbane ser nysgjerrig på dem, og kommer med sporadiske tips mens han viser hvordan det skal gjøres på ryggsekken sin. Mance «The Pants» Rayder spiller kabal mutters alene i teltet, mens kjempene er hos kiropraktor for å knekke opp nakkene sine.

SEX: Slibrige Mero tafser på en lettkledd gatepike som viser litt brystvorte (akkurat hvor mye brystvorte varierer i hvert klipp hun dukker opp i, noe som antyder at kjolen hennes var et seriøst script–problem). Heksa Melisandre viser sidepupp, hel-pupp, litt dusk og rumpe mens hun forfører bastarden Gendry – som selv viser litt av skaftet. Dragebabe Daenerys viser det meste mens hun bader, og det setter vi jo veldig stor pris på.

GØRR: To avkuttede hoder, litt blodigle–tortur og en død White Walker. En bedagelig uke både i Westros og Essos.

FORHOLDSVIS FUN FACTS:

Nevnte jeg at det er «Memorial Day Weekend» neste helg? Ikke noe fun i det hele tatt. Så for å muntre oss opp litt, her er et par klipp som ikke trenger ytterligere kommentarer.

KARAKTER: 10 av 10 fjestrær!

Kan den toppe den utsøkte tredjesesongen? Det skal vanskelig gjøres, men det er jo alltid en sjanse når krimfavorittene George Pelecanos og Dennis Lehane er blitt med som nye manusforfattere.

I går ble den første teaseren til den kommende sesongen sluppet.

Ikke veldig spennende 21 sekunder, men vi får i hvert fall et glimt av den nye karakteren Dr. Valentin Narcisse, spilt av Jeffrey Wright. Narcisse er en feinschmecker og filantrop som tilfeldigvis også kontrollerer Harlem.

Tipper han kan bli en nøtt for Nucky:

Vi får også et glimt av Ron Livingston («Office Space», «Swingers», «Band of Brothers») – som spiller en forretningsmann som vekker interessen til Gillian Darmody.

Andre nye folk med i sesong fire er Domenick Lombardozzi (aka Thomas «Herc» Hauk fra «The Wire») som Ralph Capone, Als eldre bror, og Brian Geragthy («The Hurt Locker») som skal spille en ny spritagent med uklare motiver.

En nyhet som vekker spesiell interesse for oss nordmenn, er at den kritikerroste boka «Et merkelig sted å dø» av den Oslo-baserte amerikaneren Derek B. Miller ifølge bladet Screen Daily nå bli filmatisert.

I den kritikerroste boka (som slippes i USA i dag) følger vi den 82 år gamle jødiske urmakeren og eks-soldaten Sheldon Horowitz, som etter å ha blitt enkemann flytter fra New York til sitt barnebarn Rhea og hennes mann Lars på Tøyen i Oslo.

Der blir han vitne til drapet på en kvinnelig nabo gjennom vinduet. Horowitz redder kvinnens sjuårige sønn, men sammen må de flykte fra både gjerningsmennene og politiet gjennom den norske villmarken.

Miller, som selv er gift og bosatt i Oslo, har med boka også tatt et oppgjør med den norske naiviteten – et element i thrilleren er krigsforbrytere fra Balkan som gjemmer seg her i landet – men vi får også føle på Horowitz’ skam over å ha overlevd holocaust.

Derek B. Miller. Foto: Cappelen Damm

Det er britiske Rainmark Films og deres Tracey Scoffield og Frank Doelger som i samarbeid med det tyske filmselskapet Beta nå har sikret seg rettighetene til Millers roman, som først ble utgitt på norsk i 2011 før den senere har gjort internasjonal suksess på engelsk under tittelen «Norwegian By Night».

Rainmark har også produsert den Cannes-aktuelle «Muhammad Ali’s Greatest Fight» samt Churchill-filmen «Into the Storm», og Doelger jobber også som utøvende produsent for «Game of Thrones», tidligere også på «Rome».

Vi følger spent med på filmen videre – hvem som skal regissere blir klart om ikke lenge. Vi skal heller ikke se bort fra at deler av filmen blir innspilt i Oslo, med for oss velkjente hjemlige skuespillere i de norske rollene.

- Jeg har hatt glimrende samtaler med Rainmark, og jeg vet at de ønsker å bevare følelsen og atmosfæren fra boka. Jeg er også spent på å se hvordan de klarer å fange essensen av Oslo og Norge i filmen, sier Miller til Comoyo Filter.

Så får vi krysse fingrene for at mangelen på incentivordninger ikke fører til at noen bygger opp en Tøyen-kopi et eller annet sted øst i Europa?

Det er i det hele tatt endel klaging og dommedagsprofetier på verdens største filmfestival. Filmkunsten går til helsike, ingen vil finansiere filmer for et voksent publikum lenger osv. osv.

Men det er ett tema som opptar mange her nede, som framstår mer som en reell bekymring enn som sutring.

I midten av juni skal EU og USA møtes for å diskutere Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) – en foreslått frihandelsavtale som har som formål å bygge ned handelsmurene mellom de to markedene.

Hvorfor er dette relevant for film? Jo, fordi mange frykter at USA ønsker at film og tv (og andre kulturelle uttrykk) også skal være en del av avtalen. Det er antatt at USA – backet av deler av Hollywood – kan ønske seg mindre statlig innblanding i europeisk filmindustri for å sørge for en friere konkurranse.

I aller, aller verste fall vil det kunne bety at avtalen vil sette tak på hvor mye de ulike EU-landene kan bruke av statlige penger på å subsidiere produksjon av levende bilder.

I så fall vil det få katastrofale følger for europeisk film, frykter filmbransjen selv.

Derfor var vår egen Joachim Trier blant dem som overleverte en liste på 5500 underskrifter til den franske kulturministeren Aurièle Filippetti her i Cannes i går. De som signerte er filmfolk som frykter konsekvensene om ikke filmområdet skjermes fra avtalen.

- Dette handler om å bevare de økonomiske mulighetene for et mangfold blant filmene vi kan se på kino, sier Trier til Comoyo Filter.

I Norge deler for eksempel Norsk filminstitutt (som er et offentlig organ) ut over 300 millioner kroner årlig til adiovisuelle prosjekter. Minker denne summen, vil også antallet norske produksjoner trolig også gå ned da norsk film (og særlig mer kunstnerisk utfordrende film) trolig vil ha for høy risiko for å kunne tiltrekke seg nok investeringsmidler på det private markedet.

Den tyske regissøren Wim Wenders er også blant dem som har engasjert seg sterkt i saken, og mandag stilte han opp på en pressekonferanse om temaet under Cannes-festivalen:

Regissør Wim Wenders

- Hvis vi aksepterer den amerikanske holdningen om at film er et industrielt produkt, kommer bunnen til å gå ut av bransjen vår. Etter noen år vil det ikke komme flere europeiske filmer, sa han ifølge The Hollywood Reporter.

Hei, til og med Harvey Weinstein står på de europeiske filmarbeidernes side:

- Europa er ikke det samme som USA. Det fine med europeiske filmer er at de er annerledes, og så lenge filmene herfra reflekterer europeisk kultur vil det komme fantastiske filmer som Michael Hanekes «Amour», sa han til The Hollywood Reporter i går.

Franskmennene er blant de ivrigste forkjemperne for å gjøre frihandelunntak for filmindustrien, og de har fått med seg ministre fra 13 andre land som støtter deres holdning.

Eurodancepioneeren, for det må det da være lov å kalle henne, og barnehjemsbarnet (på flukt fra sin muslimske familie etter at hun ble forsøkt tvangsgiftet i ung alder) som slo igjennom med «Got 2 Get» i 1989, sammen med Rob’n'Raz, og slik sett også var en viktig del av historien til svensk dansemusikks internasjonale suksess.

Filmen med den like strålende som passende tittelen «Fuck you, fuck you very much» følger hennes comeback med tredjealbumet «Manic Panic» fra 1996 (forøvrig laget i samarbeid med en da nokså ukjent Max Martin, sjekk singelen «Electric» for litt tidlig trademark Martin).

Og det sammenfallende … offentlige sammenbruddet kan man vel kalle det, særlig når det gjelder hennes oppførsel da hun tapte i kategorien «beste kvinnelige artist» i den svenske Grammis-gallaen.

Et offentlig sammenbrudd som på sett og vis varte i mange år, og toppet seg når Leila K ble hjemløs i forrige tiår. Men til å skildre en allerede da nokså skandalisert artist og (sterk!) personlighet, er filmen til syvende og sist en overraskende varm og hjertelig skilding.

Regissør Göran Olsson fikk forøvrig noe av et internasjonalt gjennombrudd i fjor, med mye omtalte «The Black Power Mixtape».

Jeg har irritert meg over hvordan Charlotta tydeligvis bare har forelsket seg etter å ha krysset av full pott på en sjekkliste bestående av to kontrollpunkter. Tatoveringer, sjekk. Lik stil som KriRe, sjekk. Takk, Maria, for å hjelpe meg å se dette.

To helt sjuke sjekkpunkter er det forresten også.

KriRe er forbanna på den nye og egenrådige polakkjenta fra Bærum.

Magne sjekket ut på torsdag til Glenns store sorg. Han benyttet anledningen til å kjefte på Glenn, som egentlig ikke gjorde annet enn å vinne over ham. I ettertid har han begynt å skylde på produksjonen og TV3.

Selv skylder jeg på den dårlige personligheten hans.

Uken heter «skjebnens ironi.» Triana, som i dette fantastiske videointervjuet kan fortelle om sin interesse for å ta fotografier av seg selv, forteller at en gammel kjenning sjekker inn.

«Gjestene skal gi den nye en lykkelig eller ulykkelig skjebne. Men hvem er det?» Det ser ut som hun lurer oppriktig på det.

«Det var noen i den kule gjengen som mistet bestekompisen sin, men jeg bryr meg ikke.»

Lauretta er rå. Hun har på seg en hettegenservest med oransje innside, men faen heller. Hun er rå. Lille luringen.

KriRe påstår til gjengen at han savner kompisen sin, men avslører fort at det bare er fordi «det ser mørkt ut for alliansen min nu. Men æ, Remi, Louis og Charlotta må bare peisa på.»

Som seg hør og bør nevner han seg selv først når han ramser opp gjengen. Remi har lue på. Nok en grunn til at Charlotta forelsker seg.

«Lauretta er som et åpent sår. Kjipt å ha det, men man må ta vare på det så det ikkje blir verre.»

Birger kan ta over denne bloggingen neste år hvis han vil.

«Maria sa at KriRe prøvde seg på henne i natt.» Patrik sladrer med den onde siden og ser ut til å være på vei over dit. Han sitter i hvert fall sammen med dem og vi ser ham le for første gang.

Han ler av noe han selv har sagt, altså. Slapp av.

Guttene og jentene spiser frokost hver for seg, guttene får brev. «Dere skal bestemme om den nye gjesten får lykke eller ulykke. Hemmelig for jentene.»

Patrik er redd for om Sander kan komme tilbake. Isabell blir irritert, fordi hun mener at gamle deltagere ikke kan komme inn på mandager.

Jeg er irritert fordi hun tydeligvis har tatt med seg den puten selv.

Gjengen møter Triana i loungen.

Triana: «Hei.»

Gjengen: «Hei.»

Triana: «Hvordan har dere det?»

Gjengen: «Bra.»

«Jeg har KriRe som går rundt og er sur på meg, Glenn som smiler til meg, jeg har alt jeg trenger.» Lauretta er fortsatt rå.

Triana stiller oppfølgingsspørsmål om hist og pist. Konge.

KriRe er forbanna. «Æ har bedre ting å tænke på enn ho.» Det er uklart hvilke ting det i så fall skulle være, ettersom hun er hans største konkurrent og nemesis for øyeblikket.

Gjett hvem som er tilbake. Wee Man ser ut til å ha tatt på strikk utenpå buksebeina rundt anklene for å fremheve de korte lemmene sine. Men selvtilliten, den er mer enn lang nok.

«Nå kom den klæpphæslige gausdalingen inn igjen, faan og.» KriRe stirrer stivt ut i luften.

Sander gliser som vanlig. 

«Oss guttene ble enige om å gi en lykkelig skjebne.» KriRe biter tennene sammen, det er så vidt ordene slipper ut gjennom alt  sinnet og bitterheten.

Spesielt morsomt med tanke på at det var KriRe som jobbet hardest for å gi bort lykkeskjebnen før gavens mottager ble offentlig.

«Det er jækla ironisk at KriRe gjer me lykkefuggel.» Gelepiggsveisen er tilbake. Det provoserende gliset er på plass. Dialekten sitter som et skudd.

«Du skal senere i dag ta et valg, du låser deg til en partner på torsdagens parseremoni.» Tviler på at Sander holder seg monogam ut torsdag.

Patrik blir bekymret, KriRe blir bekymret. Alle blir egentlig bekymret. Sander og Birger går for å ta en prat. De to ville vært en perfekt castet synthpopduo fra Danmark.

Med catchy melodier, hverdagslige verstekster og shalala-refreng.

Birger anbefaler ham å beholde Patrik. Wee Man spenner strikken rundt anklene igjen, tar på basketskoene og solbrillene, og går opp for å snakke med Pia og Isabell.

Det lyser selvtilfreds fri-uke av hele nykommeren.

«Han må ta Charlotta», mener den også nyankomne og også rimelig tilfredse Lauretta gjennom de sjarmerende tennene sine.

Han tar en prat med Charlotta også. Hun kan tenke seg å stå med Sander fordi hun og KriRe er overbevist om at det vil komme en fordel av å havne på solo.

Buksen Sander har på seg er helt syk.

«Æ hadde alt, den største alliansen, Tina bortpå presidentsuita. Nu er æ den svakeste spellern. Men æ er langt fra redd før den lille gausdalingen.»

Tiden er inne for at Sander skal ta sitt valg. Han går opp foran de andre.

«Nå nærme vi øss såpass nærme finalen. Je trenge ei jente je kan stole pø. Je velge derfør Isabell.» Det var vel ikke så lurt. Men han er jo ikke så lur. God til å glise.

«Patrik vil nok prøve å få ut Sander nå, og gå til KriRe og gjengen.» Isabell er overbevist og er som vanlig den med best oversikt i spillet.

På vei inn på sitt nye rom lirer den ekstremt fornøyde Sander av seg, «du vet at det e et spill, Patrik.» Hilsen en benådet tidligere utstemt gutt med strikk på anklene.

Joda, Patrik er sint. Både på Isabell og Birger nå. Antageligvis også på Sanders bukser. «Jeg fatter ikke hvorfor du blir så jævlig forbanna.»

Isabell ligger på sengen, Patrik pakker opp av kofferten sin på en skikkelig sinna måte.

Han skal lage sin egen allianse nå, der han slipper å forholde seg til Sander og Birger på den ene siden, og KriRe og Remi på den andre. Lei av å havne midt mellom bestevenner. Slik som Oda.

KriRe ser sitt snitt til å gni seg inntil Patrik, den vonbrotne. Men Patrik «har tenkt til å høre på alle, så gjøre det jeg selv vil til slutt.» En ulmende uro sprer seg inni meg, kan Patrik vinne dette?

KriRes tilnærmelse uttrykkes i dans ved at Patrik begynner å kaste seg spastisk og brunstig rundt, mens de andre sitter pent og skåler. KriRe hiver seg på.

Det minner meg om edru punkere som absolutt skal lage moshpit. Kunstig, klamt, provoserende, slitsomt og egentlig bare nørd.

Isabell avslører Patriks livsløgn til Pia. «Han har vunnet Paradise Sverige.» Birger og Patrik får også høre det.

«Han vant Paradise Hotel i to tusen og.. for tre år siden.» Charlotta avslører at hun har visst det hele tiden, men har holdt kjeft om det.

Ryktet sprer seg som gonoré i bassenget. KriRe reagerer nøyaktig slik mr. Burns ville gjort. «Pærfækt. Æ vil ha en vinner, som æ siden kan slå, før æ kan øvergå alt, før æ e en typisk Paradise Hotelvinner.»

Så spørs det om man egentlig vinner eller taper, etter å ha sagt slike ting.

Sånn her ser han ut og oppfører seg i serien (i virkeligheten ser han lik ut, men oppfører seg visstnok noe mer moderat):

Ikke rart vi elsker fyren. Og like lite rart at vi gleder oss til hans kommende HBO-film «Clear History».

I filmen, som kommer i august, spiller David en markedssjef som etter en krangel med sjefen (Jon Hamm) selger alle aksjene i de nystartede selskapet. Som rett etterpå lanserer en ekstremt vellykket elektrisk bil, som øker verdien av de nylig solgte aksjene til et milliardnivå. Au.

Entertainment Weekly har akkurat sluppet det første bildet og en teaser fra filmen. Og hadde de ikke fortalt oss at det var Jon Hamm og Larry David (spesielt ham) i bildet under, hadde vi neppe gjettet det på egenhånd:

Ligner på en ung Gandalf, jo!

- Det som skjer er fullstendig ødeleggende for livet hans, forteller regissør Greg Mottola («Superbad») til EW. Han forteller videre at komedien tar opp tråden ti år etter episoden, når Davids rollefigur Nathan har endret navnet sitt og gått under jorda.

I filmen møter vi også flinke folk som Bill Hader, Kate Hudson, Eva Mendes, Danny McBride, Michael Keaton og flere.

Og kanskje best av alt: Hele filmen ble improvisert!

- Det hele handlet om å fange opp spontaniteten, forteller Mottola.

Filmen dukker opp på HBO i august, og her er altså den første smakebiten:

Det kan selvsagt hende at værmeldingen tok feil, men da sitter du uansett ikke inne og leser denne spalten.

Uansett, vi har en kur for regnværsbluesen i form av denne videomikstapen fra kulturarkivørene i Crazy Dave Tape Crew. Som forøvrig ellers bestyrer en YouTube-kanal det er vel verdt å følge med på.

Her er noen små smakebiter:

Og hvis den lille snutten av en ung Helen Hunt «PÅ DOP» gjorde deg like nysgjerrig som oss, kan vi by på (litt) mer fra samme film.

Alle i fullt nazikostyme, og med Gamst attpåtil utkledd som nazizombien Herzog, som vi får et gjensyn med i oppfølgeren.

Slik så det ut:

Ser du de ansiktene som dukker opp bak der? Jupp, det er politiet.

Visstnok hadde ikke politiet forståelse for at de tre gikk rundt i fullt dagslys med swastikaer (også kjent som hakekors), som ikke er lovlig å bære i Frankrike – med mindre det er som ledd i et kunstprosjekt eller lignende.

- Vi prøvde jo å forklare hva vi holdt på med til politimennene, men vi kom ikke så langt når de ikke snakket et ord engelsk, forklarer filmens produsent Kjetil Omberg til Comoyo Filter.

Han måtte forhandle med politiet, som truet med å konfiskere alle effektene:

- De sto fysisk og dro i hakekors-bindet rundt armen min, så det var nok greiest å bare ta det av, legger Ørjan Gamst til.

Hvordan det hele gikk til, kan du se i videoen øverst i saken, filmet av selveste «Iron Sky»-regissør Timo Vuorensola – som også er med på å lage «Død Snø 2».

Filmen, som spilles inn på to språk, selges for tiden til interesserte kjøpere i Cannes – og hittil har det ifølge Omberg gått «svært bra».

Vi må si at det er LITT; men på den annen side ikke fryktelig mindre forbløffende at Grace Jones, som har bursdag i dag, kun er ett fattig år yngre enn Die Wenche. Altså 65. Bare sjekk det ganske uforglemmelige klippet fra den britiske dronningens diamantjubileumskonsert i fjor!

Aner ikke hvem som tenkte at det var en god idé å booke inn Grace Jones til den anledningen. Men det VAR det jo vitterlig. Så hatten av!

Skulle helst ha hatt et bilde av Liz med hatten av, men det var jammen ikke lett å finne. Uansett, dette er en filmspalte. Og tenker man på Grace Jones og film, tenker man vel i første rekke på James Bond-filmen «A View To A Kill». Den kan du leie hos oss.

Men vi klarer ikke unnlate å nevne et par andre minneverdige Grace Jones-øyeblikk i filmhistorien. Som vampyrbordellkultklassikeren «Vamp» (1986).

Og ikke minst Roman Polanskis «Frantic», hvor Grace riktignok glimter med sitt fravær i fysisk form, men hvor hennes tolkning av Astor Piazollas «Libertango», med den engelske tittelen «I’ve Seen That Face Before», spiller en svært sentral rolle.

Til sist, ukas mest rørende YouTube-kommentar i anledning dagen, under fullversjonen av «Vamp». Grattis Grace!

Kjenner du ikke til serien? Greit: I «New Girl» møter vi indieprinsesse Zooey Deschanel som Jess, en søt og alternativ barneskolelærer som etter å ha overrasket samboeren med lettkledd damebesøk, i hui og hast må finne seg et nytt sted å bo.

Hun havner i kollektivet til tre unge menn ved navn Nick (Jake Johnson), Schmidt (Max Greenfield) og Winston (Lamorne Morris).

I likhet med Jess er de tre herrene litt fortapte: Nick er bartender og juss-dropout og lider av langvarig kjærlighetssorg. Schmidt er en kroppsfiksert tidligere tjukkas med draget, men det han tapte i kilo har han ikke vunnet i sosial intelligens. Winston er nylig retunert fra noen år som basketproff i Latvia og må starte på scratch.

Det var svært forfriskende da «New Girl» kom på skjermen høsten 2011. Mens de fleste gode komiserier det siste tiåret har vært basert på pensum fra Ricky Gervais og Larry Davids skole for ubehag (tenk på det: «Arrested Development», «Louie», «Modern Family», «30 Rock», «Parks and Recreation», «Girls»), klarer «New Girl» kunsten å kombinere hjertevarme og god humor på en svært vellykket måte.

Serien er skapt av Liz Meriwether, en av den hippe, unge gjengen av kvinnelige manusforfattere som kaller seg The Fempire, som skriver komedier av svært varierende kvalitet («Juno» ☺ «What Happens in Vegas» ☹) men som, fordi de er relativt unge kvinner som er venner, blir regnet som en «greie» i Hollywood.

Meriwethers mest kjente tidligere prosjekt er filmen «No Strings Attached» med Ashton Kutcher og Natalie Portman. Og selv om den duger på en søndag ettermiddag, så er det ingenting i den filmen som skulle tilsi at hun skulle være i stand til å produsere komi-gull som dette.

Meriwether har åpenbart fått med seg bra folk, for humoren i «New Girl» er både smart, aktuell og koselig. Zooey Deschanel er både morsom og bedårende, og Jake Johnson er fantastisk som Nick, men stjernen er uten tvil Max Greenfield som Schmidt.

Jeg overdriver ikke hvis jeg kaller Schmidt den største komiske tv-åpenbaringen på lenge. Han her har George Costanza-potensiale. Kroppsfiksert wannabe-alfahann, en blanding av douchebag og hjelpeløs hundevalp, evig forsøkende på å overbevise seg selv og omgivelsene om at han er Guds gave til de fleste.

Han er karrierestreber underkuet av kvinnelig sjef, ryddemanisk, moteslave, slanke-entusiast, basillofob, naiv, snill, tidligere nettdater og håpløst forelsket i Jess’ beste venninne Cece. Og han er helt utrolig morsom! Bare se her:

Det er grenser for hvor nyskapende man kan være i en halvtimes komiserie som laget for en vanlig tv-kanal (i motsetning til den større friheten man har på kabel-kanaler som HBO og FX), men «New Girl» overrasker positivt i både plot og punchlines.

Karakterene er bemerkelsesverdig lite irriterende til halvtimes komedier å være. Dialogen er kvikk og tar for gitt at seeren sjekker internett et par ganger daglig. Klisjeene holdes til et minimum. Tøff-i-trynet-faktoren som sterke kvinneskikkelser ofte blir beskjemmet med er erstattet med snillhet, humor og intelligens. Nedlatende latterliggjøring av mannlige «taper»-figurer likeså.

«New Girl» er rett og slett en svært velkommen latterpause i vår kyniske tv-hverdag, og kan gi noen og enhver lyst til å gjøre som tjukke-Schmidt og lage en hyllestvideo til Rihanna.

• Her kan du leie «Mammas pojkar»

Ikke så ofte vi anmelder svensk film her, men «Mammas pojkar» er en småmorsom komedie av Ulf Malmros – mannen bak blant andre «Smala Sussie» og «Tjenare kungen». Her tar han nok en gang turen tilbake til sine hjemtrakter i Värmland, sammen med sitt faste repertoarkompani av skuespillere.

Landsbypresten Gunilla (Lotta Telje) sliter ikke bare med det begredelige oppmøtet i kirken, men også med sine to tvillingsønner Mats og Lennart. Vel, selv kaller de seg Thor (Björn Starrin) og Oden (Johan Östling), mens de dyrker det kanadiske heavy metal-bandet Ludor.

Verdens desidert beste band noensinne, som «nesten hadde en hitt i 1984».

Noe som er greit nok, rent bortsett fra at Thor og Oden er tynnhårede, totalt ansvarsløse, fullvoksne karer i midten av trettiårene. Deres ungdomsopprør mot alt den stakkars alenemoren Gunilla står for gikk ut på utløpsdatoen på slutten av 1980-tallet, men karene nekter å vokse opp – og mammas mangel på kustus har gjort dem til forvokste babyer.

Thor og Oden driter i alt de ikke definerer som «rocka», og tilbringer dagene med å spille Ludor på full guffe i lageret til outlet-butikken de jobber i. Resten av tiden vies til å dyrke imagen, snakke om Ludor og headbange skikkelig. Såpass skikkelig, faktisk, at Thor stadig får nakkesleng, og må gå med nakkekrage.

Sånn er det å rocke så inn i helvete jernhardt og «sjukt obögigt» som disse tvillingbrødrene gjør.

Men så får outlet-butikken en ny eier; PG (Kjell Bergqvist, en kar som har vært med i omtrent hver eneste Malmros-produksjon). En strikt forretningsmann fra Stockholm, som tvinger tvillingbrødrene til å sitte i kassa i butikken med sløyfe rundt halsen og håret i strikk. Sånne krenkelser akter slett ikke Thor og Oden å finne seg i, så i et opprør mot «det nye, følelseskalde Sverige» sier de opp jobben.

Ute å ane at de samtidig mister tjenesteboligen de deler, og må flytte tilbake på loftet hos mamma. Rett over veien fra nyinnflyttede PG, som hoverer grådig i hagen sin.

Nå får mamma igjen for alle årene hun har selvutslettende dullet med sønnene. Gunilla prøver stadig å bevise at hun aksepterer sønnenes livsstil, ved å blant annet gi dem gardiner med heavy metal-nagler til fødselsdagen, mens hun prøver å pensle dem inn på kristen hardrock.

Forsøkene på å arrangere en Ludor–messe med statsstøtte fra kommunen går heller dårlig, så karene ender opp med å jobbe som vaktmestere på kirkegården. De bortskjemte mammadaltene driver moren til vanvidd, og blir rivaler etter at de forelsker i samme dame: Jenny («Solsidan»-kjenningen Mia Skäringer).

Barneskolelæreren Jenny er allerede i krig med mamma Gunilla, siden «line dancing»-kurset hennes kolliderer med søndagsgudstjenesten. Oden og Thor prøver hver for seg å kurtisere Jenny med sine mektige rockeferdigheter, uten nevneverdig hell.

Helt til Jenny tar en personlighetstest på nettet, og får vite at hun er verdens mest prektige menneske. Så for å bevise at hun kan være et villdyr. inviterer Jenny Oden inn i rekkehusleiligheten sin – og lar ham overnatte. Spooning og speilknusing er involvert. Deretter begynner hun å naske, og bestemmer seg for at Oden er kjæresten hennes.

Komplikasjoner oppstår, mens brødrene konfronteres med den harde virkeligheten uten mamma.

«Mammas pojkar» er i overkant gjøglete, og hadde trolig fungerte bedre hvis den tok hovedpersonene mer på alvor. Men for all del, filmen er fornøyelig. I alle fall den første timen.

Tuva Novotny dukker etter hvert opp som den norske heavy metal–mentalpasienten Evil Bitch, og hun overspiller såpass ekstremt at hun dytter hele filmen ut av likevekt. Jeg liker virkelig Tuva Novotny, som har vært glimrende i «Dag» og «Fuck Up». Hun snakker dessuten skikkelig bra norsk.

Men sorry, i «Mammas pojkar» ser hun ut til å gjøre en barneteaterutgave av Lisbeth Salander – som trolig var mest morsom foran baderomspeilet hjemme.

• Her kan du leie «Mammas pojkar»

Et annet problem er at hele filmen fiser ut i en flat, likegyldig slutt – noe som muligens skyldes at en masse scener ble klippet bort fra den siste tredjedelen av filmen. De er inkludert på Blu-ray-utgivelsen, og antyder at Ulf Malmros har slitt med å få slutten til å fungere.

Og det gjør den fortsatt ikke, for å være ærlig. Det er allikevel mye moro her, og det morsomste av alt er at Malmros har basert filmen på et virkelig brødrepar.

«Bröderna Hårdrock», som i 1998 var temaet i en episode av dokumentar-serien «Propaganda» på svensk TV:

Det store fokuset i livene til brødrene er Iron Maiden, men de har siden 1990 også spilt i metalbandet Niefheim.

De tynnhårede hardrock-tvillingbrødrene kaller seg Tyrant og Hellbutcher, mens de egentlig heter Erik og Per Gustavsson – og er fra det døsige tettstedet Dals Långred. Etter å ha dukket opp i en serie forsikringsreklamer for Trygg Hansa ble brødrene ufrivillige B-kjendiser i Sverige, og det er lett å skjønne hvorfor Ulf Malmros syntes de er så artige:

Sköna snubbar! Brødrene satte angivelig selv liten pris på «Mammas pojkar», og følte seg litt dritet ut. Det blir de jo for så vidt også (sammen med alle andre hardbarka heavy metal-fans), selv om filmen skildrer dem med mye varme og sympati.

Men så er ikke denne typen tynnhårede hardrockere først og fremst kjent for sin velutviklede selvironi. De har angivelig gått til søksmål mot produksjonsselskapet bak filmen, som opprinnelig hadde arbeidstittelen «Bröderna Hårdrock».

Jeg tipper at en dokumentarfilm som bare fulgte hverdagen til disse brødrene hadde vært enda morsommere, men for all del – selv om «Mammas pojkar» ikke lever opp til forbildene er den er verdt tiden. Tvillingbrødrene Thor og Odin har en masse artige replikker (la gå at flere av dem er rappet rett fra intervjuer med virkelighetens hardrock-brødre), som tar mye av humoren fra det underfundige, värmlandske folkelynnet.

Den daffe slutten demper helhetsinntrykket, men «Mammas pojkar» er en mysig, maffig rulle!

P.S. Det kanadiske heavy metal-bandet «Ludor» er forresten fiktivt, og musikken i filmen er komponert av Mats Leven. En tungrock-veteran som har spilt med bl.a. Yngwie Malmsteen, «Treat», «Swedish Erotica» og «Candlemass». «Ludor» er åpenbart basert på kanadiske «Anvil», som først og fremst er kjent fra den glimrende Spinal Tap-aktige dokumentaren «Anvil! The Story of Anvil»:

ULF MALMROS’ BESTE

Denne regissøren er muligens ikke særlig kjent her hjemme, men i Sverige er Malmros en folkekjær filmskaper med lang fartstid. Her er et utvalg av hans beste greier:

«Ha ett underbart liv» (1992)

«Silvermannen» (1996 – TV)

«Den bästa sommaren» (2000)

«Smala Sussie» (2003)

«Tjenare kungen» (2005)

Bonusklipp!

Kjell Bergqvist er ikke bare en av Sveriges beste skuespillere. I hjemlandet er han også kjent som litt av en bråkmaker, med beryktet kort lunte. Her setter han tilfeldige svensker, pissluddere og brillefitter skikkelig på plass:

Tanaami rakk dessuten å designe et plateomslag for Jefferson Airplane og prøve LSD for første gang før han vendte tilbake til Japan.

Tanaami jobbet (som Warhol) innen en rekke forskjellige medier, og er aktiv den dag i dag, fortsatt på tvers av medier, høyt og lavt. I 2009 designet han for eksempel et cover for de skjeggete psykedliske waliserne Super Furry Animals.

Men i denne lørdagens matiné skal vi ta en titt på de banebrytende, syrete, kokko og (OBS) tidvis NSFW animasjonsfilmene han ble kjent for internasjonalt på 70-tallet. Tør påstå at hele den remsa med bakgrunnshistorien kan skimtes i stilen her. Ha en trivelig, eh, trip!

BONUS: den lettere uspiselige britiske tv-kjendisen Jonathan Ross med et innslag om Tanaami fra forrige tiår.

Sissel Kykrjebø, Steinar Ofsdal, Kringkastingsorkesteret (KORK), Egil Monn-Iversen m.fl. – pauseinnslag, Eurovision Song Contest 1986, Bergen:

Denne burde vel være ganske selvforklarende? Om vi ser bort fra at det alltid er et lite spørsmål om bergensere er patrioter eller utelukkende lokalpatrioter, da. Ikke et så rent lite spørsmål heller, når vi tenker oss om etter å ha sett denne ferdig.

Darkthrone - «Too Old Too Cold»

Ted/Nocturno Culto fra Darkthrone skal visst være aktuell som hovedrolleinnehaver i en kommende black metal-zombie bikerviking-film. Modig valg i og for seg, for det er ikke mange musikkvideoer Ted og Fenriz har stilt opp i gjennom tidene.

Denne er vel unntaket. Og fyller helt klart kriteriene for å være med her! Litt i samme bane, men kanskje for de som heller litt mer mot kake enn mot kneip; sjekk samtlige videor med Immortal.

Arnfinn Hugo Stenberg - «Norge i rødt hvitt og blått»

Fra «ondt» til «ondere»: mer mat for våre innlandshjarter.

People  - «Talk To Me»

People besto av Tore Holm og ringrev Torstein Bieler (Ute Til Lunch, Sons Of Angels etc). I videoen forsterket med Anette Stai, i bunad, og en overdose norsk natur representert ved Stryn.

a-ha - «Lifelines»

Forholdsvis fun fact: denne videoen er satt sammen med klipp fra naturdoku-semiklassikeren «Året gjennom Børfjord» fra 1991, som du kan se ca halvparten av i rævva VHS-kvalitet her.

Alexander Rybak - «Roll With The Wind»

Men selvsagt må det komme en kjepphøy «utlending» og toppe hele driten. Damn you, Rybak. Dette er umulig å overgå.

I den forbindelse republiserer vi Asbjørn Slettemarks lille kåring av hans favorittkarakterer fra den amerikanske utgaven. Enjoy!:

Det var få som trodde at det skulle bli noe særlig av verken kvalitet eller business ut av det da amerikanerne kjøpte rettighetene til den engelske favoritten, men med Ricky Gervais og Stephen Merchant lurende i kulissene som kreative konsulenter, en Steve Carrell i oppdrift, og briljant casting, endte den amerikanske versjonen av «The Office» opp som en massiv suksess.

Etter ni sesonger med fabelaktige seertall (med 22.9 millioner seere etter Super Bowl som soleklart høydepunkt), er det nå slutt. Og i en tv-verden av forutsigbare plott, endimensjonale karakterer og utålmodighet blant tv-kanalene, er det vakkert å tenke tilbake på at «The Office» har fått leve og utvikle seg gjennom ni sesonger. Grunnen til det er de velfunderte karakterene som er blitt perfekt spilt av USAs beste skuespillere.

Så for å feire den siste sesongen, skal jeg gå gjennom mine Topp 5-favoritter på «The Office US»:

5. Robert California, spilt av James Spader

Det skulle være umulig å overta etter Steve Carrells Michael Scott som Regional Manager på Scranton-avdelingen til Dunder Mifflin etter syv triumferende sesonger, men James Spader gjorde det på sin høyst personlige måte. Spader ga Robert California små smattetics og et selvbilde Petter Northug hadde blitt skremt av, samtidig som han akkurat er mystisk nok til at man lurer på om han er lallende idiot eller mørkt geni.

4. Pam Halpert, spilt av Jenna Fischer

Her må man egentlig si Pam og Jim, for samspillet dem to mellom er som en egen karakter. Først gjennom fire sesonger med vennskap, flørting, practical jokes og klønete kysseforsøk, før det kulminerer i et av tv-historiens vakreste øyeblikk da Jim omsider frir til Pam og de kysser på en rasteplass mellom Scranton og New York.

I de påfølgende sesongene blir de både gift og foreldre, men den nye livssituasjonen gir dem nytt grunnlag for vitser og situasjoner.

3. Kevin Malone, spilt av Brian Baumgartner

Kevin er tjukk, klønete, lat, egoistisk og dum som en stut, men er likevel en av de varmeste karakterene på «The Office». For oppi all latskapen og de egoistiske avgjørelsene, har Kevin et genuint ønske om å være en kul type som er hyggelig med folk. Han får det aldri til, men det gjør ham bare enda bedre.

2. Michael Scott, spilt av Steve Carrell

Michael Scott hører egentlig hjemme i den løse trilogien Will Ferrell laget om amerikanske menn med unødvendig mye selvtillit («Anchorman», «Talladega Nights», «Blades of Glory»), for makan til avstand mellom selvbilde og virkelighet finner man knapt. Michael Scott er nok Steve Carrells største prestasjon som skuespiller. han rev karakteren ut av hendene på Ricky Gervais, og gjorde ham til sin egen amerikanske kontorhelt.

1. Dwight Schrute, spilt av Rainn Wilson

Om det er noen som overgår Michael Scott i troen på egne evner, er det hans egen Assistant To The Regional Manager, Dwight Kurt Schrute III. Han er rødbetbonde, selverklært kampsportekspert, «Star Wars»-fantast, survivalist og militærstrateg.

Alt dette mens den tyske bestefaren hans «fremdeles roter rundt i Argentina et sted» etter noen uheldige veivalg på 40-tallet. Perfekt spilt av Rainn Wilson (sjekk ham som trommis i The Rocker, kanonbra), som gjør Dwight Schrute like troverdig som effektiv selger (sammen med Jim, utrolig nok) som den selverklærte fascistnerden han er.

MIN FAVORITT PÅ YOUTUBE:

Neste uke: Hva er egentlig best, engelske eller amerikanske «The Office»?

Derimot skal vi skue litt bakover. Foruten å gi ut noen av de siste tiårenes mest minneverdige dansegulvslagere begynner har robotene også en rekke visuelle godbiter oppi ermet.

Det starter godt med noen av musikkvideoene fra debuten «Homework», samlet under tittelen «D.A.F.T.: A Story About Dogs, Androids, Firemen and Tomatoes».

Den mest legendariske videoen i denne samlingen er og blir Michel Gondrys superkoreograferte «Around The World». I en making of-snutt på «D.A.F.T» forklarer han hvordan han i yngre dager pleide å digge Chic-låta «Good Times», kjent for sin distinkte basslinje som ble direkte knabba av Sugarhill Gang på «Rapper’s Delight» og indirekte knabba av Queen på «Another One Bites The Dust».

- Hver gang jeg lytta på låta som barn så jeg for meg en liten fyr som går opp og ned trapper slik bassen gjør i låta. Da jeg fikk «Around The World» av Daft Punk merka jeg at bassen var lik, og sa til meg selv at dette er den ultimate måten for meg å gjøre denne låta.

Gondry endte opp med å tildele hvert instrument i låta en unik rollefigur i videoen. Bassen ble for eksempel store kropper med små hoder «fordi de bare gjør fysiske greier». Og vocoderen? Roboter, selvsagt.

Også Spike Jonze (i likhet med Gondry en Charlie Kaufman-preget fra-musikkvideo-til-spillefilm-regissør) bidro med en minneverdig video. «Da Funk» følger Charles, en mann med hundeansikt og brukket bein rundt i New York mens han drar på en ghettoblaster som spiller låta.

Det er mer en kortfilm enn en tradisjonell musikkvideo, full av replikker og med låta nærmest i bakgrunnen. Mens usikre Charles har en øyeblikkelig og fumlende sjarm, gjør Jonze på en smart måte «Da Funk» til antagonisten i fortellingen.

Ghettoblasteren skaper nemlig større og større problemer for Charles, siden volumknappen er ødelagt og han ikke kan skru den av. Først får han kjeft av en bokselger og senere tør han ikke gå på en buss fordi den har ghettoblasterforbud. Slem låt.

Heldigvis går det bedre til slutt. Charles dukker opp igjen i Daft Punks regidebut, «Fresh». Varm sol og salte bølger skyller inn på stranda og setter tonen for det som viser seg å være en rimelig sjarmerende one-take-sak hvor hundemannen har flytta til California og blitt filmstjerne.

Igjen mer en kortfilm enn en musikkvideo, og denne gangen har ikke låta annen funksjon enn å varme opp strendene noen ekstra hakk.

Det var med 2001-albumet «Discovery» at Daft Punk for alvor sementerte det visuelle uttrykket sitt gjennom de nå ikoniske robotkostymene. Musikkvideoene deres tok imidlertid en helt annen retning – japansk anime, som lenge hadde vært en elsket sjanger blant barn i hjemlandet Frankrike.

- Det er et av de største minnene for oss og mange franskmenn på vår alder. Å gjøre noe slikt var som en barndomsdrøm som gikk i oppfyllelse, fortalte robotene i et intervju med Cartoon Network.

De tok kontakt med Leiji Matsumoto, en anime-skaper som hadde jobbet med serier som «Space Battleship Yamato» og «Galaxy Express 999», og endte opp med en helaftens tegnefilm. «Interstella 5555: The 5tory of the 5ecret 5tar 5ystem» forteller historien om et intergalaktisk popband som blir kidnappet – en slags science fiction-kritikk av musikkbransjen.

Rimelig tåpelig og ganske herlig.

Musikkvideoene som ble sluppet var ganske enkelt utsnitt fra spillefilmen. Konseptet er nemlig at alle låtene fra albumet er synkronisert med handlingen (det er null dialog, og lydarbeidet er minimalt), og det er en egen tilfredsstillelse i å la seg drive gjennom historien på en strøm av superpop og taktfast pulserende lys.

Og så… vel.. så ble Daft Punk litt vrangere. Tredjeskiva «Human After All» ble ikke fortsettelsen på «Discovery»-festen, heller et litt vassent nachspiel tuftet på hastverksarbeide.

Det eneste tilsynelatende lyspunktet var at man omsider fikk se dem opptre i robotkostymene i to egenregisserte videoer – «Robot Rock» og «Technologic» – som foruten en småmorsom VHS-estetikk og en creepy «Saw»-apende dukke ikke akkurat var gåsehudmateriale.

Det var derimot den direkte ekle videoen til «Prime Time of Your Life», regissert av den amerikanske effektmannen Tony Gardner som også hjalp Daft Punk med å lage robotmaskene sine.

Og så, i 2007, kom «Electroma». En helaftens spillefilm i duoens egen regi hvor de to robotene skal forsøke å bli mennesker i en småby hvor absolutt alle er roboter med de samme to robotfjesene som dem selv.

Det går så som så.

Thomas Bangalter, den ene halvdelen av bandet, står selv bak kamera, og han skaper noen utrolig vakre bilder. De bærer det som ellers er en utrolig saktegående (bokstavelig talt – en tredjedel av filmen er kun de to robotene som vandrer taust gjennom en ørken) affære, tom for replikker og med en handling som antagelig kunne vært fortalt på under 10 minutter.

- På et vis er den ikke så tilgjengelig, medga Bangalter til Clash den gangen.

- Det er ikke samme rytme og tempo som dagens filmer, det er mer som et visuelt dikt eller en type musikk for øynene.

Slikt kan være frustrerende. Når man kjenner på forventningen om at neste klipp vil ta handlingen videre, viser det i stedet den samme greia om igjen fra en litt annen vinkel. Ofte føles «Electroma» mer som det uklippede råmaterialet til en musikkvideo, noe den også delvis er. Prosjektet vokste ut av det som skulle bli duoens tredje egenregisserte video fra «Human After All», tittelsporet.

I stedet gikk de for musikk av alle andre enn seg selv – alt fra Brian Eno til Curtis Mayfield. Åpningssekvensen hvor robotene kjører gjennom en ørken i en Ferrari fra 80-tallet er belagt med Todd Rundgrens «International Feel» og skaper en forhåpning om at dette kan bli en heisatur.

Handlingen som følger er imidlertid et deprimerende bilde på annerledeshet, eksistensiell angst og ensomhet. Blant roboter.

- Akkurat den utfordringen var det vi ønsket av filmen, sa andre halvdel av duoen, Guy de Homem-Christo, til Filmmaker Magazine året etter at filmen kom ut.

- Hvordan kan du få noen som helst følelse ut av roboter uten øyne eller voiceover? Uten øyne, neser, munner eller noe.

Om filmen oppleves som hypnotisk eller dørgende kjedelig vil avhenge litt av tålmodigheten og toleransen for kunstfilm. Etter hvert har faktisk «Electroma» blitt en midnattsfilm, en kultfilm enkelte samles om i en kinosal når resten av byen sover, noe de Homem-Christo er godt fornøyd med.

- Det er stedet for «Electroma», heller enn en stor premiere med rød løper og greier. Vi er glade om den spiller en gang i uka for de rette folkene.

Er man likevel av dem som lett kjeder seg har YouTube-brukeren Thermometer10 klippet om filmens første halvtime så den faktisk blir en musikkvideo for «Human After All», så om du er nysgjerrig på åssen det ville funka om Daft Punk ikke fikk megaambisjoner (eller bare vil spare inn 25 minutter) er det bare å ta en titt:

Vær imidlertid obs på at du går glipp av den oppriktig hjerteskjærende slutten av filmen og et virkelig hjemsøkende siste bilde, tonsatt av Jackson C Franks nydelige «I Want to Be Alone».

Etter «Electroma» forble Daft Punk i filmens verden for å lage musikken til «Tron: Legacy» (Bangalter lagde forresten musikk til Gaspar Noés «Irréversible» og «Enter The Void» også).

Filmen er en sånn du strengt tatt ikke er nødt til å se, så det anbefales heller å kondensere den ned til musikkvideoen for soundtrackets høydepunkt,«Derezzed»:

Det er ennå usikkert hvilke visuelle stier duoen vil tråkke på med det nye materialet sitt. Foreløpig har vi denne veldig gammelskole «Get Lucky»-videosnutten å gå på.

Fin nok, om ikke akkurat så ambisiøs og fantasifull som den nye plata. Kanskje er mer spenstige syner likevel på vei.

I et intervju med Pitchfork forteller duoen nemlig at de har hatt møter med regissør Brian De Palma for å «diskutere noen greier».

De vil ikke gå i detalj, men vi krysser selvsagt fingrene for en veldig stillegående «Mission To Mars»-remake med robotmasker.

Det minner om et kamikazeangrep. Det er ingen tvil om hun overlever eller ei, men hvem tar hun med seg i fallet?

«I kveld må en gutt ut, vil KriRe miste enda alliert?» Hvorfor utelukker Triana at det er KriRe selv som ryker?

Introen er laget i sånn søttitalls-Tarantinostil med surfegitarrock og flimmer. Helstilige saker, råtøft, beinkuli, ikke noe oppbrukt effekt.

Remi tar en morgensigg. Skjønner ikke at det er så populært å sigge blant deltagerne. På kontoret mitt jobber over 100 mennesker, ingen røyker til daglig.

«Kom igjen, KriRe, du får se Tina om noen uker eller dager», sier Lauretta sobert.

Jeg elsker poenget, men hun lager bare litt for mange grimaser til at jeg vil si meg skikkelig enig med henne likevel.

«Det e en isfront oss imællom. Ikkje hakk i isen, før æ sitt fast inni isblokka og vil ikkje ut.» Analogien tilhører KriRe.

Det er frokost og trykket stemning, Isabell stirrer ut i luften.

«Nå er det dårlig stemning akkurat nå, det er kaos og en tydelig gruppering.» 

En tydelig gruppering taler mot kaos. Bare for å detaljbitche litt. Men nå er jeg ferdig med det. Bortsett at hun sa nå to ganger i første setning. Ferdig. Lover.

Magne føler seg som KriRes andresvalg og er sjalu. Føler sikkert at ingen ting er bra nok for KriRe, uansett hvor onde ting han finner på, hvor fjollete slips han har, eller hvor høyt han hyperventilerer når KriRe legger planer.

Slemmelaget rakner i sømmene, som den blå strikkeluen til deres øverstkommanderende.

Brev. «Det er kun Remi og Louis som er låst, ellers står alle likt.» KriRe drar på seg et lite overbevisende smil, later som om han har full kontroll. Det har han ikke. Onde Noddy.

Magne er den mest utsatte. Han prøver å overbevise KriRe om å gå til Lauretta, så Charlotta velger ham og sender ut Glenn.

«Men æ orke ikkje tanken på å stå med det mænnæsket Lauretta.» Spellern er frustrert. Åh, som jeg skulle ønske at foregående setning var et sitat.

«Det står mellom din trivsel og min utkasting.» Elegant formulert av den lange kløna fra Nesodden.

«Jævla frekt a Magne å be om», syns KriRe, men det er det ikke.

Det virker som om spellærnes spellærs skjebne ligger i Laurettas hender. Men Lauretta «har lyst å stå med Glenn.» KriRe gidder ikke likevel, så han avtaler å gå til Charlotta.

«Jeg kan ta deg i hånden for det, uansett så velger jeg deg.»

Lauretta har faktisk tenkt til å redde Glenn til fordel for Magne. Deilig. Enkelt valg, egentlig, men deilig likefullt. Man må jo berømme Lauretta for å kjøre sitt eget løp.

KriRe tar med seg Lauretta på tomannshånd for å true henne.

«Se mæ i auan. Ta a dæ solbrillan. Ken velge du a Glenn og Magne? Hvis du sende hjem Magne, da e æ ute etter dæ.»

KriRe ber Magne om å gå til Lauretta. Magne går så tilbake til rommet og avbryter Isabells og Glenns prat om å få ut Magne.

Dette er ekstremt bra drama, Glenn har jo utviklet følelser for Magne og all tingen.

KriRe sparker ut i luften, mister balansen, later som om det ikke er flaut.

Solen går ned og tiden er inne for parserris.

«Du har jo laget mye drama, Lauretta, så du for deg at det skulle bli slik?» «Overhodet ikke.»

«Er det vanskelig å ha to så gode venner på hotellet, KriRe?» (Bra spørsmål) «Æ ska nok te å tilfredsstill begge toan.»

Remi og Louis.

Birger og Pia.

Patrik og Isabell.

Glenn og Lauretta. (Magne svelger tungt).

KriRe og Charlotta. La meg bare gjøre det klinkende klart at bakre halvdel av vesten til KriRe er i glinsende blå silke.

Magne til Lauretta og gir henne en forbanna blomst.

«Lauretta skylder jo KriRe en del etter å ha sendt ut dama hans. Derfor må hun betale det ved å beholde meg.»

Lauretta velger Glenn. Magne står med vidåpne øyne og sier «situasjonen er tragikomisk. For min og KriRe sin del og kanskje flere, så har hun bare laget kaos.»

«Lauretta har tatt tøffe valg og sier nå at hun velger etter trivsel, mener du fortsatt det er dumt, Magne?» Dritbra av Triana. På ordentlig føkkings dritbra.

«Nei, hun gjør det ikke bra for meg og mine.»

«Hva tenker du, Glenn?»

«Det er tydelig at han ikke inkluderer meg i det han kaller sin gjeng, så i e glad i står her.»

Det er så forbanna deilig. Litt ufortjent av Glenn, med tanke på hvor føkkings naiv han er, men like fullt. En moralsk seier. Nettopp det bekreftes av Glenns ydmyke holdning, «I er lei meg for hvordan det har gått, for i er så glad i Magne.»

Magne prøver seg, nekter å innse nederlaget. «Jeg blir oppgitt når han går dit han vet jeg skal.»

«Nei, du har sagt du skal til Pia.» Go Glenn!

«Magnes oppførselen er patetisk, idiotisk.» Enkelt og effektivt ordlagt av polakken. 

Magne går opp foran gjengen. «Dere er en bra gjeng, gleder meg til å se dere, tar ikke spillet personlig, gleder meg til vi sees igjen.» Ikke så verst avskjedstale, egentlig.

Han tar et hopp og sprer armene, i sterk kontrast til hans bitre ord noen sekunder tidligere. Ganske verst, egentlig.

Et forsøk på å få alle til å huske på at det er typisk tullebukken Magne å gjøre sånt.

Men vi tenker alle det samme. God tur hjem til Nessy, slutt å ta ut tungen når du føler deg spenna gærn, tullete slips og sløyfer gjør deg ikke morsom.»

Glenn er lei seg, den ulykkelig forelskede homoen. Ligner litt på Quagmire.

Og jeg tenker tilbake på en svunnen tid der jeg også vurderte å heie på Magne fordi han viste et snev av selvironi på innsjekkvideoen sin. Men så inså jeg at han brukte samme vitsen i tre intervjuer etterpå.

Det er vel bare én lekse å ta med seg etter dette eventyret: Ikke bli forelsket i folk med piggsveis.

Louis begynner å grave en gang inn i hjertet mitt igjen og sier at «Lauretta følgte bare magefølelsen sin og det står det respekt for.»

Det er komponert en egen tekst til Magnes avskjedssang. «Magne, har du alltid vært så smart, Magne har du aldri gjort en feil.» Litt sånn Bare Egilstemme, bare ikke noe morsomt. Jeg digger ikke at produksjonen blir så fjollete, jeg ass. Egentlig. Eller, av og til så liker jeg det, da. 

«Jeg er ikke redd for KriRe.» Laurettas siste ord etter en dramatisk episode. Det blir litt vel mye taktikk for tiden. Forståelig. Men ikke så underholdende.

Jeg ønsker dere alle en fin 17. maifeiring, hele Norges hyllest til bygdegutten og dagsfylla.

Spenn på dere Moods of Norway-dressene deres, knyt slipset løst og laidback og bare baom baom baom.

I rekken av videobutikker og -kjeder som må snu stengt-skiltet i døra på permanent basis, er turen nemlig kommet til den landskjente videokjeden.

Overfor Videomagasinet kan kjedens gründer Pål Granlund bekrefte at det i går ble avsagt kjennelse om konkursåpning for Video Nova AS i Nedre Romerike tingrett.

Butikkene i kjeden ble i 1998 overført fra Granlund til hans fire barn, mens han selv beholdt Video Nova-butikken på Majorstua (avbildet øverst). Denne butikken blir ikke rammet av konkursen, og kan takket være god omsetning fortsatt drive som før.

- Jeg tar det som en voksen mann. Jeg vet at ting ikke vokser i himmelen. Det er bare diamanter som varer evig. Det er ikke hyggelig selvsagt, men jeg mister ikke nattesøvnen av dette
, sier Granlund til Videomagasinet.

Daglig leder og styreleder (samt sønn til Pål), Petter Granlund, kjempet til det siste for å unngå konkurs – selv om han lenge fryktet at 2013 ville bli skjebneåret for Video Nova. Flere av kjedens avdelinger er de siste årene lagt ned, og nå forsvinner altså ytterligere tolv.

- Jeg har forsøkt å redde firmaet. Vi har store følelser for familiebedriften vår og ville ikke kapitulere uten kamp. Vi forsøkte inntil det siste å finne en slags løsning for videre drift. Men med den svikten i omsetning vi har hatt og fremtidsutsiktene, falt jeg ned på at vi måtte gi oss, sier han til Videomagasinet.

Tidligere i år kunne vi også se en annen institusjon blant videosjappene gå dukken da Bislett Video ga opp driften. Med det kraftige fallet i omsetningen av fysisk film er det lite lystne dager for tilhengere av butikkulturen.

Fra rundt 2000 spesialvideobutikker på 80-tallet, gjenstår i dag mindre enn 70 – og færre skal det bli, kunne Pål Granlund fortelle tidligere i år:

- Jeg tror 80 prosent av dem vil forsvinne i år. Men også den delen av bransjen som lever av andre produkter og har dvd som bigeskjeft vil merke det, sa Granlund til DN den gang – før skjebnen altså innhentet hans egen bedrift.

Les forøvrig Hasse Hopes gravskrift over videobutikkene – og hvofor det ifølge ham egentlig ikke er så trist at streaming tar over for fysiske videosjapper.

«Å redusere kunstneriske uttrykk til geometriske sannheter og nøyaktigheter (…) vil produsere verker som er fullstendig intetsigende og usmakelig», skrev den relativistiske filosofen David Hume for 200 år siden.

For tiden ser det ut til at Hollywood kaster både mening og smak på båten. Skal vi tro nye artikler i New York Times og The Economist lar filmstudioene nå i stor grad datamaskiner og algoritmer bestemme filmrepertoaret.

- I Hollywood vet ingen noe som helst, skrev manusforfatteren William Goldman i sine legendariske memoarer «Adventures in the Screen Trade» (1983).

William Goldman.

Hans poeng var at studiosjefene ante like lite hva som kom til å fungere, som alle andre, og at filmbyen i bunn og grunn derfor mest liknet på Las Vegas. Å lage film likner mest av alt på gambling. Men når milliarder av kroner står på spill er det mange som ønsker å frigjøre seg fra intuisjon og mer eller mindre kvalifisert gjetting.

Kan det egentlig være så mye vanskeligere å spå om kunst enn å varsle været?

Nå er datamaskiner og sofistikerte algoritmer i ferd med å endre på det. I hvert fall hvis vi skal tro selskaper som Epagogix og Worldwide Motion Picture Group. Begge tilbyr datamodeller for å spå hvordan nye filmprosjekter vil gjøre det kommersielt.

Da Epagogix for første gang kom i medienes søkelys 2006 var selskapet mest av alt en spøk.

I en profil i New Yorker ble forretningsmannen og advokaten Dick Copaken – som den gang frontet selskapet – fremstilt i et temmelig komisk lys av journalist Malcolm Gladwell.

I artikkelen uttalte Copaken:

- En av våre største styrker er at systemet er fullstendig objektivt. Det bryr seg ikke om å stå på god fot med stjerner eller agenter, eller å bli invitert til noens selskap. Det bryr seg ikke om å klatre karrierestigen. Det har bare en herre: hvordan oppnå flere solgte billetter. Ingen andre i Hollywood oppfører seg sånn.

Drøyt seks år senere kan det virke som om Copaken fikk rett. Algoritmestyrte databeregninger er i ferd med å ta over stadig flere samfunnsområder, fra aksjehandel til oljeleting, og i Hollywood har praksisen begynt å få skikkelig fotfeste.

Ifølge artikkelen i The Economists Intelligent Life har toppsjefen for britiske Epagogix Nick Meaney stadig møter med Hollywoods studiosjefer der han forer dem med sine analyser. Meaney hevder for eksempel de vet nøyaktig hvilke stjerner som kan være skadelige for en film, og at filmstjerner generelt får altfor mye betalt i forhold til hva de tilfører av verdi.

Tom Cruise tjente ifølge Forbes 650 millioner kroner på ett år i 2011/2012.

Men dataanalysen dreier seg selvsagt om mer enn hvilke skuespillere som er «box office poison». Basert på manus analyserer den om filmen har tydelige og interessante skurker, om filmen foregår på spektakulære og iøyenfallende steder, om publikum vil få empati med hovedfiguren, eller om det finnes morsomme og interessante biroller.

Alle elementene utgjør til sammen et tall: den sannsynlige inntjeningen for filmen, om den vil gå i pluss eller minus.

Epagogix’ konkurrent heter Worldwide Motion Picture Group og de tar filmspåingen et skritt videre. I tillegg til å analysere manus, mater de algoritmen sin med data fra en enorm mengde fokusgrupper: slik hevder de å vite hva publikum liker og ikke liker.

- Demoner i horrorfilmer kan enten angripe mennesker, eller bli påkalt. Hvis det er en angripende demon vil filmen få langt bedre åpningshelg, enn hvis den er påkalt, sier sjefen for Worldwide Vinny Bruzzeze til New York Times.

Bruzzeze har fått tilnavnet «The reigning mad scientist of Hollywood» og tar 20 000 dollar per analyse. I rapporten han gir tilbake til studio for den prisen, står anbefalinger om diverse modifiseringer, eller større omskrivinger.

Selskapet har analysert over 100 manus de siste årene for filmstudioer og var for eksempel tidlig på banen og foreslo endringer i «Oz the Great and Powerful» (bildet øverst), en film som har spilt inn nærmere en halv milliard dollar.

Fremdeles er selskaper som Epagogix og Worldwide uglesett av mange i filmbyen. Få produsenter er villige til å innrømme at de bruker tjenestene.

En av få som mer enn gjerne står frem er Scott Steindorff som brukte Bruzzeze til å analysere manuset til hitfilmen «The Lincoln Lawyer»:

- Det fjerner mye av risikoen ved hva jeg driver med. Snart kommer alle til å gjøre dette.

Men Nick Meaney hevder det fremdeles er en lang vei å gå. Han poengterer at intuisjon, nettverk og personkjemi fremdeles er langt viktigere for om et prosjekt får grønt lys, enn harde matematiske kalkuleringer.

Men hva gjør algoritmenes inntreden med filmene? Vil de ikke bare strømlinjeforme en industri som allerede er i overkant strømlinjeformet?

I sitt essay «Of the Standard of Taste» skrev 1700-tallsfilosofen Hume: «Skjønnhet er ikke en kvalitet ved ting i seg selv. Det eksisterer kun i bevisstheten til dem som kontemplerer over dem. Og hver og en av disse bevissthetene ser forskjellige skjønnheter. En person kan se noe deformert der andre ser skjønnhet. Og hver og en av oss bør finne frem til vår egen oppfatning, uten å forsøke å regulere andres».

For Hume var ethvert forsøk på å finne frem til universelle lover for kunst et tegn på enorm arroganse og hovmod. Så får vi se om hovmodet står for fall.

«Mad Men»! Ny episode. Det skjer så mye nå, dere. Enig? Klart dere er.

Jeg har alltid elsket «Mad Men» fordi det er et deilig univers å tilbringe tid i, uten å helt engasjere meg så mye som jeg burde i selve historien. Det er liksom karakterene vi bryr oss om her.

Men i denne sesongen har Matthew Weiner virkelig skrudd opp plot-varmen, og jeg digger det.

Vet dere hva jeg også digger? Når man har vært på restaurant med masse folk, og man stikker fordi man må hjem og skrive «Mad Men»-recap, også «glemmer» man å betale for seg før man drar, også betaler de andre for deg uten å kreve pengene tilbake. Dette skjedde meg nå nettopp, bokstavelig talt.

Men nå skal jeg snakke om episoden:

Den begynner med at Cooper, Pete og Joan sitter med en sånn dude som klargjør firmaer til å bli børsnotert. Jeg vet ikke hva den stillingen heter på norsk og det er flaut at dere skal se meg rådløs så tidlig i recappen.

Håper dere gjenvinner respekten for meg snart.

De finner ut at om de børsnoteres, vil de alle potensielt bli rike. Selv Joan som kun har fem prosent av aksjene, vil bli millionær. Digg da!

Også digg at Pete etter møtet prøver seg på Joan fordi han merker at hun blir kåt ved tanken på penger. Damer, ass, hæ? Damer, ass.

Cooper ligger i en seng med nok en altfor digg/ung dame. Hun jobber visst i businessloungen til et flyselskap.

Når hun skal dra på jobb og Sterling kjenner at hans erigerte penis ikke er ferdig med å gå inn og ut av skjedegangen hennes, får han henne til å bli ved å minne henne på at det er morsdag og at hans mor nettopp døde.

Wow. Den mannen eier ingen skam. Men vi er fortsatt innmari glad i ham.

Pete prøver på det samme hos Trudy, men får ikke «adgang til kongeriket».

Hun er tydeligvis i en slags mellomfase der hun ikke helt vet om hun skal stole på Pete, og dermed holder veldig igjen. KOM IGJEN, TRUDY! HAR DU IKKE SETT HVOR DØV PETE ER?

Nå som jeg tenker over det, har hun jo ikke sett alt som vi har sett. Vi får jo se alt som er viktig siden vi tross alt ser på en tv-serie, og hun bare er en hjelpesløs karakter i nevnte tv-serie.

Megan har GMILF-moren sin på besøk.

Hvem tror du sier «I know» i denne skjermdumpen? Svar riktig i kommentarfeltet og vinn min oppmerksomhet i tre sekunder.

Kirurgnaboen deres kommer på besøk, og moren til Megan ser ut til å flørte med ham. De kommer garantert til å ligge sammen innen fem episoder. Jeg lover deg, bare sjekk blikket han gir henne mens han holder denne avlange gjenstanden i hendene.

Peggy og Abe har flytta til West Side og det fører med seg problemer. Naboene bråker, veggene faller fra hverandre og ikke minst: noen har bæsja i trappa.

Seriøst? Men altså, seriøst, folkens? Dette synes jeg blir i overkant karikert. Greit at de har flytta til et dårlig strøk, men det blir litt mye at noen fysisk bæsjer i trappa deres. Ro ned nå, manusforfattere. We get it.

Sterling insisterer på at Don må bli med på en middag med han feite Jaguar-douchen. Don sier til slutt «ja». På engelsk, siden det er hans morsmål.

Sterlings elskerinne ringer og forteller ham at en dude fra GM, altså fuckings General Motors, sitter i loungen. GM var verdens desidert største bilprodusent på denne tiden. 60-tallets Toyota, liksom.

Sterling ser sitt snitt og beiner ut av kontoret med en hatt oppå hodet. Sikkert reisehatten hans.

GM-mannen, som viser oss hvordan John Candy ville sett ut om han ikke døde av hjertestans i 1994, blir umiddelbart sjarmert av Sterling.

Megan har en samtale med sin mor om Don som hun føler flyter lenger og lenger vekk fra henne.

Moren forklarer at hun bare må ta seg sammen, og benytte alle mulige anledninger til å friste ham med det hun har mellom beina. De har en fin liten mor/datter/slut-seanse.

Don, Megan, hennes mor og Jaguar-douchen og hans kone spiser middag ute.

Kona til Jaguar-fisen kjeder alle med sine historier, og Jaguar-fjerten oppfører seg på sitt sedvanlige prompete vis (beklager alle flatulensmetaforene). Til slutt får Don nok, og han fornærmer duden så mye at han sier opp SCDP.

Endelig. Eller? Jeg vet ikke om jeg ønsker dette. Ambivalens.

Sterling ringer hjem til Don for å fortelle om noen SJUKE nyheter (som dere snart skal få vite hva er, ikke at dere ikke allerede vet det siden dere har sett episoden), men moren til Megan tar telefonen.

Hun er «mildt sagt» ikke keen på å snakke med ham. Hvorfor? De pulte i forrige sesong, nemlig.

Også møtte ikke Sterling opp i middagen og derfor er hun bitter som bare en fransk-kanadisk kvinne på 52 kan være.

Pete drar på bordell for å feire at SCDP skal børsnoteres og støter på sin svigerfar som nettopp har ligget med en afro-amerikansk kvinne. De har et grusomt øyeblikk.

Nå kan de potensielt ha opprettet en såkalt terrorbalanse der ingen av dem tør å sladre på den andre i frykt for at den andre vil sladre tilbake. Men dette skjer ikke. Bare vent et par avsnitt.

Don Draper kommer på kontoret, selvsikker som vanlig, men blir konfrontert av Pete som er i klikkemodus fordi Jaguar har droppet dem grunnet Dons middag med douchen.

Pete faller (var det planlagt? Det så så jævlig ekte ut, liksom!) Jeg kan se Pete falle i 15 minutter uten at jeg går lei. Hahahahaaaaa.

Mens Don og Pete er midt oppi krangelen inne på møterommet, avbryter Sterling dem med å fortelle at han (!) har fiksa et pitchemøte med fuckings GM for Chevrolet-kontoen.

Dette er en stor konto.

Husk 1) hvor hinsides sterkt GM sto i USA på slutten av 60-tallet, en sånn konto er hva som skaper et stort reklamebyrå, og 2) at Sterling ikke har gjort NOENTING for firmaet siden han mistet Lucky Strike-kontoen. Gøy å se at han kan være produktiv når han vil.

Uansett, han forteller om hva han har fiksa samtidig som Joan og Pete avslører at de snart skulle børsnoteres, hadde det ikke vært for at Don mista Jaguar og fucka opp alt, men om de lander den Chevrolet-jobben så ordner alt seg og…

Det er vanskelig å beskrive det deilige rotet som oppstod akkurat her. Det som teller er at om Don på rekordtid klarer å skrape sammen en god pitch, så kan han redde firmaet fra den skaden han nettopp har påført det ved å miste Jaguar.

Men ikke minst, folkens: Joan blir hinsides såret over Don som nå mistet dem kontoen som hun måtte ligge med en jævlig feit dude for å skaffe SCDP.

Kreatørlaget samles for å diskutere hva de skal gjøre.

Peggy støter på sin sjef, Ted Chaough, og han lufter sin frustrasjon med at hans medeier i selskapet, Frank, nå har kreft og ikke kan være der for ham. Hun prøver å trøste ved å komplimentere ham, men før hun får fullført sier han følgende:

«Do not say I’m nice. I hate it when people say I’m nice.»

Artig å høre ham si dette, med tanke på hvor usympatisk denne mannen virket for noen sesonger siden. Denne sesongen virker han derimot veldig ok, og Peggy er tydeligvis en smule betatt av mannen. De kysser. På denne måten:

Pete møter sin svigerfar (husk at svigerfaren er CEO for et kjemikaliefirma som har vært kunder hos SCDP dritlenge).

Svigerfaren har nettopp droppet SCDP etter episoden på bordellet. Pete er naturligvis rasende for at han må betale for en synd som svigerfaren tross alt også begikk. Sjekk han er sur, da.

Jeg klarte å fryse bildet i et øyeblikk der han virkelig ser sur ut, hehe. Er så gøy med ansiktet til Pete når det gjør rare ting:

Peggy sitter på sengekanten med Abe og snakker om hvor kjipt hun synes det er at de bor i et rottent nabolag, og plutselig drømmer hun seg bort til Teds deilige, stramme lepper.

Jeg føler akkurat dette ble litt vel brått, i forrige episode var hun helt fra seg av lykke over at Abe ville ha hennes barn, og nå fantaserer hun om en annen mann?

Don sitter i hotellbaren i Detroit natten før han skal presentere pitchen for GM da Ted kommer inn, like frustrert som Don over at de begge representerer mellomstore firmaer som sannsynligvis vil bli oversett til fordel for internasjonale reklamebyråer.

I en herlig scene, der de begge viser sympatiske svakhetstegn, presenterer de pitchene sine for hverandre. Så kommer Don, hvem ellers, hæ?, på at de to firmaene bør gå sammen om å få kontoen.

Etter litt om og mens (hehe) blir Ted med på det. WOohooo! Sammenslåing! Dette blir veldig gøy. Her ser dere Ted som nettopp har gått med på forslaget, samtidig som han gjør en greie med kroppen som får ham til å se skikkelig gay ut:

Neste morgen møtes Don, Sterling, Ted og Jim før de skal inn i pitchemøtet. Veldig gøy å se hvordan de tidligere konkurrentene speiler hverandre.

Don er som Ted, og Sterling er som Jim. Det lukter maktkamp i episodene som kommer.

Pete forteller Trudy om farens bordellvirksomhet. Hun blir forferdet, og vi ser henne sette foten ned en aller siste gang.

Dette blir den faktiske slutten på det formelle forholdet deres.

I episodens siste scene, blir Peggy møtt av Don og Ted på Teds kontor og de forteller henne om at de ikke bare fikk GM-kontoen, men de skal slås sammen.

Peggy virker lamslått. Hun blir fortalt at hun skal bli sjef over alle tekstforfatterne i et nå mye større selskap, men forståelig nok blir hun satt ut av å nå skulle jobbe under Don igjen.

Dette markerer på mange måter hva episodens tema er. I en tid der kvinnene omsider begynner å få mer makt, er det i bunn og grunn mennene som fortsatt styrer skuta. Vi har sett det hos Megan som innser at hun må bruke mindre tid på jobben sin og mer tid på Don (hun suger ham blant annet i en scene) for å holde på ham.

Vi har sett det hos Joan, som etter å ha kjempet med nebb og klør (og vagina) for å komme seg til den posisjonen hun er, bare blir sidestilt når Don dropper Jaguar og overkjører alle rundt seg for å få det som han vil.

Og vi ser det hos Peggy, den kvinnen i serier som har kommet aller lengst i sin frigjøring, som har jobbet dag og natt for å komme seg bort fra Don som hun for lengst har vokst fra, og som her blir tvunget tilbake i hans favn uten å ha noen som helst kontroll over situasjonen.

This is a man’s wo… Nei, fader heller, nå må jeg slutte å sitere sangtekster fra 60-tallet for å illustrere mine poenger.

Nå har i hvert fall Zentropa publisert et noe oppsiktsvekkende tablåaktig bilde av skuespillerne i filmen. Von Trier dukker selv opp også, med bind for munnen (et lite stikk til Cannes, der den store kjeften hans landet ham i trøbbel i fjor?).

Ellers kryr det av pornografiske positurer, fra en sprikende Charlotte Gainsbourg til en skjorteløs Shia LaBeouf til en Willem Dafoe med mistenkelige flekker på buksa.

Bildet blir i hvert fall sluppet i forbindelse med at Zentropa har annonsert dansk premieredato i romjula, der produsent Peter Aalbæk Jensen uttaler:

- Hva er mer juleaktig enn en film som dette?

Ingen overraskelse at den dukker opp hos våre naboer på det tidspunktet, da den norske distributøren for flere uker siden satte 17. januar 2014 som norsk premieredato.

Deadline mener også å vite at filmen kommer til å ende opp med en spilletid på fire timer, noe som i grunnen låter mye – selv for de største kåtleifene.

Aalbæk Jensen har uansett tidligere fortalt at de har mye materiale, og at de vurderer å dele den opp i flere filmer – eventuelt en tv-serie.

Her er den noe mer subtile posteren til filmen:

Hei geeks! I kveld er det natt til 17. mai. I den anledning har vi lagd en kjempeavansert drikkelek til den rykende ferske og nokså sjarmerende animasjonsfilmen til Johnny Lawrence over her.

Utfordring: ta en shot for hver referanse til geekfavoritter som Super Smash Bros, Transformers, The Matrix og Dragonball Z. Hikk.

Her er forresten et par andre animasjoner fra unge, britiske Lawrence. Verdt å sjekke ut.

Fra start av har regissørduoen Espen Sandberg og Joachim Rønning vært koblet til Lars Saabye Christensen-filmatiseringen som regissører, men nå som ballen endelig begynte å rulle kan det ifølge VG allerede ha vært for seint for de to.

- Vi har vært involvert i prosjektet i fem år, og det er tatt litt lenger tid å få det på beina enn det vi trodde. Og så har det skjedd ting i mellomtiden som de fleste vet med Golden Globe og Oscar-nominasjon. Det har ført til at vi har vært mye borte, vi har vært i Los Angeles i nesten hele 2013, sier Joachim Rønning til VG.

Skisse fra filmen. Foto: Stormrosenberg.no

Nylig ble de for eksempel nevnt som aktuelle regissører til den kommende «Pirates of the Caribbean»-filmen, samt til en filmatisering om den franske gentlemanstyven Arsène Lupin. De har også allerede takket nei til Hollywood-storfilmen «Spectral».

Inn som ny «Beatles»-regissør kommer i stedet danske Peter Flinth, som blant annet har stått for «Arn»-filmene, samt noen av de mindre ambisiøse Liza Marklund-filmatiseringene om journalisten Annika Bengtzon.

Peter Flinth sammen med Stellan Skarsgård under innspillingen av «Arn: Tempelridderen».

Sandberg og Rønning, som har deltatt aktivt i utviklingsprosess, manusarbeid og casting, vil fortsatt være tilknyttet «Beatles» som produsenter, sammen med Jørgen Storm Rosenberg.

- Vi vil fortsatt være med, vi skal delta aktivt i det kreative som produsenter. Vi føler helt klart «Beatles» fortsatt som vår film. Vi er hundre prosent involvert og vil fortsatt være det, sier Sandberg til VG.

«The Bridge» starter opp på FX 10. juli (på den norske kanalen FOX fem dager seinere, ifølge Serienytt), og har en helt strålende cast. Diane Kruger spiller Saga Norén-karakteren, i den amerikanske versjonen kalt Sonya Cross, og ser i hvert fall ut til å ha bevart noen av Aspergers-trekkene til den svenske politikvinnen.

Demián Bichir (kjent blant annet fra «Weeds») spiller den noe mer avslappede kollegaen fra den andre siden av den meksikanske grensen. Handlingen foregår i grensebyene El Paso og Ciudad Juarez.

Nøyaktig hvor mye av plottet som er likt fra originalversjonen er uklart, men det kommer i hvert fall tydelig fram at vi har å gjøre med en seriemorder med et «budskap».

En annen grunn til å se litt ekstra opp for «The Bridge» er at første episode er regissert av Gerardo Naranjo, som tidligere har laget den strålende «Miss Bala» (som vi har anmeldt her og som du kan leie her).

Så ja, grunn til å glede seg til denne.

Men skandikrim-entusiaster har naturligvis flere datoer å krysse av på kalenderen i 2013. En andresesong av «Broen» har allerede vært under innspilling i lang tid, og ventes på nordiske skjermer i løpet av året.

Denne gangen er miljøsaken i fokus, og en gjeng miljøaktivister går hardt til verks under Øresundbroen. Saga Norén og Martin Rhode blir atter en gang innkalt, og saken som rulles opp viser seg å være større enn den først virket.

Komplettister er kanskje også interessert i den engelsk-franske versjonen som for tida er under utvikling av Sky i England og Canal Plus i Frankrike.

Om du har sett serien, anbefaler vi på det sterkeste at du leser manusforfatter Nikolaj Scherfigs eminente sak om hvordan «Broen» ble til.

Det hele begynte som et veldig populært sengetøysett, før det ballet på seg med plysjleker, flipflops, smykker, mobildeksler, termoser, møbler, bærbare høyttalere … samt et mobilspill (slik det gjerne gjør når sengetøysett blir populære nok).

Nå har åpenbart også Sony Pictures hørt om undergrunnsfenomentet, og kastet seg rundt for å smi mens jernet er varmt.

I dag offentliggjorde de derfor at de akter å lansere «Angry Birds»-filmen 1. juli. Ikke i år, ikke neste år, ikke året etter det – men i 2016.

Filmen ble opprinnelig annonsert tilbake i desember, da det ble klart at de finske skaperne i Rovio skulle lage filmen internt. «Despicable Me»-produsent John Cohen ble hentet inn som produsent, mens tidligere Marvel-sjef David Maisel skulle overse prosessen hos Rovio.

Basert på «Angry Birds Toons», som ble lansert i mars i år, skjønner vi at det tar tid å lage en fullaftens animasjonsfilm med såpass høyt kunstnerisk nivå som franchisen krever.

Noen som ikke gidder å ta seg like lang tid med fuglefilmen sin, er åpenbart slappfiskene som står bak «Rio 2». Den kommer allerede neste år, og i traileren som kom i dag er attpåtil alle fuglene GLADE:

Det ser ut som om Charlotta og Remi har blitt sammen irl, forresten. Sikkert moro for det forelskede paret å bare hive på seg noen hullete olaskjorts, krype godt oppi sofahjørnet og se på Remi kline med en transkjønnet.

«Mye frustrasjon skal luftes på Pandoras», sier Triana på en helt chill måte og gidder ikke løfte armene en gang. Rimelig chill.

«Jeg vet ikke om jeg kan stole på Charlotta. Hennes tilstedeværelse etter at Remi sjekket inn gjør meg utrygg.» Glenn er redd og forelsket. Redd for Charlotta og forelsket i Mangne, selv om han burde være redd begge. Remi er også litt utrygg på Louis, eller Louisa, som han tror hun heter. «Ho ekje helt min type når det kommer til roting, ganske mandig.»

Vi får se Louis i dusjen som løfter det ene øyenbrynet mens hun tydeligvis rensker ringen. Remi skjønner endelig at hun har penis.

Gutta spiser frokost. «Æ fant ut om penisen nu liksom.» Lurer på hvordan han vil klare seg den dagen han blir oppgradert på jobben, når han må observere og kanskje til og med loggføre det han måtte få med seg, den lille store forskningsteknikeren vår.

Jentene spiser også frokost. «KriRe vil at du skal stå med han, Charlotta», sier Lauretta og Charlotta bare «Hæ?»

«Men det blir dritt å få ut Glenn eller KriRe», sier Lauretta foran hele gjengen, uten å vise et tegn til å være innom tanken på å holde kjeften sin lukket.

Hun må være i dansemodus i hodet sitt, der hun ikke tenker på omgivelsene eller noe i det hele forbanna tatt.

Laurettas beyond idiotiske forsøk på strategisk prat ved frokostbordet blir selvfølgelig hovedtema på slemmelagets årskonferanse på verrisen på Mercur kurs- og konferansesenter. «Æ ska vær te å få ho ut. Birger og Isabell ska fan ut, dem og. Æ vil se dem ha det kjipt.» KriRe messer i vei. Slemmelagets ungdomslag klapper i takt.

«Det skjønner jeg så jævlig», sier Mangne med tungen ute og vidåpne, maktkåte øyne.

Brev ved bassenget. «Jentene skal invitere guttene på romantisk lunsj. Remi og Louis skal spise sammen. Den gutten som ikke blir bedt må spise alene.» KriRe håper han må spise alene, uvisst hvorfor. Kanskje fordi han er så ond.

Jentene tenker faktisk å la KriRe spise alene. «Den som sitt alene kan få fordel, den vil jeg gi til KriRe.» Charlotta lurer de andre og sier at KriRe bør være alene fordi han har fått så mange fordeler.

Gjengen spiser sine lunsjer ved bassenget, KriRe alene i enden. Litt morsomt er det. Mangne er seffi paranoid, «Jeg har en svakere posisjon nå.» Remi peller seg i nesa og blir med det et perfekt symbol på hva Mangne står overfor, sosialtmessig, statusmessig og smarthetsmessig.

KriRe begynner å rope og plage de andre som prøver å spise lunsjen sin i fred. «Fann ut ka den næste tatoveringa mi ska bli. Svært jævla hjerte nedover ryggen, heile vegen fra skulderblada og ned te sprekken.»

Så kommer brevet. «Remi og Louis, dere er nå låst som par resten av kuken.»

Louis samler troppene, Glenn, Charlotta og Lauretta. Sistnevnte går ikke av veien for å komme med forslag selv om hun er nyest og ikke skjønner noen ting i hele verden, inkludert når hun burde snurpe igjen brødhølet sitt. «Mangne bør vel stå med Isabell.»

Så løper hun bort til Mangne og lover seg bort til ham. Så lover hun Charlotta at hun står med KriRe. Så går hun til Isabell og Pia og sier at Charlotta sa at hun ville stå med Mangne.

Så avslører hun til kamera at hun håper å få seg en partner «så ikke hele gruppen vet at jeg spiller med alle, da.» Det blir gøy å se henne løpe rundt når hun faktisk er utsatt.

For husk at det er guttene som er utsatt i morgen.

Slemmegjengen ligger nok et par hakk foran den stakkars polakken. Og gjett om Mangne er stolt når han får gjenfortelle KriRes plan til kamera. Helt selv.

«Vi lurer Glenn til å tro at han kan gå til Charlotta, men så går KriRe også dit og jeg til Lauretta. Ha det, Glenn.»

Sorry, ass, Glenn. Men det er fortjent. Mangne går til Pia og spør om han kan stå med henne for å lure henne. «Nei, jeg står med Birger.» Isabell har tenkt til å lure ham tilbake for å få ut KriRe. Det hele er svært forvirrende, men jeg tror slemmelaget kommer best ut denne gangen.

Jeg håper ikke Pandoras blir like forvirrende.

«Glenn, er du forelsket i Mangne?» «Blitt glad i han. Har ikke behov for å utdype mer.»

«Lauretta, hvordan føles det at KriRe syns du er den kjedeligste jenta på hotellet og gjør alt for å få deg ut?» «Jeg har ikke følt at han mener det, men det er kjipt å høre.» KriRe sier at noen har funnet det på.

«Birger, var det en lettelse å få ut Tina for å svekke KriRe?» «Æ ville ikke ha ho ut.» Krire kjøper det ikke og halvkonfronterer faktist Birger nå.

«Lauretta, hvem påvirket deg til å få ut Tina?» «Vil ikke si hvem det var?»

«Charlotta, kan Glenn stå trygt bak deg?» «Jeg er ærlig, vil stå med ham, avhengig av omstendighetene, vi vil snakke om det.»

«KriRe, hva føler du etter at Tina sjekket ut, stoler du på Lauretta?»(Seff Laurettas idiotspørsmål) «No er ho borte, æ vælle å stole på Lauretta.»

Boksen lukkes og jeg er ganske fornøyd med seansen. Gjengen skåler. Det er veldig kult, med Birger, at selv om han selv fikk litt tyn under seansen, så syns han at det var fett med litt temperatur.

Lauretta sier til slemmegjengen at Birger, Pia, og Isabell påvirket hennes valg om å sende hjem Tina. Hun løper tilbake til snillegjengen. «Hva skjer Lauretta?» «Jeg vil ha Glenn her.» Hun løper tilbake. «De vil at jeg skal stå med Glenn.» Til og med slemmegjengen rister nå på hodet.

Glenn er stresset, ligger på sengen og skravler med transevennen sin. «I klare ikke å late som i ikke e noko i ikke e. Magne komme te å ta Charlotta, ho velge han. I stole ikke på den rottegjengen her.» Louis sperrer opp øynene.

Nede igjen forteller Louis det til Mangne og KriRe. «Veit dokk ka han kalte dokk? Rottegjængæn. Mhm.»

Charlotta får høre om rottekommentaren og bare «kaller han meg for rotte? Han kunne stått trygt med meg, men ikke nå.» Hun planla jo akkurat å få ham ut, den rotta.

Lauretta ligger på sengen og pønsker ut sin geniale plan. «Jeg er overhodet ikke redd for KriRe.»

Og jeg vil jo være ekstremt imponert over om hun får til det. Men noe sier meg at dette kommer til å ende i tårer. Hennes tårer.

Det er nemlig vibben vi får av den første ordentlige traileren til film nummer tre i serien, etter at «The Chronicles of Riddick» kanskje ikke gjorde like mye for fansen.

Nok en gang er Riddick og de lysende øynene hans tilbake på en svært ugjestmild planet, der det er vanskelig å si om de innfødte monstrene eller innflyvne dusørjegerne er dårligst nytt for Riddick (vi setter pengene våre på at monstrene er mest dårlig nytt for dusørjegerne, mens Riddick strengt tatt er dårligst nytt for både monstrene og dusørjegerne).

Vi har også sansen for Karl Urban, spesielt etter hans innsats i «Dredd» – tipper han dukker mer opp i filmen enn i traileren (som strengt tatt røper litt for mye?). Regissør David Twohy har tidligere vist at han duger med Timothy Olymphant-filmen «A Perfect Getaway», så vi satser på at han gjør en dugelig innsats med Riddick-universet.

Filmen har USA-premiere i september, mens mye tyder på at filmen går rett på VOD i Norge – som så mange andre filmer om dagen.

Den gang kunne Holt selv blant annet røpe at serien trolig vil hete «1222» – oppkalt etter den åttende boka om Wilhelmsen og et togkrasj i fjellheimen – og at forfatteren ideelt sett skulle sett at den ble spilt inn i Norge (men antydet at det kunne bli for dyrt).

Ifølge Broadcast Now kan det nå se ut som om serien blir britisk og ikke amerikansk når BBC1 skal utvikle den. Ikke at det gjør så veldig mye, tvert imot.

Foreløpig er prosjektet helt i utviklingsfasen, men Hanne Wilhelmsen skal helt klart være hovedpersonen i serien – som fortsatt går under navnet «1222».

- Avtalene har vært på plass i noen måneder nå, og manuset nærmer seg ferdigstillelse. Det er kanskje fordi de har kommet lengre i prosessen at BBC har valgt å gå ut med dette nå. Og det er jo et veldig godt tegn, sier Anne Holt til Comoyo Filter – og kommer samtidig med en helt fersk nyhet:

- Det som forsåvidt er helt nytt, er at Inger Johanne Vik-serien er kjøpt opp av Sonet i Sverige, der den skal utvikles som en tv-serie i samarbeid med den unge og lovende produsenten Sandra Harms, forteller Holt.

Harms ble utpekt som svenskenes «Producer on the move» under fjorårets Cannes-festival. Hun falt etter sigende pladask for bøkene om kriminalpsykologen, og har valgt å flytte handlingen i serien fra Oslo til Stockholm.

Dramaansvarlig Ben Stephenson i BBC beskriver ifølge Broadcast Now «1222» som en «fantastisk moderne versjon av en Agatha Christie-historie». Han sier videre at den har en annen tone enn det som er vanlig i den mye omtalte bølgen av skandinaviske krimdramaer, som i «Broen» og «Wallander».

Opprinnelig var det amerikanske Graham King og hans produksjonsselskap GK som skulle stå for produksjonen. Men etter at GK-TV-sjef (og tidligere Lionsgate-boss) Craig Cegielski forlot selskapet i fjor, tok han rettighetene til Holts bøker med seg.

Tanken hans er å produsere serien som en uavhengig aktør for BBC1, i tett samarbeid med sin tidligere arbeidsgiver. Samtidig skal en amerikansk versjon av serien utvikles parallelt.

- Det er visst veldig vanlig nå, se bare på «Broen» som blir både «The Tunnel» og «The Bridge». Både HBO og Sundance var inne i prosessen på et tidspunkt, men ettersom GK heller ville gjøre en britisk versjon ble det aldri enighet, sier Holt, og legger til:

- Men jeg er jo også såpass gammel i dette gamet at jeg ikke tror på noe før jeg sitter i min egen sofa og ser rulletekstene på min egen tv.

Her er et klipp fra tidligere der Holt snakker om «1222»-boka:

Etter at Bob og Harvey Weinstein forlot selskapet i 2005 har selskapet ligget mer eller mindre brakk, men de siste månedene har de nåværende eierne snust på muligheten for å bruke den gamle Miramax-katalogen på nye måter.

For noen uker siden ble det kjent at Martin Scorsese ønsker å lage tv-serie av den gamle Miramax-filmen «Gangs of New York», og nå melder en rekke amerikanske filmmedier at Robert Rodriguez vil gjøre det samme med «From Dusk Till Dawn» (som ble utgitt på Miramax’ underbruk Dimension Films).

Filmen kom ut i 1996, men var ikke da noen stor suksess på kino.

Etter noen år og et langt liv på hjemmekino ble den imidlertid en kultfavoritt, som var med å gjøre Rodriguez til et større reginavn i USA.

Rodriguez vil imidlertid gå en utradisjonell vei med «From Dusk Till Dawn», skriver Coming Soon.

Distributør blir nemlig den kommende tv-kanalen El Rey Network, som retter seg mot et engelskspråklig latinamerikansk publikum i USA – en temmelig stor målgruppe der i gården. Tv-kanalen skal levere en god blanding av reality-tv, animerte serier, vanlige serier, musikk og sport. Og der er også Rodriguez styreformann.

Rodriguez vil skrive, regissere og produsere serien selv, og det er meningen at serien både skal utforske karakterene og historien fra originalfilmen og gi et større innblikk i aztekernes mytologi.

Men det stopper ikke Tommy Wirkola og kompani, som har like store planer for nazizombie-oppfølgeren. Under filmfestivalen i Berlin tidligere i år ble filmen solgt til 20 land, kun basert på manus (førstefilmen er hittil solgt til 73 land).

Og nå som de første scenene er innspilt, har filmskaperne mer å vise til når filmen i disse dager skal presenteres for innkjøpere under filmfestivalen i Cannes.

- Vi kjører på som før. Men det viktigste nå er å se hvordan salget i Cannes går. Tidligere hadde man kanskje vært helt avhengige av en slik offentlig støtte, men nå har vi allerede gjort så mange hyggelige salg at det er den drivende faktoren, forteller filmens produsent Kjetil Omberg i Tappeluft til Comoyo Filter.

I dag reiser han nedover til den franske rivieraen med «Død snø 2» i bagasjen for å forhåpentlig selge filmen til enda flere land. For å skape blest om filmen er også nazizombien Herzog med i reisefølget – representert ved skuespiller Ørjan Gamst og to sminkører som skal sørge for ekte zombieuhygge i den regntunge glamourbyen.

- Vi skal finne på litt sprell, avslører Omberg.

Regissør Tommy Wirkola og effektmaker Steinar Skaarstein (c) Tappeluft Pictures/Freddy Ludvik Larsen

Antakelig har Tommy Wirkolas Hollywood-suksess med «Hansel and Gretel» en positiv effekt på salget av filmen, men det kanskje også vise seg å bli avgjørende at filmen (i likhet med «Kon-Tiki») spilles inn på to språk, engelsk og norsk.

- Det er kanskje enda viktigere for denne filmen enn for «Kon-Tiki» at den gjøres tilgjengelig også på engelsk. «Død snø 2» er jo en sånn type film man gjerne ser på video hjemme, sammen med andre i en sosial setting. Da er det for noen kanskje lett å miste tråden, med både undertekster og norsk talespråk, forklarer Omberg.

Han forsikrer likevel kjernepublikummet om at språket tross ikke er det aller viktigste i filmen.

- Det er ikke en Woody Allen-film, det her – den er ikke dialogbasert. Vi fortsetter der vi slapp, bare noen hakk drøyere. «Død snø 2» er ikke bare en oppfølger, det er også en kraftig oppgradering. Alt er større, skumlere og ikke minst morsommere. Denne gangen har vi ingen behov for å bruke en time til å presentere karakterene. Nå er det action fra første sekund, sier Omberg til Comoyo Filter.

God hjelp får de i i denne omgang også fra medprodusentene i finske Blind Spot Pictures, som gjorde stor internasjonal suksess med «Iron Sky». Samarbeidet skjer på to plan: Filmens spesialeffekter får god drahjelp med deres velrennomerte effektselskap Troll Vfx, samtidig som Blind Spot Pictures skal bruke sin kompetanse på kommunikasjon med fans og publikum ved lansering.

Førstefilmen ble sett av 140.000 nordmenn på kino da den kom i 2009, og ble den mest solgte norske dvd-en samme året. Oppfølgeren skal kinodistribueres i Norge av Nordisk Film Distribusjon en gang etter verdenspremieren – som Omberg håper blir på Sundance-festivalen i januar 2014.

Talen er skrevet av William Safire, og den skulle fremføres av Richard Nixon i tilfelle noe gikk galt. Den starter slik:

Fate has ordained that the men who went to the moon to explore in peace will stay on the moon to rest in peace

These brave men, Neil Armstrong and Edwin Aldrin, know that there is no hope for their recovery. But they also know that there is hope for mankind in their sacrifice.

These two men are laying down their lives in mankind’s most noble goal: the search for truth and understanding.

Hver gang jeg leser den talen, ser jeg for meg hvordan det ville føles å være Neil og Buzz i den situasjonen, sittende på den digre grå steinen, ventende på at oksygenet deres skulle gå tomt mens Nixon stirret ut i millioner av stuer og leverte disse ordene med gravalvor i røsten.

Og så tenker jeg: «Verdensrommet, altså. Et jævla skummelt sted.»

Mens jeg skriver dette hører jeg, inne fra stua, at kona titter på «Cosmos» med vanligvis så trivelige Carl Sagan. Han har flydd romskipet sitt til Venus, med 380 varmegrader og sulfurstank. Nå har han fått romangst, han også.

- Even in the high clouds, Venus is a thoroughly nasty place, fastslår Sagan.

- Venus is the one place in the solar system most like Hell.

Du trenger ikke monstre eller flåter med fiendtlige skip som forfølger deg. Verdensrommet er uendelig stort og nifst helt på egen hånd. På avstand virker det frodig som havet, på nært hold er det tomt som en usedvanlig tom ørken.

På film skal vi snart helle mot sistnevnte perspektiv.

Eller, det er ikke helt sant. Akkurat nå skytes kinopublikummet opp i nok en runde med Kirk og Spock. Eksplosjoner skal fargelegge opp det sorte vakumet, samtidig som lydbølger får lov til å vibrere fritt fordi det er morsommere sånn.

Enkelte vil kanskje merke at Benedict Cumberbatchs udiskutable talenter hadde fortjent en ekstra finpuss av skurkens motivasjon og manerer i manus, men filmen er så metta med planeter (og senga til Kirk) fulle av nesten-menneskelige livsformer og tredimensjonale dingser som flyr deg rett i fleisen på en så innbydende måte at du ikke legger merke til at rommet først og fremst er tomhet og død materie.

Når eksplosjonene har lagt seg og adrenalinet stilnet vil vi imidlertid glede oss til to filmer som returner til gamleskolen, til det grusomme verdensrommet, der hvor romdrakta er det eneste som skiller deg fra en opprivende (bokstavelig talt) død og ingen kan høre deg skrike.

Bortsett fra George Clooney og Sandra Bullock, som strengt tatt har god grunn til å skrike sjæl.

I Alfonso «herregud hvorfor ba de ham ikke regissere ALLE Harry Potter-filmene?» Cuaróns nye film «Gravity» spiller de to astronauter som etter en ulykke driver fritt rundt i verdensrommet.

Et sånt utgangspunkt er skrekk på eksistensielt 1969-ulykkesplan, men på en eller annen måte skal de likevel forsøke å komme seg hjem igjen.

Nylig dukket den første traileren opp:

En velartikulert snik som har vært på testvisning med uferdige effekter rapporterte til Ain’t It Cool News at filmen ikke bare er «next level shit» men faktisk «several levels ahead of next level shit».

Skal man tro Stanley Boobrick (som han kaller seg) foregår historien i sanntid og er ofte skutt fra synsfeltet til hovedpersonene, noe som gir en følelse av håpløshet og en nærhet til rollefigurene som Boobrick ikke har følt siden utmattende «Into The Void».

Samtidig melder Slashfilm at det ryktes om en 17 minutter lang, ubrutt åpningssekvens (Cuarón har tydeligvis fått med seg alle folkene som jubla for den forrige gromfilmen hans, «Children of Men»), og en Sandra Bullock som visstnok er så fantastisk i rollen sin at man ikke kan gi den ut før i oktober (Oscar-sesong, vøtt).

Siden det er kjipt å vente så lenge på en film, kan vi trøste oss med at årets andre store romthriller fremskrittaktig nok dukker opp for streaming allerede 27. juni, noen dager før kinopremieren.

«Europa Report» er en film om en gruppe astronauter som legger ut på en privatfinansiert tur i tre år for å nå Jupiters vannrike måne Europa og lete etter tegn til liv.

Den glade gjengen, anført av Sharlto «District 9» Copley, har tydeligvis ikke har fått med seg advarselen fra slutten av «2010: Året vi får kontakt», hvor følgende beskjed blir sendt til jorda:

«ALL THESE WORLDS
ARE YOURS EXCEPT
EUROPA
ATTEMPT NO
LANDING THERE»

Jaja. Alle vet at om rollefigurer faktisk fulgte advarsler ville det eksistert langt færre romthrillere.

Selv om enkelte paralleller til den Europa-utforskningen i «2001: En romodyssé»-oppfølgeren må påregnes ser «Europa Report» ut til å bli et ganske annet beist.

For det første er sjangeren «found footage» – vi ser handlingen gjennom ulike kameraer plassert rundt om kring på romskipet og på hjelmene til astronautene. Betyr dette at alle dør grusomt, slik folk vanligvis gjør i denne sjangeren? Det gjenstår å se.

Man kan i hvert fall ta en titt på åssen det ser ut via viralsida til Europa Ventures, firmaet som har finansiert turen.

Foruten den alternative formen er filmens kanskje sterkeste kort at den er utviklet i samarbeid med blant andre NASA, JPL og SpaceX. Ifølge en pressemelding fra distributør Magnet «ser den for seg det neste steget innen bemannet romutforskning og er basert på nylige vitenskapelige oppdagelser og teorier».

Med andre ord, dette er filmen for alle romnerdene der ute som fnyser foraktelig av ting som lyd i verdensrommet (personlig synes jeg det kan være gøy, men det er kanskje mer stemningsfullt med stillhet) eller urealistiske fremstillinger av vektløshet. Endelig kan de lene seg tilbake og bare fokusere på historien.

Og historien er visst god. Sci-fi-entusiastene hos nettstedet io9 har allerede sett filmen og roser måten den dropper alt av kjærlighetsdrama (til tross for flere kvinnelige astronauter) og i stedet benytter den realistiske tonen til sin fordel for å bygge spenning.

«The brilliance behind this no-nonsense approach is seen the second real problems occur. The first time you witness a member of Europa Ventures breakdown or let out a tiny yelp, it hits you. Hard.»

Får vi endelig et møte med fremmed liv ute i verdensrommet som er like jævlig som «Alien»? Fingre krysset! Brenner Sandra Bullock opp i atmosfæren? Usikkert!

Men! Er vi heldige blir dette som om «Moon» (lei den her!) skulle kommet ut to ganger i løpet av ett år.

Nå har statueprodusentene i Imagination Station postet noen bilder av det nesten ferdige resultatet.

Fin, sant?

Statuen skal seinere støpes i bronse, og vil forhåpentlig være klar til å reises til neste sommer. Kanskje har da også de lokale myndighetene funnet et passende sted for den?

Martin Bjørnersen hos oss har tidligere påpekt det ironiske ved at Robocop-statuen skal framstå som et symbol for framtidshåp for den plagede byen.

«Ironisk, fordi Paul Verhoevens originalfilm fra 1987, for alvor etablerte Detroit som selve symbolet på urbant forfall i USA.

På mange måter forutså den deler av byens dystre utvikling i årene som har gått siden dengang.

Samtidig som selve Robocop-skikkelsen ikke heelt uten grunn har blitt tolket ihjel som en slags satirisk Jesus-skikkelse (filmen har en sluttscene hvor Robocop går på vannet, for pokker!) – en idé som noen hipsterildsjeler altså ser ut til å ta på et litt forstyrrende alvor.»

Endel innbyggere i Detroit har uansett uttalt seg kritisk til statueplanene, men den originale Robocop, Peter Weller, er på ingen måte negativ:

Første sesong ligger ute på Netflix, om du er interessert.

Nå tar godeste James Gandolfini serien til USA og HBO, skriver The Wrap.

Gandolifini vil både ha hovedrollen og være med å produsere serien, som (i første omgang) begrenser seg til sju timeslange episoder.

Og som alltid henter HBO betydelig kreativ kraft for å sikre kvaliteten i produksjonen. For eksempel skal Steven Zaillian (som vant Oscar for manusarbeidet på «Schindlers liste») skrive serien sammen med «The Wire»-kjenningen Richard Price (som også skal regissere).

Andre skuespillere inkluderer den britiske rapperen og skuespilleren Riz Ahmed, Bill Camp («Lawless»), Payman Maadi og Poorna Jagannathan.

Dette er for øvrig langt fra den eneste britiske krimserien som for tida lages i ny versjon av amerikanske kabelstasjoner.

For eksempel har vi kjempeforventninger til AMCs kommende «Low Winter Sun» (sendes til sommeren), som er basert på en Channel 4-miniserie ved samme navn.

Begge har Mark Strong i hovedrollen, men i den britiske versjonen foregår handlingen i Edinburgh:

Enda mer utrolig: det skjedde fordi Gatas Parlament-medlem og generelt kjempesnill gutt Jester tydde til fysisk motsvar, han ga rett og slett motstander Pats ONE det vi på godt norsk kaller en «bitchslap».

Fordi Pats antydet at Jesters hustru ikke levde opp til kvinnemagasinenes falske skjønnhetsidealer, og at sønnen hans kanskje ikke helt var som alle andre, men at vi alle hadde noe å lære av hans livsglede.

Vi kunne fortsatt å spøke bort det hele, for eksempel ved å si at hele episoden ga de som ville stemple Jesters nåværende rapgruppe som voldsromantiserende venstreekstremister farlig rett. Men for å være litt alvorlig: strengt tatt kan jo ikke denne episoden forsvares.

Så hvorfor får jeg så lyst til det? Litt fordi jeg som rapentusiast intenst misliker hva såkalt rapbattling har blitt til i 2013. Litt fordi jeg har sympati for hva det nå enn var som skjedde i hodet til Jester når det kokte over.

Men mest av alt: fordi det er så deilig å se når ekte følelser, rett og slett noe VIRKELIG, trenger seg på i en konstruert situasjon. Og det er vanskelig å tenke seg en mer konstruert situasjon enn en norsk rapbattle i 2013.

Nok alvor, MERE LULZ. Her er noen andre, mer eller mindre legendariske klipp av rapbattles som går over styr:

AU! (Ja, det finnes en kortere versjon av denne på nett som går rett på action, men om du ser hele, er det faktisk litt lettere å skjønne hvor aggresjonen kommer fra …)

EN av grunnene til at jeg synes battlerap suger i 2013 er at det minner mer om stand up enn om rapping. Tror faktisk jeg liker det litt BEDRE når det minner om wrestling.

I mellomtiden, i Canada.

Denne, med internettcelebritet Andy Milonakis og kompis Dirt Nasty, er såklart og åpenbart fake. Men en såpass morsom parodi at den må med.

Til sist. Vår venn Gucci Mane gjør for tiden stor suksess sammen med assorterte Disneyjenter på norske kinoer. Han hadde mindre suksess med hun jenta her. Dette er strengt tatt mildt sagt ufint, og ikke en battle heller. Men …må med.

Blant dem er Hans Petter Molands kommende «Kraftidioten», med blant andre Stellan Skarsgård, Bruno Ganz, Pål Sverre Hagen og Kristofer Hivju i rollene. I filmen får vi oppleve hvordan det går når narkomafiaen inntar fjellheimen i Valdres.

Allerede er filmen solgt til Tyskland, og ettersom filmen ifølge Variety har stort internasjonalt potensiale, er flere salg absolutt ventet når festivalmarkedet sparker i gang for fullt i morgen.

I nyhetsssaken fra Variety dukker det imidlertid også opp en interessant opplysning helt til slutt: Moland skal nemlig være i gang med utviklingen av en film basert på boka «På verdens tak» av den sveitsiske racerbilsjåføren og forfatteren Hans Ruesch.

I boka (som du kan lese den norske versjonen gratis her) følger vi historien om en eskimo som kommer i skade for å drepe en misjonær. Boka ble strålende mottatt da den kom ut i 1950, blant annet for sine naturtro skildringer.

Ironisk nok hadde Ruesch selv aldri sett en eskimo i levende live. Skildringene var i stedet basert på inntrykkene han satt igjen med etter å ha sett den Oscar-vinnende filmen «Eskimo» fra 1933.

Boka ble filmatisert av Nicholas Ray og lansert i Europa under navnet «Les Dents du Diable» i 1961 – i USA ble den hetende «The Savage Innocents».

I hovedrollen fant vi Anthony Quinn som inuiten Inuk som ikke tidligere har hatt mye kontakt med hvite mennekser – før han ved et uhell dreper en misjonær på en handelsstasjon etter en opphetet kulturell krangel knyttet til eskimotradisjonen om konebytte.

Inuk blir jaget av en politimann spilt av Peter O’Toole, i det som var hans første filmrolle. Fordi stemmen til O’Toole ble dubbet ville han imidlertid ikke bli kreditert for filmen – som ble nominert til Gullpalmen under Cannes-festivalen i 1960.

Starten på keiserens nye klærs fall er i gang, den iskalde snøballen begynner å rulle, den slemme leirklumpen faller nedover fjellsiden, det hensynsløse sandkornet får fart på seg. Geleen i piggsveisen til KriRe har begynt å sildre nedover pannen hans, sleeven knyter seg sammen og blir enda mer rotete enn før, den sylskarpe blingen i tragusen (takk, Gunnar Kaviar) har mistet den ene neonkulen.

Jeg slenger meg på Fiselin og etterlyser et bilde av Birger med langt hår.

«Hva skjer når enda en deltager sjekker inn?», spør Triana.

Noddy sitter ensom i tårnet sitt og tørker tårer. «Å våkne opp og vite at ho ikke kommer gjen er jævlig. Aldri følt no så sterkt. Æ grin og har de jævla posan under øyan.»

Lauretta sitter på sengen, feller en tåre. KriRe trøster henne. Med solbriller på. Og lue. Inne.

Han forsikrer henne om at han ikke har planer om å sende henne hjem. «Æ e trist, men bruke det til min førdel.»

Magne er ganske happy, da. «Må gratulere meg selv med vel gjennomført strategi om å bli undervurdert. Kom inn på et esel, partner med en transe, ræva på skolen, kronisk paranoid. Jeg kan snike meg rundt og dolke alle rundt meg. Ka-ching!»

Frokost og gjengen blir rørt av at KriRe har på seg Tinas bukser. Pleier å bli rørt til tårer selv, når jeg ser pysjbukser tasse rundt på en chill måte på Solli Plass.

Lauretta griner ved bordet, Louis trøster henne. «Syns gjengen har vært dårlig te å ta ho imot.» Mens snillelaget sitter og ler på andre siden av bordet.

«Du må ikke finne på å stole på han.» Isabell og Pia snakker til Lauretta på et rom.

«Ikke stol på et ord Magne eller KriRe sier.» Våkner Isabell endelig opp?

Nei, balle. Lauretta går faktisk rett bort til Magne og KriRe, forteller dem at «folk sier dere skal få meg til å stole på dere og så få meg ut.»

Han forsikrer henne nok en gang. Tenker hun i det hele tatt, eller er hun i samme modus som når hun danser?

Dette er jo ganske dritt, da. Samtidig matcher Lauretta slemmelaget ekstremt mye bedre. «Ikkje undervurder mæ i det spellet her. Æ sie det igjen, ikkje undervurder mæ i det spellet her.» KriRe er et sted i sorgprosessen der man blir ekstremt selvsikker, ond og får dårlig smak.

KriRe og Magne er noen forbanna parodier på slemminger, jeg ville ikke kjøpt det hvis jeg hadde lest det i et manus. «Æ elske hevn, beste feelinga æ vet om, etter kjærlighet.»

Magne ler som en hyene med tungen ute, liggende på sengen mens han klør seg usikkert i hodet. KriRe stående som en karismatisk pastor. En pastor for det ondes religion.

KriRe har forresten elsket motgang, konspirasjoner og egentlig alt som har skjedd i spillet så langt (takk, Knokkelmann og Smartere fysisk enn psykisk.)

Louis setter seg oppå penisen til Glenn og gnir seg. «Mitt mål e å fån hard. Mission accomplished.»

Gjengen får poolparty og en ny gutt entrer hotellet. Han ser litt ut som Bane. Han har et skjerf foran munnen.

«Det betyr enormt mye at en av mine bæste kompisa komme inn.» KriRe kaster seg rundt halsen hans og hyler. Dette er jævelig.

Han trasker rundt med gjengen i helene og ser på bildene på de forskjellige nattbordene. Han bytter ut bildet av Magne med seg selv. Tar med Magnes bilde og går ut døren igjen. Louis har gråten i halsen.

Ble han nye lurt, tror han at han er sammen med en jente? Gjengen spekulerer. «Det er et ganske fint bilde, faktisk», prøver Magne å si på en overbevisende måte.

KriRe prøver å lure de andre med at det er dårlig stemning og at han er uvenn med han nye som sjekker inn. Det er vel ikke så troverdig etter at han hvinte som en fem år gammel jente og kastet seg rundt halsen hans noen minutter tidligere.

Han samler forresten hele gjengen for å fortelle at de er uvenner. Lite troverdig. Sikkert en del av sorgprosessen.

Patrik gjennomskuer det. Isabell også. Hun stusser også over valget til Bane, da.

«Han slo meg ikke som transseksuell. Eller homo.»

Gjengen doller seg opp. De går for å møte gutten. «Hei, alle sammen», sier Triana.

«Hei», sier alle sammen i kor.

«Han nye virket som en kul type, minnet om vennene jeg har hjemme.»

Og Magne har helt sikkert ikke tenkt på det som et aldri så lite rævslikk til KriRe, hvis venn det faktisk er og som Magne ser ganske mye opp til. Og som er kjendis fordi han har vært med på programmet en gang før.

«Det va en tidligere venn som sjekka inn», informerer KriRe om. Triana passer på å ikke lede for mye med spørsmålet sitt, nei, ops, det glapp vist. «Kan det hende dere ikke er så gode venner lenger?» Traiana, trai litt hardere. Ikke still føkkings ja-/nei-spørsmål.

På tide å bli kjent med Remi. «Ja, æ digge å trene, ja, æ har draget på damene, ja, æ har merkele humor. Som å si two plus two don’t know what the fuck I’m doing.»

Jeg håper han har mer peiling i jobben sin som forskningstekniker. Kan noen forklare hva det betyr, før jeg blir dødsimponert og driter meg ut fordi han egentlig koster opp hår på et hårlaboratorium spesialisert på forkortning og alterering av fargegjengivelse?

«Æ e veldig sjarmerandes.» Det bør han være, fordi den sveisen, de tennene og den hule stemmen ville ikke lurt meg i seng.

Det blir avslørt at Remi i hvert fall anser KriRe som en god venn. KriRe bare «Nei, æ bare bullshita, han e en a mine bæste vænna.»

Remi valgte å sette sitt bilde ved siden av Louis fordi han hørte at hun brukte engelske ord som «Nevermind, ok og oh shit.» Akkurat som ham selv. Please, kan noen fortelle meg hva han jobber med?

Han splitter altså Louis og Magne. Men det er ikke verre enn at Magne bare havner på solo. Bedre, mener jeg. Bedre. Det er ikke bedre.

Så blir det fest. Magne er ekstremt paranoid allerede. «De er jo gode venner, jeg må være på vakt. Kanskje de lager et spill mot meg.»

Men Louis lover å være tro mot den paranoide bikkja fra Nesodden. «Nå e je på solo og det e yolo.» Han ler.

Lurer på om han forstår hva det betyr. Lurer på om han reflekterer over hva han selv betyr. At det er for mange snille mennesker med lilla sjal på Nesodden? At å gå ut på utesteder som ser ut som russebusser gjør noe med mennesker? At lysteknikere ikke blir sett nok?

Charlotta er kåt på han nye tatoverte penisen med Vaularsveisen fra 2009 og den urovekkende korte skjortsen. Han er fornøyd med partnervalget sitt. Men han vet ikke at hun er transe. Eller vet han det?

Gutter kliner og lapdancer for hverandre. Remi kliner med Louis. Han tror hun heter Louisa.

«Du skjønne koffor æ hadde en god magafølelse?» KriRe og Lauretta tar en nattasigg på verrisen. Hun ser beundrende på ham. «Du vet jo alt, du.»

Gjengen sier natta. Louis legger seg bak Remi, han snur seg og gir en tommel opp over skulderen.

Ok. Dere får alle en tommel opp av meg også. Selv om dere er transeksuelle. Gleder meg til å sove med dere.

En heltemodig bjørnetjeneste, sadistiske sexleker og flere rumpeballer enn en sauna full av fulle finner med badeballer. Prøv å si det ti ganger etter hverandre. Og om ikke noe av dette ringer en bjelle for deg, foreslår jeg at du ser episode sju, «The Bear and the Maiden Fair», før du leser videre.

Hvis du synes det var i overkant mange nakne bakpartier i episode fem, får du i alle fall enda flere denne gangen. «A Song of Ass and Fire», indeed. Et av de store temaene denne gangen er konsekvensene av kjærlighet og seksuell erfaring. Veldig mye sex denne gangen, faktisk. I det ene øyeblikket kan sånt snusk lede til en ny arveprins, i det neste til kastrering med sløv sløyekniv.

Episoden fortsetter en ukes tid etter at den forrige sluttet, med Jon Snow (Kit Harington) tilbake på den rette siden av muren (eller eventuelt den gale) – sammen med sin rødhårede kosepike Ygritte (Rose Leslie), villmannen Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju) og en samling wildlings.

Ygritte gjør narr av kongedømmenes rigide rutiner for marsjering, tromming og veiving med bannere. Hun skal være sjeleglad for at Westeros ikke feirer 17. mai, sånn at hun slipper høre det stusselige skolekorpset som øveøsesmarsjerer utenfor i regnværet når jeg skrive dette.

Wildlingene er på vei til Castle Black, der Jon ubekvemt antar at de vil tenne det største bålet noensinne sett i Nord. Ygritte antyder at Jon ikke kjenner til planen deres, «you know nothing, Jon Snow». Hmm, hva kan det bety? Hemmeligheter, en plan B, eller bare kryptisk jentetåkeprat?

Den klysete wargen Orell (Mackenzie Crook) gjentar ordene hennes som en sprøytenarkoman papegøye, men Jon er mer opptatt av at drittsekken gjorde sitt beste for å få dem til å deise i bakken under klatreturen opp isveggen.

Jeg er sant å si forbauset over at Jon tar taukuttingen såpass med ro, og hadde trodd/håpet at han i det minste ville ha banket fyren til blods. Orells livsvisdom: «People work together when it suits them. They’re loyal when it suits them. Love each other when it suits them. And they kill each other when it suits them. She knows that, you don’t. Which is why you’ll never hold on to her.»

Orell virker veldig kry over å ha sagt denne replikken uten å snuble i ordene. Han ser ut som en gjenganger på Plata, så kanskje heroin er den hemmelige ingrediensen som får wargene til å entre sinnet til dyr. Noe som i så tilfelle vil gjøre den heller kjedelige sidehistorien til Bran Stark mye mer interessant.

Kong Robb Stark (Richard Madden) får håret sitt håndtørket av sin ferske kone/personlige føner Talisa (Oona Chaplin), mens regnværet utenfor hefter deres ferd mot Lord Walder Frey. En sær jævel som vil ta forsinkelsen som en personlig fornærmelse, siden han er skikkelig ivrig etter å gifte bort den ulekre datteren sin til veike onkel Edmure (Tobias Menzies).

Rabagasten Blackfish (Clive Russell) beskriver Walder som «the least pleasant man I’ve ever met. I’ve seen wet shits I like better than Walder Frey!», før han unnskylder den røffe språkbruken til dronning Talisa.

Mamma Catelyn (Michelle Fairley) er fortsatt ikke særlig begeistret over at sønnen Robby satte rikets sikkerhet på spill for å gifte seg med tøsen Talisa, men er taktisk nok til å holde munnen lukket – mens sønnen boller sin nye dronning i teltet. Talisa brisker seg kliss naken i flere minutter mens hun skriver et brev til sin kjære mamma, for å fortelle gode nyheter. Hun vil gjerne at ektemannen blir med henne en tur til svigers i Volantis, når krigen er over. Forresten, hun har også en bolle i ovnen! Så det var de gode nyhetene, I guess.

«Most men fuck like dogs!». Der har vi Kristofer Hivjus første replikk denne uken, mens han jukker på en ryggsekk for å demonstrere den tradisjonelle wildling-teknikken. Ikke rart at Ygritte ble så imponert over Jon Snows eksotiske munnsex.

Tormund gir seg ikke, heller: «No grace, no skill. A few dozen thrusts, and done. You need to be patient, give her time. Your cock shouldn’t go near ’till she’s slick as a baby seal. And then you go inside, but slowly. Don’ jam it in like you’re spearing a pig, ha ha!» Ramsalte, direkte folk, wildlingene. Går ikke rundt grøten.

Wargen Orell prøver i mellomtiden å manipulere Ygritte, før han plutselig legger an på henne! Burde han ikke heller ha stått foran en togstasjon og solgt =Oslo, eller noe sånt? Orell går med på at Jon Snow er en kjekkas, med «pretty hair and pretty eyes» – men hevder at «you won’t love him so much when you find out what he really is!».

Jeg er sannelig ikke helt sikker på hvem den narkomane wargen er mest sjalu på, Ygritte eller Jon.

Brødhodet Sansa Stark (Sophie Turner) gråter fortsatt sine modige tårer, og i et sjeldent anfall av total selvinnsikt utbryter hun: «I’m stupid! A stupid little girl with stupid dreams, who never learns!» Amen, snakk om psykologisk gjennombrudd!

I valget mellom en svinsende skap-sverdsluker som Loras, eller en nobel sjarmør som Tyrion, burde ikke høyden på sokkelesten ha noe særlig å si. Det Tyrion mangler i centimeter og kunnskaper om interiørdesign tar han igjen i empati og … øh, centimeter andre steder.

Margaery (Natalie Dormer) påpeker at Tyrion er langt fra den verste i Lannister-familien. Nei, den kokarden går til hennes kommende ektemann, og Sansas tidligere forlovede Joffrey – som trolig er travelt opptatt med å vaske bort blod og sperma fra sin elskede armbrøst mens jentene har denne alvorspraten.

Sansa grøsser fordomsfullt over tanken på å ha sex med en «dverg», men Margaery antyder at Tyrions evner som «cocksmith» kan overraske henne positivt. Han er i alle fall erfaren, og «å tilfredsstille oss kvinner krever øvelse». Huh, hva snakker hun om?

Troskyldige Sansa kan ikke begripe hvordan Margaery vet så mye om sex, og lurer på om hun «lærte det av mamma».

Selv ikke en rutinert manipulator som Maggie klarer å holde pokerfjeset sitt, og det ser et sekund ut som hun seriøst vurderer å sende Sansa til nærmeste doktor for en rask MR-scan – før hun overbærende svarer at ja, det var mamma.

Noe sier meg at selv ikke en miniatyrstut som Tyrion vil klare å gjøre Sansa til et villdyr i bingen. Den jenta er som et slapt håndtrykk personifisert. Jeg håper uansett at han gir henne noen år. Sansa er tross alt bare fjorten, og det burde være langt under lavalderen selv i King’s Landing.

Tyrion (Peter Dinklage) er heller ikke særlig begeistret over tanken på å leke gjem salamien med Sansa. Selv han har sine moralske grenser, og hevder at han aldri har ligget med en så ung jente. La gå at hun har blitt veldig høy denne sesongen. I forhold til ham, i alle fall.

Tyrion er dessuten urolig over den prostituerte elskerinnen Shae, som «ikke kommer til å like dette». No shit. Virkelig? Hun virker jo så stabil og jevn i temperamentet. Går sikkert kjempefint!

Den hedonistiske pragmatikeren Bronn (Jerome Flynn) ser uansett ikke problemet: «gift deg med den ene, ligg med den andre. Sløser du bort tid på å få folk til å elske deg ender du opp som byens mest populære lik». De små samtalene deres er alltid en fornøyelse.

Hver eneste scene med Charles Dance er også et høydepunkt, og Tywin Lannisters audiens med barnebarnet kong Joffrey (Jack Gleeson) er ikke noe unntak.

Joffrey ønsker et sammendrag fra byrådsmøtene, men Tywin har selvsagt null tålmodighet med denne slampens smålige maktdemonstrasjoner. Han ser ut til å være et sekund fra å rise lømmelen på baken, og Joffrey ser ut til å være klar over hvor stor vemmelse bestefaren har for ham. Kongeslampen kan trøste seg med at Tywin har forakt for absolutt alt som er levende.

Joffrey er også nysgjerrig på å høre mer om «Targaryen-jenta med dragene». Tywin er en smule forundret over at den sosiopatiske barnebarnet vet noe om henne i det hele tatt, men understreker at kuriositeter på den andre siden av kloden ikke innebærer noen trussel mot King’s Landing.

Joffrey er ikke like overbevist, og argumenterer for en sjelden gangs skyld helt rasjonelt. Faktisk første gangen han viser seg å ha helt rett, tror jeg.

Tywin forsikrer kongen om at han fra nå av vil bli konsultert om sådanne ting så fort det «er nødvendig», med et tonefall som drypper av giftig avsky. Charles Dance er en høyt aktet skuespiller med lang fartstid (som jeg forresten har vært på fest med, og han var nesten like morsk da!), men jeg har aldri sett ham være bedre enn han er i «Game of Thrones». Fyren er en ren fryd her!

Dragepiken Daenerys (Emilia Clarke) og hennes fryktløse/balleløse soldater har ankommet Yunkai: den gule byen. Nei, ikke Essos’ motsvarighet til Chinatown – det er temmelig rasistisk av deg å tenke noe sånt. Skam deg!

Dette er en metropol der eliten har gjort seg søkkrike på sexslaveri, og hovent kaller seg «The Wise Masters». Som de sju kongedømmenes svar på Abraham Lincoln har ikke Dany stor tålmodighet for den typen business. Byen har rundt to hundre tusen slaver, og det gir henne rundt to hundre tusen grunner til å beleire den.

Hun beordrer Yunkais slavehandlere om å umiddelbart overgi seg fredelig, hvis ikke vil byen lide samme skjebne som Astapor. Med andre ord: ka-boom! Jeg håper virkelig de sier nei til tilbudet, sånn at vi får litt drage-action i neste episode.

Den sleske slavehandleren Razdal mo Eraz (George Georgiou) ankommer Daenerys’ leir med egen trommeslager og muskelslaver, som frakter ham gjennom en fryktinngytende prosesjon med flere tusen «Unsullied»-soldater. Og der er endelig dragene (yay!), som faktisk er blitt større siden sist.

Slavehandleren virker veldig urolig, og får utdelt en latterlig liten stol, bare for å demonstrere hvor ubetydelig han er. Og mens rasstappen Razdal deklamerer sin innøvde tale om hvor gloriøst imperiet hans er, mater Dany dragene med rått kjøtt. Denne dama er fortsatt en boss!

Og dragene hennes begynner å bli skikkelig fryktinngytende! Razdal hevder aggressivt at Yunkai ikke vil bli noen enkel erobring, og Dany trekker bare likegyldig på skuldrene. «Good, my unsullied need practice. I was told to blood them early».

Slavehandleren prøver å bestikke Dany med en fredsgave: to skattkister fulle av gullbarrer, med flere fraktet rett til hennes nye skip. Hun kan få så mange skip hun bare ønsker, helt gratis. Alt de ønsker i bytte er å få være i fred. Dany gjengjelder dem med sin egen generøse gave: Razdal og hans herrer vil få beholde livene sine, helt vederlagsfritt.

Alt hun forventer til gjengjeld er alle slavene i Yunkai vil bli frigitt, med så mye mat, klær og verdier de klarer å bære som betaling for årene i slaveri. «Reject this gift, and I shall show you no mercy». Som vi håpet avviser razzhullet gaven hennes, og truer attpå til med å gjøre Dany til en slave etter at de har vunnet slaget med hjelp av sine «mektige venner». Hovmodig, får en si.

Tyrion prøver i mellomtiden å bestikke sin vonbrotne elskerinne Shae (Sibel Kekilli) med noen gullkjeder, men hun er ikke særlig imponert over Tyrions argument: at giftemålet med Sansa er en plikt. Hun vil fortsatt at de flykter over The Narrow Sea, men Tyrion har problemer med å se hva han skal gjøre der. «Sjonglere?».

Tyrion ser seg tvunget til å akseptere tvangsekteskapet med Sansa Stark, mens Shae frykter at hennes oppgave fremover vil bli å «empty her chamber pot and lick your cock when you’re bored».

Tyrion lover å gi Shae et hus i byen, tjenere, fine kjoler og vil sørge for at deres fremtidige barn har en fin fremtid. Shae er slett ikke interessert og stormer ut fly forbanna. Bare et tidsspørsmål før hun gjør noe veldig dumt, med tragiske konsekvenser for dem begge.

Den røde heksa Melisandre (Carise Van Houten) er på båttur tilbake til Baratheon-familien sammen med Gendry (Joe Dempsey), og de seiler forbi vrakrestene av slaget ved Blackwater Bay.

Melisandre avslører at både hun og moren engang var slaver, frem til The Lord of Light løftet henne opp i lyset og viste henne gleden med å brenne folk levende. Lurer på om dette vil gjøre heksa mer vennlig innstilt til drage-Danys korstog mot slaveriet?

Gendry får samtidig endelig vite at han er bastard-sønnen til salige kong Robert, og har litt vanskelig for å bearbeide denne nye informasjonen.

Men han blir i det minste behandlet mye bedre av heksa enn vi fryktet, for øyeblikket. Det er fortsatt mye magisk makt i kongeblod, så spørsmålet er om dette blodet må tappes ut av Gendry først. Og svaret er trolig: ja.

Arya Stark (Maisie Williams) sturer fortsatt sammen med «The Brotherhood Without Banners», og føler at de er en gjeng med forrædere for å ha overlatt Gendry til heksa. Arya gjør det klart at hun slett ikke er en fan av The Lord of Light, hennes eneste gud er «døden».

Jeez, denne jenta har blitt skikkelig emo, ass! Eller ville ha vært det, hvis dette fortsatt var 2003.

Selv Beric Dondarrion (Richard Dormer) ser litt urolig ut, helt til broderskapet drar ut på tur for å angripe en gruppe av Lannisters menn. Arya får nok av hele gjengen, og stikker fra leieren. Hun løper ut i skogen, og rett inn i armene på «The Hound» (Rory McCann). Voff!

Jaime Lannister (Nikolaj Coster-Waldau) vinker (så og si) farvel til Brienne (Gwendoline Christie), som befinner seg innelåst Harrenhal – mens han gjør seg klar til å dra videre mot King’s Landing.

Forholdet deres er en av sesongens store høydepunkt, for min del. Jaime sverger at han vil levere Stark-jentene trygt til deres mor Catelyn, med triste tårer i øynene. Vel vitende om at den onde dritsekken Locke (Noah Taylor) kommer til å gjøre veldig slemme ting med Brienne så fort muligheten byr seg.

Idet Jaime rir sin vei flirer Locke at «don’t you worry about your friend, we’ll take good care of her!». Åh, som jeg håper at han snart vil bli slaktet og sløyet skrikende!

Og apropos sløying av folk som fortjener det: Theon Greyjoy (Alfie Allen) blir hektet ned fra korset sitt av to fagre møer, som serverer ham vann, balsamerer tortursårene og kjæler med badebukseområdet hans. Hva skjer, liksom?

Jentene klukker: «Oh, come on – let us see it! Everybody talks about it!» Ja, de snakker om penisen hans. WTF? I det ene øyeblikket blir Theon torturert i lillefingeren mens han henger på et kors. I det neste kjemper to lystige tøser om å gi han en håndjeger. Ikke rart stakkaren er forvirret.

Den ene møen kler seg kliss naken, og jukker på skrittet hans – noe som er en markant forbedring fra å være korsfestet, etter min mening. Det ville nok Jesus vært enig i, også. Så vi har det til felles, i alle fall.

Snart kler den andre jenta seg også naken, og begge viser seg å være usedvanlig velfrisert nedentil. Intimbarbering er åpenbart en greie i Westeros, selv for luremus med skumle hensikter. For vi vet jo alle at dette bare er en del av Ramsay Snows (Iwan Rehon) sadistiske spill – og like før Theon når klimaks spretter Ramsay opp med den helvetes 17–maituten sin. «Tuuut!», og så er kosen brått, brutalt over.

Ramsay denger Theon hardt i fjeset med tuten sin, og drar frem en sløyekniv mens de nakne nymfene flirer frydefullt. Uh-oh! Ting går fra veldig ille til mye verre for Theon, som nå offisielt får min medlidenhet.

Han sipper som en vettskremt unge og trygler om nåde, men Ramsay fikk all nåde operert bort i barndommen. Og nå akter han å operere bort hele den sagnomsuste manndommen til Theon, uten bedøvelse. Jeg mistenker at han ikke engang har den rette utdannelsen til å utføre et så alvorlige kirurgisk inngrep. Skjødesløst!

Før vi får se denne penisoperasjonen zoomer bildet heldigvis ut i sensurtåke. Jeg lurer på om vi får se Theons kjøttfløyte henge rundt halsen hans i neste episode (som lanken til Jaime), og om Ramsay eventuelt tvinger ham til å spille på den.

Men uansett, over til hyggeligere saker. Ygritte er skikkelig imponert over en vindmølle, som hun i beste Borat-stil tror er et palass bygget for en konge. Ha ha, snakk om bondsk arbeiderklassejente!

Det som starter som hyggelig flørting ender i en hissig diskusjon, mens Jon Snow prøver å forklare henne at det ikke er nubbsjans at The Wildlings vil klare å beleire kongedømmene. De har prøvd seks ganger før de siste tusen årene, og feilet hver bidige gang.

Den sjuende vil ikke bli noe unntak. Ygritte fersker at Jon sier dette fordi han er redd for å miste henne, og ender diskusjonen med et lidenskapelig kyss, samt litt utendørssex. Som vi heller ikke får se, siden vi tross alt allerede har sett omtrent alle andre i Westeros ha seg i denne episoden.

Den konstant premenstruelle supernannyen Osha (Natalia Tena) ypper til krangel med Jojen Reed (Thomas Brody-Sangster), mektig irritert over at Bran (Isaac Hempstead Wright) tilbringer så mye tid sammen med denne mystiske guttungen.

Hun er heller ikke happy over at Jojen har bestemt at de ikke lenger skal til Castle Black, men må finne drømmeravnen hans på den andre siden av muren. Dette er det siste stedet i verden Osha ønsker å dra tilbake til, og hun forteller en trist historie om hvordan hun mistet sin elskede mann til The White Walkers – som deretter kom tilbake som zombie for å drepe henne.

Vi kan alle kan ha sympati for en sånn skrekkhistorie, så Castle Black it is.

Armstumpen til Jaime Lannister gror, på et vis – mens han stiller seg selv det eksistensielle spørsmålet: «What is the purpose of a man with no hand?», Jeg begynner å like fyren såpass godt at det vil være lumpent å gi ham et nebbete svar.

Lord Boltons livlege Qyburn (Anton Lesser) avslører at han utførte eksperimenter på døende mennesker, og anser ikke det som noe mer umoralsk enn de utallige menneskene Jamie i sin tid sverdet ihjel.

Legen spør retorisk hvor mange liv han har reddet, og Jaime svarer ærlig at det er rundt en halv million mennesker. Hele befolkningen i King’s Landing, som vi husker fra badesamtalen med Brienne for et par uker siden.

Legen forteller også at lord Selwin of Tarth tilbød Locke 300 gullmynter for å få datteren Brienne tilbake, men Locke avviste tilbudet fordi han har fått det for seg at Lord Sullivan eier alle safirgruvene i Westeros.

Whups, der kom den røverhistorien tilbake for å bite dem alle i baken. Så isteden har Locke bestemt seg for å bruke Brienne som «underholdning» for mennene sine. Jaime drar rett tilbake til Harrenhal for å redde henne, og overtaler Boltons soldater til å hjelpe ham.

Akkurat i tide til å se Brienne fighte i bokseringen med … en diger bjørn! Den gode nyheten er at hun i det minste ikke har blitt gruppevoldtatt til døde. Den dårlige nyheten er at hun bare har et lite tresverd til å forsvare seg med, og er utkledd i en rosa kjole.

Jaime tilbyr seg å betale alt Locke forlanger for å slippe Brienne fri, mens Locke foreslår at Jamie isteden bruker pengene på å kjøpe en gullhånd han kan stappe opp et visst sted.

Jeg håpet virkelig, virkelig at Jaime ville distrahere bjørnen ved å slenge Locke skrikende ned i den lille arenaen, der han ble flerret i filler mens alle jublet og klemte hverandre i ren begeistring.

Isteden hopper Jaime ned selv i den lille arenaen, helt ubevæpnet! Brienne er en tøff dame, som tar en bjørnepote rett i fjeset uten å knele – og Jaime får henne trygt i sikkerhet uten livstruende skader.

Heltemodig, virkelig! Locke hevder fortsatt at «the bitch stays!», men Jaime er villig til å ofre livet for å få med sin nye BBF til King’s Landing. Locke gir seg motvillig etter noen trusler, og Jaime drar sin glade vei sammen med Brienne – mens bjørnen brøler trist.

Stakkars bamsen. Håper den får en ekstra belønning til middag. Litt honning eller en nistekurv, kanskje. Jeg vil ikke påstå at dette er den mest innholdsrike og intense episodene vi har sett så langt, men den slutter med en skikkelig opptur!

R.I.P: Ingen, utrolig nok.

STERKESTE ØYEBLIKK: Jaime Lannisters heltemot under bjørnefighten var intense saker, men vi må også dele ut en liten gullstjerne til Ramsay Snows usedvanlig utspekulerte tortur av Theon Greyjoy. Slemme saker.

BESTE REPLIKK: Arya Starks kommentar om at hennes eneste gud er «døden» gjorde et sterkt inntrykk, og antyder hva fremtiden har i vente for denne tøffe jenta. Jeg er også redd at Tormunds monolog om sexteknikk vil gi meg tvangstanker om fuktige babyseler neste gang jeg ser en vagina. Ikke bra.

KRISTOFER HIVJU-WATCH: Vår mann bidrar med tidligere nevnte monolog, uttrykksfullt illustrert med simulert samleie på ryggsekk.

FERSKE FOLK: Slavehandleren Razdal mo Eraz gjør et råttent førsteinntrykk, og vil forhåpentligvis bli grillet levende av dragene snart. Ellers ingen nye fjes denne gangen.

MISSING IN ACTION: Tjukken Samwell synger fortsatt vettet av Gilly, mens incestbabyen hennes gråter sårt. Petyr «Littlefinger Fitteskjegg» Baelish fortsetter sin verbale catfight med evnukken Varys, som nå har utartet seg til ren gjørmebryting foran et seksuelt forvirret publikum. Mance Rayder spiller poker med kjempene, som stanger hodet i teltstangen hans. Cersei dekorerer en fløy i slottet med glitter, rosa enhjørninger og regnbuer i påvente av giftemålet med Loras, mens Lady Olenna rister skuffet på hodet over de homofobiske klisjeene i den setningen. Beklager. Selyse og Stannis Baratheon har tatt med datteren Shireen på en hyggelig familieutflukt til Legoland Westeros. Nei, jeg tøyser bare. De sitter sikkert fortsatt i hver sin fløy av det deprimerende slottet og stirrer blankt ut mot havet.

SEX: Såpass mye at jeg sliter med å komme opp med nye synonymer for samleie. Robb Stark peiser sin vakre kone Talisa, mens de begge viser rumpeballene. Oona Chaplin viser også litt antydning til mus, i det som er sesongens mest sjenerøse nakenscene så langt. Huzzah! Theon får en aller siste håndjeger av to lystige møer, som viser det aller meste før han mister det aller meste. Dessuten mye griseprat, noe som unektelig gjenspeiler seg i denne lettere Tourettes-aktige recapen. Beklager til alle følsomme sjeler. Kukk!

GØRR: Forholdvis lite, og det meste bare antydet. Armstumpen til Jaime Lannister ser ikke særlig lekker ut. Brienne utsettes for litt bjørnemishandling, men klarer seg med noen kledelige kloremerker. Theon blir kastrert med en sløv sløyekniv, men det skrekkelige synet blir vi heldigvis spart for.

FORHOLDSVIS FUN FACTS: Episoden er skrevet av selveste George R.R. Martin, som vanligvis bidrar med manus til én episode per sesong. Regissøren er Michelle MacLaren, som tidligere har sjefsprodusert og regissert flere episoder av «Breaking Bad».

Denne episoden har den passende tittelen «The Bear and the Maiden Fair», en ironisk «call back» til sangen som avsluttet tredje episode i denne sesongen – som fra nå av burde være Briennes temalåt.

Kodiakbjørnen Brienne fighter med spilles av Little Bart the Bear, en dreven bamseskuespiller som har dukket opp i bl.a. Sean Penns «Into the Wild», «Dr. Doolittle 2» og «Zookeeper». Han er fetteren til den mer kjente Bart the Bear 1, som spilte mot bl.a. Brad Pitt i «Legends of the Fall» før han døde av kreft. Hobbyene til lille-Bart inkluderer å spise, svømme, rulle digre bildekk og jage sommerfugler.

Ja, jeg har brukt overskriften «Brum brum, bitch!» før.

Forresten hyggelig at Bronn er tilbake igjen, om ikke annet sånn at vi kan gjøre narr av skuespilleren Jerome Flynns fortid som syngende fløtepus i nittitallsduoen «Robson & Jerome» – sammen med «Being Human»-varulven Robson Green! I sannhetens navn har Flynn en helt fin sangstemme, som burde appellere til dem som var unge på 1950-tallet.

KARAKTER: 7 av 10 veldresserte sirkusbjørner i tutu, på trehjulssykkel.

Jeg klarer ikke helt å tro at «Mad Men» gjør seg klare for å drepe Don Draper i det som tegner til å bli seriens nest siste sesong. Men det hadde vært er en god idé om de hadde gjort det.

Halvveis ut i sjette sesong er det nemlig like åpenbart som det var halvveis ute i femte, fjerde, tredje og andre sesong: Gåten Don Draper er den desidert dølleste delen av «Mad Men».

Ikke reklamemannen Don, altså, men den jævla mystiske auraen hans.

Denne enerverende og stadig tilbakevendende gåten som aldri helt har funnet en komfortabel plass i universet og i stedet har tvunget oss til å tilbringe sepiafargede, tilsynelatende eviglange flashbackminutter i dustbowl-Amerika, servert en god porsjon vrøvl fra Koreakrigen og en gang i blant også fått serien til å gjøre det verste serier kan gjøre: Ta episodelange avbrekk hvor hovedpersonen er på en eller annen sjelesøkende ferie milevis fra landskapet vi faktisk benker oss foran skjermen for å ta del i, fortrinnsvis på et sted med strand.

Husker du den episoden hvor Don skrev dagbok? Syns du det var interessant å høre hva han egentlig hadde å si, når vi først fikk tilgang på hans innerste tanker? Selvsagt ikke.

Her er noen smakebiter på hva han hadde å komme med:

«I should’ve finished high school. Everything could have been different.»

«Summer’s coming. I smelled it. Thought it smelled like corn, but that’s impossible.»

«Bought some cheap, dry oranges. The store manager didn’t look at me. This weather kills me. Women.»

«More and more every day about Vietnam. Hope it’s not a new Korea.»

«Did some swimming. Chewing gum stuck under my soles again.»

«People tell you who they are, but we ignore it. Because we want them to be who we want them to be.»

«I like sleeping alone. Stretching out like a sky diver with a cool patch to roll on to. I should appreciate it more.»

«The accumulated filth of all their sex and murder will foam up about their waists and all the whores and politicians will look up and shout “Save us!”… and I’ll look down and whisper “No.”»

Ok, så har jeg funnet på et par av disse sitatene selv, samt bøffa det siste fra «Watchmen», pluss utelatt den avsluttende monologen til Don om hvordan folk – eller i hvert fall han selv – er dømt til å leve i kryssilden mellom forsoningen med hvem du ble og den vedvarende svien fra begjæret om å være eller eie noe mer.

Og jada, Jon Hamm leser linjene på fengslende vis, med den tungsindige dobbeltheten som Draper alltid sleper med seg. Den filosoferende reklamemannens konundrum: innsikten om at det overfladiske behovet alltid dreier seg om en eller annen dypere lengsel koblet med totalt fåfengte forsøk på å bedøve lengslene utelukkende ved å tilfredsstille behovene.

Men poenget står – et godt stykke ut i den fjerde sesongen med denne mannen får vi endelig høre hva han tenker (eller i det minste hva han skriver at han tenker), midt i en personlig så vel som profesjonell krise.

Det virker som om dette burde ha vært en slags åpenbaring for seeren, men det tilfører forsvinnende lite.

Det er et eller annet med Don som får meg til å tenke på salige David Crosbys ord om Jim Morrison, en fyr han åpenbart ikke hadde særlig mye til overs for: «If we were the flower generation, Jim was the mushroom child. We should’ve kept him in a dark corner and fed him shit.»

Jeje, vi lever i tv-sosiopatens tidsalder (som tydeligvis har vart minst siden 50-tallet). Det er ikke meningen at vi egentlig skal like Don, på samme måte som det ikke er meningen at vi skal like verken Pete Campbell, Roger Sterling, Betty Draper eller Harry Crane.

Problemet med Don Drapers måte å være drittsekk på er at den er så holdt, så gudsjammerlig ugjennomtrengelig og enda verre: at han synes å ha den samme innflytelsen over seriens fremdrift som han har over de andre karakterene i serien.

Når han bråstopper, gjør «Mad Men» det samme.

Det er greit nok at dette er «slow tv», boutique-såpe, at de nærmest har perfeksjonert sniletempoet, men om serien er «Hurtigruta minutt for minutt» er Draper-dypdykkene ekvivalenten til oversiktsbildet av lasterampen mens man venter på neste etappe.

Motargumentene mot å drepe ham er mange nok. Han er tross alt hovedpersonen. «Mad Men»s sesonger er som en sånn postrocklåt som klimprer rundt i en halv evighet før helvetet braker løs.

De mest medrivende øyeblikkene serien har hatt å by på er ofte de der den store, truende massen som Don er med ett blir satt i bevegelse og han gjør et par dødelige hugg før han nok en gang trekker seg inn i seg selv. Så ja, du mister det.

Men Drapers bortgang kunne vært det største hugget av dem alle. Og det kunne fint gått an for «Mad Men» å bygge en avsluttende sesong rundt hvordan karakterene dealer med det.

Det er ikke som om frampekene ikke er der:

Denne sesongen har Don konstant pitchet ideer som dreier seg om fravær; Fravær av hotellgjesten på stranda, fravær av Heinz-flasken i ketchupreklamen, fravær av bilen i Chevy Vega-reklamen.

Jeg har skjønt at det stemmer godt med reklamene i den perioden vi har entret. Men «Mad Men» er også en insisterende symboltung serie. Så når Don stadig vender tilbake til et reklameunivers hvor hovedkomponenten mangler, er det meningen at vi skal gruble over det samme.

Det er også et eller annet med den sjette sesongen så langt som minner om et slags karakterdrap. Jeg kan ta feil, jeg har ikke sett de foregående sesongene av «Mad Men» siden de gikk på tv, men det virker som om seeren i mye større grad blir aggressivt konfrontert med Drapers iboende dritthet i denne omgangen.

Tenk på hvordan han holder forholdet til naboen skjult, ikke bare for kona si, men også for seeren før de siste sekundene av maratonepisoden som åpnet sesongen. Det slår meg som et slags kontraktbrudd.

Hintene om at Don mister grepet om tidsånden har vært der lenge, men de tiltar i styrke. Dons grep om de andre karakterene forvitrer også.

Det kan være at jeg leser for mye inn i det, utelukkende siden Matthew Weiner har vært sentral i begge seriene, men det hele minner meg om den siste oppløpssiden i «Sopranos», hvor vi fikk stadig færre grunner til å heie på hovedpersonen og hvor diskusjonen om hvorvidt han ble drept i seriens aller siste sekund kanskje overskygget det faktum at serien allerede hadde brukt minst syv episoder på å ta livet av ham.

Don har også stirret mot avgrunnen bokstavlig talt ganske lenge. I forrige sesong var det den tomme heissjakten og den dritdyre lytten på «Tomorrow Never Knows», som i utgangspunktet het «The Void» da Beatles tok den opp (bra band, Beatles, forresten). Denne sesongen ulmer verandaen i leiligheten hans faretruende.

I sesongåpningen leser han «Dantes guddommelige komedie».

Det er riktignok flere slike hint enn det er faktiske dødsfall i «Mad Men». Jeg har ikke finregnet på det, men forholdstallet er noe sånt som tusen damoklessverd for hvert rep som dingler fra taket.

Men allikevel: vignetten til hele serien er en dresskledd mann som faller ned fra en høy bygning. Hadde det ikke vært forfriskende om dette var et helt konkret frampek, snarere enn en måte å si at hovedpersonen i serien simpelthen mister fotfeste?

Hvor himmelropende guffen hadde ikke den introen vært i syvende sesong om det siste som skjer i sjette sesong er at Draper smadres utover Madison Avenue?

(Ok, så funker ikke Mad Men helt sånn: Draper ville dødd i tolvte episode, også ville Peggy og kjæresten hennes foretatt seg noe dvelende drit i den trettende eller noe. Men du skjønner hva jeg mener.)

Draper vil, for å si det med Christopher Nielsen, bli et vakkert lik. Jada, det er dødsromantiserende. Det er ikke akkurat et revolusjonerende grep.

Men det gir mening. En dau Don kan bli en slags Über-Don, mer kontrollerende, ruvende og skremmende enn noensinne.

Gåten ville kanskje endelig funnet sin plass i serien, tenk når de blir nødt til å begrave Dick Whitman og alle bare «Vi begraver HVEM, sa du?». Det ville knyttet Dons gamle familie nærmere resten av universet igjen.

«If you don’t like what they’re saying, change the conversation», har både Peggy og Don sagt i løpet av serien.

I en sesong som viser små tegn til å teste tålmodigheten til en av de mest robuste seerskarene som finnes for øyeblikket, ville Dons død snudd det meste på hodet.

Jeg tror vi skulle klart å glede oss til syvende sesong.

• Les også Hasse Hopes «Mad Men»-recaps her

Et show som har fått MINST like blandet mottagelse som det nye albumet.

Uansett en perfekt anledning til å få med seg den ganske rykende ferske dokumentaren «Ström åt folket», som tar for seg historien til svensk elektronisk musikk fra de tidlige pioneerene dypt nede i undergrunnen, til en samtid hvor Robyn og nettopp The Knife er rent ut folkelige i hjemlandet, og kjent over hele den vide verden.

Du kan se programmet gratis i topp kvalitet borte hos SVT, eller om du er ekstra lat: bare trykk play på YouTube-videoene under.

Som trommeslageren i et visst norsk (post?)punkband en gang skrek: «Skru på strømmen!»

Relatert bonustips: I vinter kom det dessuten ut en over 500 siders lang bok om den svenske synthmusikkens historie, med den ganske fabelaktige «Den svenska synthen».

I hvert fall Jessica Chastain, som i filmer som «The Tree of Life», «Take Shelter» og – ikke minst – «Zero Dark Thirty» (som hun hadde fortjent en Oscar for) har bevist at hun fortjener en plass på Hollywoods a-liste.

Nå har Screen Daily publisert de første stillbildene fra filmen, av Chastain i tittelrollen og Colin Farrell som Jean (i filmen kalt John).

Screen har en veldig grundig settrapport (les den!) fra innspillingen av filmen, som er en samproduksjon med finansiering fra Norge, Frankrike, England og Nord-Irland. Filmen er spilt inn i sistnevnte land, og forventet premiere blir høsten 2014.

- Det er lenge siden Liv Ullmann har gjort en film, og mange i Norge følte at vi skyldte henne én til, sier produsent Synnøve Hørsdal i Maipo til Screen.

Strindberg-stykket handler for øvrig om den velstående Julie, som feirer sommerfest sammen med personalet, blant annet kjærestene Kristin og Jean.

Julie forfører Jean, og herfra tar historien en annen retning og blir et erotisk maktspill.

Her er en dokumentar om stykket, i forbindelse med en Dramaten-oppsetning med Mikael Persbrandt og Maria Bonnevie:

Å følge opp et slikt mesterverk er åpenbart ikke lett, men Folman har tydeligvis ikke senket ambisjonsnivået når han returnerer til Cannes (i sideprogrammet Directors’ Fortnight) seinere denne uka med «The Congress».

Filmen er engelskspråklig, blander live action og animasjon, og er løselig basert på en scifi-roman av Stanislaw Lem fra 1971.

En smått aldrende kvinnelig filmstjerne (Robin Wright Penn) bestemmer seg for å selge sitt utseende og sin personlighet til et filmstudio. Hva som skjer videre er ikke godt å si, men at publikum har en visuelt spennende film i vente er åpenbart.

Sjekk den ferske traileren i videovinduet øverst.

Danny Huston spiller åpenbart en drittsekk (ingen overraskelser her), mens Kodi Smit-McPhee, Harvey Keitel og Paul Giamatti har mindre roller.

NB: Stanislaw Lem er også forfatteren bak «Solaris», som Andrej Tarkovskij lagde film av i 1972 og som da vant juryprisen i Cannes.

The best and most beautiful things in the world cannot be seen nor touched but are felt in the heart.

Teksten er ikke hentet fra en indisk bok om livsfilosofi, men fra den nye deltagerens helråe og utrolig kloke Facebook-side. Hun har fått seg blogg også. Første innlegg heter «Jeg har fått meg blogg!» Et av de nyeste heter «Endelig fri snart!»

Under kveldens intro sitter jeg med litt av den samme følelsen som da jeg så traileren for «Inception». Det er kanskje fordi musikken er stjålet derfra, men uansett, dette er forbanna spennende.

«Ko faen», bygdegutten sjekket ut på torsdag og det er på tide å fylle hans lass på hotellet. Tomrommene i våre hjerter kommer dessverre aldri til å kunne sparkles glatte igjen etter hans hjerteskjærende avskjed. En fattig trøst er at han fikk seg dagsfylla, venner for livet og en dusj på presidentsuiten før han dro.

Og nå ble jeg ikke jeg noe særlig stolt av Te Klokken Tre sin blogg, da <3.

Triana forteller at «Det er trøbbel i Paradise, en ny deltager sjekker inn med ett oppdrag.»

«Du har hatt flaks med å holde deg her i ti uker», ymter Pia frempå, men det gidder faen ikke Birger å lytte til. «Det ekje flaks.» Han chiller så hardt at det er så vidt han orker å uttale vokalene.

«Det er skikkelig megagod følelse å våkn med KriRe, blir mer og mer glad i han. Hver gang han smiler får jeg en superrar følelse inni meg.» Jeg får også en superrar følelse når han smiler. Blir livredd for at han skal komme ut av skjermen.

Frokost. «Nå er det uke 10, så nå står spillet sterkt i bakhuet» til Tina.

Gjengen chiller i loungen når en østeuropeisk mus ved navn Lauretta sniker seg innpå dem. Når hun danser så bare «Ser jeg på meg selv, tenker på meg selv og glemmer alt rundt.»

Nettopp det beviser hun i løpet av brøkdelen av et sekund når hun åler seg i en slags salsalignende ta-på-seg-selv-sexydans som ikke hører noe sted hjemme.

Hei sann, hun gjør kom her-bevegelsen med hele to pekefingre mot kamera mens hun smuder seg rundt, ja.

Sånne jenter gjør at jeg savner å gå ut på byen på Karl Johan. Det er fantastisk underholdning. «Jeg skal nok backstabbe noen i ryggen når jeg må det», stotrer hun gebrokkent frem, hun er nemlig fra Polen.

Hun «Hater blondt hår og blå øyne.» Når skal vi blonde boys få litt anerkjennelse, da? Virkelig ingen som syns griserosa hud og knallhvite bryn er sexy? Ikke hun sexy damen her i hvert fall.

Den polske tjueåringen fra Bærum syns det er «Mange kjekke gutter. Nice.» «Jeg bor i Asker», sier Pia. «Nice», sier den allerede forferdelig irriterende jenta. «Nice.»

Jepp, det reagerte Tina også på. Fint å ha noe til felles med freestyledanseren. Nice er en uting å si. «Men vi har jo alle våre forskjellige personligheter», sier Tina.Og det er jeg også helt enig i.

Guttene syns hun er en femmer utseendemessig.

Lauretta skal bli kjent med parene ved å intervjue dem på solorommet. Hun legger seg på sengen på en sånn liksomsexy måte og ender opp med å gjøre noe av det minst sexy i hele verden: Prøve hardt å være sexy.

Siden rangerer Lauretta parene fra sterkest til svakest på en skikkelig fancy tavle. I kveld skal hun få splitte hvilket par hun måtte ønske.

Gjengen får brev og beskjed om at det blir parsplitt i dag. Krire «Visste det.» «Hvis hun splitter oss i dag, så knuller du trynet hennes KriRe. Promise?»

Tina har ikke blitt mildere i løpet av sin tid på hotellet. Hun minner mer og mer om Camilla fra i fjor. Den nasale stemmen, det begrensede ordforrådet og den urokkelige selvrettferdigheten.

De tar pinky swear og er omtrent så flaue å se på som et par kan være.

Triana ønsker velkommen til parsplitt og Lauretta avslører styrkerekkefølgen hun har satt parene i. Fra svakest til sterkest:

Patrik og Isabell.

Louis og Magne

Pia og Birger. (Birger er «Akkurat der æ vil ligge.» Chill.)

Charlotta og Glenn.

Tina og KriRe.

Men hoi, det var KriRe veldig uenig i. «Vi står veldig utsatt, æ e totalt uenig, æ e ikke overraske, det e noken som har sagt det te ho.»

Hun kan plassere seg selv hvor hun ønsker og jenta i det splittede paret må sjekke ut umiddelbart. Dette er fryktelig gøy!

«Det har vært vanskelig, det er ingen som har påvirket meg, men noen sa noe som gjorde at det ble lettere å velge, men ikke påvirket meg. Jeg har tenkt på meg selv.» Hun går til Tina og KriRe.

KriRe slår seg på låret slik bare forbanna nordlendinger kan. Og jeg fryder meg som bare en lykkelig Paradise-fan kan. Herregud, så deilig. For noen baller på polakken.

«Nei. Ikke overrasket» Tina snakker mer staccato nå enn noen gang før. «Dumt.valg.jeg.sier.bare.lykke.til.noe.mer.trenger.jeg.ikke.si.» Hun ler en skremmende latter.

«No e det bare å tenne på pluggan mine. No skal det bli action.» Han smilegråter.

Birger sier foran gruppen at han er helt satt ut, men anerkjenner til kamera, han syns «Det var noko a det mæst imponerande æ har sjedd her inne.» Deilig.

Tina babler om at hun har følelser for KriRe.

KriRe knekker sammen.

Men det er en tid for føkkings feiring. Nøyaktig det snillelaget trengte. Noe ufortjent, de har jo ikke gjort noe for det, men likevel. For en seier!

Tina gir selvfølgelig ikke klem til Lauretta, er du gal?

Tina går på rommet. Hun begrenser seg ikke. Det holder ikke å legge igjen en t-skjorte slik den utrolig provoserende Dennis startet med i fjor. Hun legger igjen to kjoler og en pysjbukse. Og rabler ned hele livshistorien sin på speilet.

Gjengen skåler for henne og griner. «Vanvittig mye positiv energi», mener Magne at hun har. Lauretta avbryter en skål for seg selv og forteller hvor vanskelig valg det var. Ingen skåler etterpå, de bare går hver til sitt.

Men poenget er at nå skinner sola, fuglene synger igjen og hvalene plasker i havet. Det onde imperiet rakner i sømmene. Og hva er det som kommer til å styrte den kalkulerte, kyniske og kalde keiseren fra Nord? Følelser for en freestyledanser fra Nordstrand.

Birger går bort til Magne og Louis og sier «Det e vanskele å forstå koss han har det nu.» De ser på hverandre etterpå og bare «Bullshit.»

Lauretta flytter inn på rommet til KriRe, det kan jo bli pinlig. Han tar det ganske dårlig, men later som det er greit overfor henne. «Æ e ikke bitter, men det e non her inne som har brukt dæ som brikke te å få henne ut. Det smarteste du kunne ha gjort er å fådd ut Isabell. Så vet du det.» Han legger seg og sover på verandaen.

Hellig overbevist om at hans egen metode er den smarteste for alle.

Louis masserer Magne.

Hellig overbevist om at han ikke er homo.

Pia puler Birger.

Og jeg er hellig overbevist om at vi går lysere tider i møte.

Da det forrige uke ble klart at Kiefer Sutherland lå i forhandlinger med Fox om å vende tilbake som Jack Bauer i nye «24»-episoder, var vi tilbøyelige til å synes synd på Fox.

Men om det ikke blir noe gave til Jack til jul, får i hvert fall vi som tross alt er glad i ham en forsinket julegave til mai neste år, når CTU-agenten ifølge Hollywood Reporter vender tilbake i 12 nye episoder – ikke 24, som har vært sanntids-seriens faste mal gjennom de åtte foregående sesongene.

Sutherland kom nemlig seirende ut av det som beskrives som et «forhandlingsmaraton» – vi blir ikke forundret om det gikk med et øye, en hånd eller et hode i prosessen.

Etter at planene om en avsluttende «24»-film gikk i vasken i fjor, sank håpene om en avslutning på historien om Jack Bauer for mange.

Med mindre gjenopplivingen blir så populær at også den avsluttes med en cliffhanger, kan kanskje Bauer endelig få sin vel fortjente hvile?

Sett i forhold til totalt kinobesøk per land, har Harmony Korines film gjort det soleklart best i Norge. Foreløpig har filmen spilt inn imponerende 0,25 prosent av totalt årlig besøk i Norge. I USA er det tilsvarende tallet 0,05 prosent.

I den store filmnasjonen Frankrike – som vanligvis utgjør verdens mest vennligsinnete marked for utfordrende amerikansk film – er prosenten 0,23. I Storbritannia er andelen 0,09 prosent, mens canadierne er drøyt dobbelt så interessert i Korine som amerikanerne, og har en 0,12 prosents andel.

Regionalt i Norge er den mangefasetterte og komplekse ungdomsfilmen mest populær i Kristiansand og Stavanger med 1,2 prosent av det totale besøket så langt i år. Bergen er hakk i hel med 1,14 prosent. Deretter følger Drammen med 1,11 prosent. Oslo har høyest reelle besøk (7900) på Korines bikinifilm men er kun på femteplass sett i forhold til kinoens størrelse.

Kinovåren har så langt vært brutal mot norske titler. Men et unntak er barnefilmene som ser ut til å redde besøksstatistikken for NFI og Kulturdepartementet når halvårsregnskapet skal gjøres opp.

Når alle vårens norske filmer har hatt premiere er det foreløpige antall solgte billetter kun en halv million. Over 300 000 av disse er til de to barnefilmene «Karsten og Petra» (207 000) og «Pelle Politibil» (100 000).

Sistnevnte film vil trolig ende på rundt 200 000 besøk og det totale norske besøket i første halvår vil derfor ende på drøyt 600 000.

Det er betraktelig bedre enn i fjor da under 400 000 nordmenn hadde løst billett til en norsk film første halvår, men uten en eneste norsk barnefilmpremiere.

Helgens amerikanske kinobesøk er preget av «Iron Man 3» som topper i sin andre helg og runder straks en milliard dollar på verdensbasis. Men en imponerende andreplass har Baz Luhrmans radbrekking av F. Scott Fitzgeralds roman «The Great Gatsby»: 51 millioner dollar er oppsiktsvekkende bra for en adaptasjon av en litterær klassiker, om enn en klassiker du ikke kan gå igjennom det amerikanske skolevesenet uten å ha lest.

Det hjelper selvfølgelig også med Luhrmans sedvanlige anakronistiske soundtrack og Leonardo Di Caprio i tittelrollen.

«Kon-Tiki» holder så vidt vann i det tøffe amerikanske kinofarvannet. Den økte til 22 saler i helgen, men salgjennomsnittet fortsetter å falle foruroligende raskt (3800 dollar, ned fra 5300). Etter planen skal filmen opp i et betraktelig høyere antall kopier neste helg. Det blir spennende å se hvordan salgsgjennomsnittet utvikler seg.

Nye byer kan gi økt entusiasme rundt filmen, men flere saler betyr stort sett lavere gjennomsnitt. Klarer den norske storfilmen å holde gjennomsnittet rundt 3000 dollar, kan 2-millionersmerket rundes innen få uker.

Til nå har «Kon-Tiki» spilt inn 224 000 dollar.

Den norske kinolista:

Fede Alvarez‘ film ble sluppet i USA i mars, og gikk rett til topps på kinolistene der.

Likevel valgte distributør Sony å vente flere måneder på en nordisk premiere, og en norsk premieredato ble opprinnelig fastsatt i juni.

Nå velger amerikanerne å droppe Norge helt, skriver Filmweb.

På den ene siden kan man kanskje forstå det, da filmen risikerer å drukne i sommerblockbusterne som konkurrerer om det samme publikummet. Samtidig oppfattes det nok som et lite slag i trynet for horrorfans som uansett syns det var lenge å vente til juni.

Trolig er det heller ingen trøst å vente i form av en tidlig VOD/dvd-lansering.

Ifølge Filmweb skal nemlig filmen opp på kino i de øvrige nordiske landene i løpet av mai, og da blir det nok fort høsten før man får se en nordisk lansering på hjemmekinomarkedet.

«Evil Dead»-remaken har også fått ålreite kritikker (dog ikke i nærheten av Raimis original) – der de fleste virker å mene at grøsseren er effektiv og vellaget, selv om den mangler mye – ikke minst humoren – som gjorde den første såpass minneverdig.

Her er en liten videoanalyse vi gjorde av den første traileren:

Når serien kommer på skjermen (forhåpentligvis en eller annen gang i løpet av høsten) skal vi følge Agent Phil Coulson (Clark Gregg) og hans internasjonale spiongjeng i den hemmelige organisasjonen S.H.I.E.L.D. – kort for Strategic Homeland Intervention, Enforcement and Logistics Division, i tegneseriene også kjent som Strategic Hazard Intervention Espionage Logistic Directorate.

Det er vel ikke utenkelig at en sånn organisasjon, som skal passe på superhelter og -skurker, kan eksistere etter at verden har bevitnet kampen mellom Avengers-gjengen og Lokes hær med Chitauri-vesener.

Vi har sett Agent Coulson dukke opp i en rekke Marvel-filmer, senest «The Avengers» - der han overraskende nok ikke døde likevel:

Ettersom «The Avengers»-regissør Joss Whedon også er serieskaper og regissør av pilotepisoden, satser vi på at det hele er i gode hender. Den første traileren, som du ser i toppen, viser ikke allverden – men det er absolutt nok til å ville se mer.

Agent Coulson har jo vist at han kan sine triks før også:

Av ingen ringere enn mannen som lokalavisa der oppe i nord et sted en gang kalte «trancens bestefar» Per Martinsen, sammen med kona Aggie «Frost» Peterson og den russiske elektroniske musikeren Sergei Suokas fra Karelentraktene.

Stramt opplegg, opprinnelig et bestillingsverk for TIFF, altså Tromsø Internasjonale Filmfestival, i 2009. Såvidt vi forstår kun tilgjengelig på en DVD du må maile Martinsen direkte her for bestilling.

Det er jo også temmelig stramt opplegg, og vi liker det, litt. Mens du og vi venter på pakke i posten, kan vi jo lade opp sammen med versjonen av «Moren» som ligger på YouTube, med litt mer trad soundtrack.

Et lite bonusklipp med Martinsen må med, her i sin mest velkjente inkarnasjon som Mental Overdrive.

Drevne utegjengere vil sikkert kjenne igjen en viss veteran-Oslo-DJ i en sjelden og sentral filmrolle her …

Trivia: scenen fra «den onde platebransja» i videoen er spilt inn i de virkelige norske lokalene til major labelet som ga ut låta. Tilfeldigvis samme selskap hvor nevnte Oslo-DJ også i virkeligheten jobbet som talentspeider på samme tid, muligens med LITT andre metoder.

Det hele kan dermed betraktes som mockumentarisk satire over et veldig merkelig punkt i pophistorien, hvor det faktisk satt folk på slike kontorer som i fullt alvor tenkte at folk som Per Martinsen kunne bli popstjerner!

Merker at jeg savner den tiden litt, jeg.

Nå kom endelig traileren til seriens fjerde sesong, som dukker opp på Netflix 26. mai.

Vi får et gjensyn med Kittys pupper (for siste gang?), huset holder igjen på å falle fra hverandre, Tobias og Lindsay sliter fortsatt med ekteskapet og Gob bruker fremdeles «The Final Countdown» når han skal vise trylletriks magi.

Men hvor er Annyong? Og Ron Howards fortellerstemme?

Svaret får vi altså 26. mai. Det er bare å forberede sykemelding. Hvis du jobber på søndager, da.

Tidligere denne uken ble det dessuten kjent at Byrne blir «leading man» i Joachim Triers mildt sagt etterlengtede engelskspråklige prosjekt, «Louder than Bombs».

I den anledning passer det å minne om at Byrne også tidligere har spilt i film med nordmann i registolen. Nemlig Nils Gaups episke barnefilm – eller episke kalkun, som enkelte kanskje foretrekker å kalle den – «Håkon Håkonsen».

Som du faktisk kan se her hos oss!

Riktignok i norsk versjon, den internasjonale versjon «Shipwrecked» virker det som om samtlige involverte helst vil glemme. Men visse folk glemmer ALDRI …

Kanskje litt slemt siden det er bursdag og greier, men vi klarer ikke styre unna et lite bonusklipp med en ung Gabriel Byrne, fra tiden som irsk såpeoperahunk.

Gunness, opprinnelig født Brynhild Paulsdatter Størset, utvandret fra Selbu i Trøndelag til Chicago i 1881. Etter å ha mistet mannen sin flyttet hun ut på landet, der hun lokket til seg beilere via kontaktannonser – før hun ganske raskt drepte dem.

Hvor mange som strøk med er ukjent, men det anslås at Gunness kan ha tatt livet av mellom 25 og 40 personer – inkludert hennes egne barn.

Utvilsomt materiale for en thriller, slik Sætre planlegger – «The Belle Gunness Story» opplyses å fortsatt være i preproduksjon.

Sætre har helt siden hun hørte historien om Gunness på Cannes-festivalen i 2006 brukt mye tid og penger på research og forarbeid til filmen, med hjelp fra historikere, tidligere politimenn og FBI-agenter … og klarsynte?

I en fersk artikkel i Herald Argus, lokalavisen i Gunness’ hjembygd La Porte, Indiana, kommer det nemlig fram at researchen tilsynelatende ikke har skjedd uten trøbbel.

Den tidligere læreren og Gunness-eksperten Bruce Johnson forteller der historien om hvordan han mens han viste «et norsk filmcrew» rundt i kjelleren til Gunness’ tidligere hjem brått ble dårlig i magen, svimmel og nær besvimte.

- Der og da, helt brått, falt jeg helt ut. Jeg hadde aldri følt noe sånt tidligere i livet, og vil aldri være i stand til å glemme det, sier Johnson til avisa.

Linda Sætre og Bruce Johnson sammen i La Porte, Indiana. Foto: Linda Sætre

Da han senere tok med seg filmcrewet hjem til seg, opplevde de at alle lydopptakene som var gjort hadde blitt ødelagt. Alle intervjuene med familien som bodde i hjemme var slettet, inkludert beskrivelsene av alt det overnaturlige som skal ha skjedd i huset.

Noen som imidlertid har klart å lage opptak fra huset, er det nye amerikanske tv-programmet «The Ghost Speaks», som i sin første episode «The Ghost on Murder Hill» nettopp tar for seg Gunness’ påståtte gjenferd som hjemsøker huset og familien som bor der:

Johnson, som selv deltar i det litt ostete åndemaktprogrammet, har tidligere forsøkt å selv lage en film om Belle Gunness, men det kan se ut som prosjektet stoppet opp etter at de ikke klarte å samle inn nok penger via Kickstarter:

Et annet Kickstarter-prosjekt som imidlertid har klart å samle inn nok penger, er en dokumentar som forsøker å restaurere gamle bilder av Gunness og hennes ofre til moderne HD-oppløsning:

Om Linda Sætre snart setter i gang med innspillingen – kanskje får hun napp på årets Cannes-festival? – blir hun imidlertid ikke alene om å lage spillefilm om den norske massemorderen.

Den amerikanske «Bobby»-produsenten Ed Bass jobber også med filmen «Belle», som han selv har skrevet, produserer og spiller i. Filmen skulle egentlig vært premiereklar allerede i 2011, men er ifølge IMDB fortsatt i preproduksjon med en anslått premieredato i 2013.

Den første filmen om Gunness kom i form av en stumfilm i 1908, men en god stund senere lagde norske Anne Berit Vestby dokumentaren «Bare Belle – En serie morder fra Selbu» (sic) i 2006:

Om vi snubler over Linda Sætre på årets Cannes-festival, så lover vi å spørre om noen gode spøkelseshistorier!

«Bambi Meets Godzilla» fra 1969 har faktisk klart å oppnå en forbausende trygg plass i filmhistorien; den har til og med fått flere uoffisielle oppfølgere.

Men det er allikevel originalfilmen som har satt spor – den opptrer jevnlig på kåringer av tidenes beste animasjonsfilmer – i boken «50 Greatest Cartoons» fra 1994 havnet den for eksempel på en 38. plass.

Det vil si tre plasseringer foran denne, for eksempel.

Og det er jo i seg selv ganske imponerende?

Filmen ble starten på en lang og innholdsrik karriere for regissør og animatør Marv Newland, med snutter og reklamer for alt fra «Sesame Street» til MTV på CV-en.

Ikke minst produserte han en rekke større produksjoner med sitt selskap Rocketship, blant annet de minneverdige Gary Larson-animasjonene «Tales From The Far Side» fra nittitallet. Et levende eksempel på at det kan lønne seg å begynne i det små; med andre ord!

Han har produsert og skrevet rammehistorien til en serie om en briljant skilsmisseadvokat (spilt av John Stamos), og i fjor høst bestilte NBC en pilotepisode. Var NBC fornøyd, kom de til å bestille en hel sesong som kunne sendes på tv på et seinere tidspunkt.

Nå har NBC offentliggjort en rekke av pilotene de ønsker å plukke opp, og «I Am Victor» er – dessverre for Nesbø-tilhengere – ikke blant dem.

MEN: Ifølge Deadline er ikke alt håp ute for serien – «I Am Victor» trenger ikke nødvendigvis ende på skraphaugen der dusinvis av piloter ender opp hvert år. NBC har nemlig ikke definert prosjektet som «dødt», og ønsker å gjøre endringer i formatet for så å ta en ny vurdering seinere.

Dette er ikke en uvanlig framgangsmåte, og endringer kan for eksempel handle om å prøve andre skuespillere eller gjøre justeringer i manus.

Derimot har NBC bestilt serier av pilotene «The Night Shift», fra «Freaks and Geeks»-forfatter Gabe Sachs, thrilleren «The Black List» med James Spader og og komedien «Welcome to the Family».

NBC har også kansellert «The New Normal» og «Smash» (vist på TV3 i Norge), men har noe mer overraskende valgt å bestille 13 nye episoder av «Community». Til tross for at mange mener den kreative kraften har forsvunnet fra serien etter at showrunner Dan Harmon fikk sparken.

Sjefene i ABC hadde også en travel dag i går.

Blant annet har de bestemt – ikke særlig overraskende – å gi grønt lys til «Marvel’s Agents of S.H.I.E.L.D», og slapp samtidig det første bildet fra serien:

Joss Whedon har skrevet og regissert pilotepisoden, og ABC vil sende første teaser allerede til helgen.

Tipper mange av våre lesere også gleder seg over at «Nashville» får en ny sesong, mens «Happy Endings» er kansellert (produsent Sony prøver imidlertid å finne en annen distributør for serien).

ABC har bestilt 12 nye serier totalt, og blant dem vi ser aller mest fram til å sjekke ut er «Super Fun Night» med Rebel Wilson.

For øvrig melder også Deadline at CBS har takket nei til Shawn Ryans «Beverly Hills Cop», som de fleste regnet med var sikker på å skulle bli plukket opp.

• Her kan du leie «The We and the I»

Franskmannen Michel Gondry er en ekte kunstner! En kreativ eksentriker med hodet fullt av skrullete ideer, som har skapt sitt eget univers med bl.a. «Eternal Sunshine of the Spotless Mind», «The Science of Sleep» og «Be Kind Rewind».

Men hva skjer hvis du tar fra ham alle regitriksene, de visuelle krumspringene og den skranglete, lo-fi-stilen? Hva skjer hvis han bestemmer seg for å lage et forholdsvis straight drama om belastede ungdommer i The Bronx, som utspiller seg ombord en rutebuss?

Vel, da skjer «The We and the I».

Et sosialt eksperiment som sikkert er i smaleste laget for de fleste, men ikke så utypisk Gondry som man kunne ha fryktet. «The We and the I» har sitt opphav i et «etter-skoletid»-tilbud Michel Gondry jobbet med i flere år på frivillig basis, som et slags kunststudieprogram for vanskeligstilte ungdommer i New York.

Ja, akkurat den typen programmer som stadig nedlegges på grunn av de økonomiske problemene i USA. Han utviklet «The We and the I» sammen med elevene, som er basert på deres egne opplevelser, problemer og personligheter.

Hele rollelista består av amatører uten tidligere filmerfaring, de fleste av dem Gondrys elever. Jeg vil ikke påstå at de alle er begavede skuespillere, men Gondry har jobbet så lenge og tett med disse keitete tenåringene at de i det minste er naturlige og avslappede foran kamera.

La gå at de alle spiller variasjoner av seg selv, improviserer frem dialogen og deler fornavn med rollefigurene. De prøver ikke å presentere seg selv som noe kulere enn de er, og eksponerer en masse svakheter.

Hvis du måtte være i tvil om dette virkelig er en Michel Gondry–film, starter «The We and the I» med en liten boombox–buss – som kjører gjennom The Bronx mens den spiller Young MCs «Bust a Move» på kassett.

Denne lekebussen blir overkjørt av en virkelig buss, som er smekkfull av oppspilte ungdommer på vei hjem etter siste skoledag før sommerferien starter. De skravler i munnen på hverandre, samles i klikker og oppfører seg skikkelig klysete.

• Her kan du leie «The We and the I»

Vi blir først kjent med de bråkjekke mobberne som okkuperer hele baksetet i bussen. Et territorium de har okkupert etter å ha jaget bort de andre passasjerene. To småunger blir hengt opp i taket etter ranslene, og den klysete tjukkasen «Big T» trakasserer en gammel dame med slibrig oppførsel.

Etter å ha blitt sprutet ned med bananpudding får dama nok, og denger ham skikkelig med en pinne. Greit nok at hun viser seg å være en rasist, alle disse elevene fortjener uansett å bli slått med en pinne til de skjerper seg litt.

Michael (Michael Brodie) vanker med mobberne bak i bussen, og er bråkjekk sammen med flokken. Men som overspente Laidychen (Laidychen Carrasco) forteller venninnen Niomi: «Du vet ikke hvordan han er når vi er alene».

Poenget, i alle fall hvis jeg skjønner tittelen riktig, er at dette er en utforskning av hvordan tenåringer (og folk generelt) ter seg helt forskjellig i grupper enn på tomannshånd. Mobbens hjerteløshet, den kollektive ondskapen og alt sånt.

Samlet i grupper oppfører disse ungdommene seg nådeløst, og angriper umiddelbart den svakeste i flokken. Enten det måtte være en middelaldrende busspassasjer med hareskår, eller de passive nerdene som aldri tar igjen. Men på tomannshånd våger de å være seg selv, tar av seg rustningen og oppfører seg som normale mennesker.

I dette hormonelle kaoset formes det et dusin små historier. Laidychen er opptatt av å lage en liste med venner som skal få invitasjon til hennes «Sweet 16»-fest, og den er begrenset til de populære elevene som kan øke hennes sosiale status. Homseparet Luis (Luis Figueroa) og Brandon (Brandon Diaz) spiller ut et innfløkt rollespill for å komme over at en av dem var utro.

En jente forteller om hvorfor faren hennes ikke lenger tvinger henne til å bruke BH med silikoninnlegg. Michael krangler med de brautende kompisene, og blir dumpet på SMS av kjæresten – mens han gjør sitt beste for å skjule følelsene sine for den lettere overvektige, deprimerte kunstnerspiren Teresa (Teresa Lynn).

Teresa figurerer også i en historie om en fest som sklidde helt ut, der hun rotet i fylla med en annen jente. Hele opptrinnet ble fanget opp på et mobilkamera, og nå er hun livredd for at opptaket vil spre seg blant elevene.

På bussen er de mer opptatt av å sende et mobilopptak av en fyr som tryner på kjøkkenet, som også viser seg å ha et tragisk utfall. Bortsett fra en pause der trafikken stopper opp på grunn av en sykebil i veien, utspiller alt seg ombord bussen.

Vi får også noen fantasiscener filmet i typisk skranglete Michel Gondry-stil – deriblant om en elev som skryter på seg en glamorøs fest i selskap med Donald Trump.

Etter den første halvtimen med «The We and the I» må jeg ærlig innrømme at jeg bare hadde lyst til å hoppe av denne slitsomme bussturen på første og beste holdeplass. De fleste er så helvetes kjipe her!

Dette virker innledningsvis som filmutgaven av de drittungene som mobbet den gråtende bussinspektøren.

Her er en fri tolkning av hele den episoden, fra alltid pålitelige Next Media Animation:

Så ja, ungdommen nu til dags. Lømler!

Det er i oppstarten vanskelig å opparbeide seg noen sympati for hovedpersonene i «The We and the I», men etter hvert som blir vi bedre kjent med dem kommer nyansene frem. Mens «Barretto Point»–bussen tømmes for folk begynner folk å oppføre seg helt annerledes.

Dynamikken forandres, og elevene begynner å vise hvem de er på tomannshånd. De har ekte samtaler, åpner seg opp og får noen ubehagelige sannheter slengt i trynet.

Jeg vil ikke påstå at «The We and the I» fungerer hele veien til siste stoppested, men den føles autentisk, er laget med hederlige intensjoner og har tross alt et godt hjerte. Til tider udisiplinert, utmattende og en smule frustrerende, men sånn er det jo ofte å være fanget i en buss full av tenåringer.

Og som den evige optimisten han er, avslutter Michel Gondry filmen med en varm klem.

Gondry har en egen YouTube-side, der han personlig legger ut klipp, eksperimenter og tullball. Den inkluderer mesteparten av musikkvideoene hans, samt trailere for filmene han har regissert – så du kan jo se dem der. Her er imidlertid noen rariteter han ikke har inkludert:

«One Day…» (2001)

En av Michel Gondrys første kortfilmer, om en kar (spilt av Gondry selv) som blir jaget av en stor, plagsom, rasistisk, innpåsliten nazi-bæsj (spilt av David Cross!).

«La Lettre» (2001)

En franskspråklig, svart-hvitt-kortfilm om to brødre som filosoferer om kjærligheten, muligens en slags «prequel» til Gondrys «Science of Sleep»:

«Pecan Pie» (2003)

En surrealistisk snutt Gondry gjorde med Jim Carrey, trolig i forbindelse med «Eternal Sunshine of the Spotless Mind»:

«I’ve Been Twelve Forever» (2004)

Et lite, animert utdrag fra en dokumentar om Gondry, som var inkludert i den glimrende musikkvideo-samlingen «The Work of Director Michel Gondry»:

«Tokyo!: Interior Design» (2008)

Gondry regisserte også den ene tredjedelen av antologifilmen «Tokyo!», sammen med Leos Carax og Joon-ho Bong. En skummel snutt om en kvinne som gradvis forvandler seg til en… stol:

«Flight of the Conchords: Unnatural Love» (2009)

Til andre sesong av kultserien «Flight of the Conchords» regisserte Gondry episoden «Unnatural Love», som introduserte klassikeren «Too Many Dicks (On the Dance Floor)».

«Is The Man Who Is Tall Happy? An Animated Conversation with Noam Chomsky» (2013)

Et serie håndtegnede intervjuer med vismannen Noam Chomsky, som Gondry akkurat slapp en trailer for:

«Mood Indigo» (2003)

Og helt til slutt, traileren til Gondrys neste film (basert på boken av Boris Vian), som ser ut til å bli veldig Gondry:

Lars Vaular - «Nonsens»

Har Varg Vikernes endelig blitt en kosegutt og lagd en Bruce Hornsby-aktig liten trall, og hentet inn barnekor til videoen? Neida; det er bare han der Lars Vaular som har odlet et KONTROVERSIELT skjegg.

@larsvaular hadde du trodd at du skulle bli sammenligna med varg vikernes så mye når du starta å grow out?

— bong jovi (@onklp) May 7, 2013

Charles Ramsay - «Dead Giveaway»

Ukens helt. Ukens autotune. Se også: ukens telefonsamtale …

Mariah Carey & Miguel - «Beautiful»

Hvem hadde trodd at Mariah var kapabel til å levere en poplåt av dette formatet i 2013? Ikke jeg.

Foxygen - «No Destruction»

Whoa; nostalgisk overdose. Som om ikke selve sangen til Foxygen var retromanisk nok i seg selv, har bandet gått hen og klippet sammen en video basert på klipp de filmet på high school. Men resultatet er ganske fint, altså.

David Bowie - «The Next Day»

Gammern har lagd ny video, med nye kjendisvenner – Gary Oldman og Marion Cotillard denne gangen. For alle vil jo henge med Bowie.

Utrolig nok har gamlefar også klart å erte på seg de amerikanske katolikkene. Mer presist organisasjonen Catholic League, hvis president Bill Donahue har skrevet et RASENDE blogginnlegg hvor Bowie omtales som en «switch-hitting, bisexual, senior citizen from London.»

Det var jo i grunnen overraskende presist? Apropos:

God helg!!

Jeg og kone pauser mange filmer og tv-serier, og ikke bare fordi en av oss må ha tissepause til den andres store irritasjon. Si for eksempel at vi ser en skuespiller vi tror vi kanskje har sett før et annet sted. Det plager oss, som et myggstikk på ryggen vi ikke rekker borti for å klø.

- Hvor er det jeg har ham fra?

- Kan vi ikke bare se videre?

- Nei, jeg må vite.

Så vi pauser og graver frem iPhonen, ruller frem IMDB-appen og begynner letinga. Det kan gjerne være snakk om en liten gjesterolle i en eller annen tv-serie, og vi må grave dypt nedover lista før vi ser et headshot som kanskje ligner.

- Er det ham?

- Jeg trooor det…?

- Det står at han var med i en episode av «Firefly».

- Kanskje det er der vi har sett ham før da.

- Nei, vent, det er jo ikke han fyren der. Nå kalte de han vi leter etter for Roger, men han vi titter på spiller John.

Mer frenetisk IMDB-scrolling nedover rollelista. Føkk å vente til slutten og pause rulleteksten. Et annet headshot, denne gangen en sikker match.

- «Sopranos»! Det var der vi så ham!

Og så kan vi se videre, helt til vi innser at hun der har vi sett i en film en gang. Vi er ikke alene om å ha det sånn. Mobiler, nettbrett og laptoper er blitt andreskjermene i stuer verden over.

Enten man leter etter halvkjente fjes eller tweeter om #Spellemann-tabbe mens kleinheten ennå foregår er det nå flere og flere som oppdager at det å ha nesa halvveis i mobilen mens man ser tv gir opplevelsen en ekstra dimensjon.

Selvsagt er det nok av driftige hoder der ute som forsøker å ta dette et skritt videre. Andreskjerm-apper ramler inn i bøtter og spann for tida, selv om det foreløpig stort sett er befolkningsgrupper uten æøå i alfabetet sitt som får dem i fanget. Nettstedet Digital Trends lister opp fem bruksområder for denne nye måten å sluske i sofaen:

Oppdagelse av nye ting, tilleggsinformasjon om det man glor på, seerdeltakelse i programmer, shopping og sosiale medier.

Når deg gjelder det sistnevnte aspektet er det få som foreløpig slår Twitter og Facebook når det gjelder virtuelle sofakroksamtaler, ganske enkelt fordi det er så utbredt og umiddelbart.

Det finnes likevel andre innfallsvinkler som muligens har noe for seg. Apper som GetGlue og Miso lar brukerne sjekke inn i et tv-program, på samme måte som FourSquare lar deg sjekke inn på fysiske steder. Samtidig blir appene plattformer for å liveblogge tv-serier. Som Miso-grunnlegger Somrat Niyogi sier til nettstedet Fast Co.CREATE:

- Se for deg en historieekspert som kan mer om 60-tallet enn noen hos «Mad Men», som kan si at ‘dette er korrekt, det der er ikke riktig, det produktet har aldri eksistert’. Det finnes folk som vil si ‘jeg må se dette programmet med denne personen’.

Mens disse appene er ganske åpne løsninger som i teorien kan fungere for et hvilket som helst tv-program, er det også mange som utvikler mer programspesifikke løsninger. Amerikanske seere som ser AMC-premierene på episoder av «The Walking Dead» og «Breaking Bad» kan rette nettleserne på smartfonen, nettbrettet eller PCen mot StorySYNC på kanalens hjemmesider.

StorySYNC følger episoden i sanntid. Underveis i episoden kan man dermed delta i avstemninger om hvor gørrete den blodige spesialeffekten man nettopp så var (Barely Bloody? Serious Carnage?), få opp infografikk med killcounts og hvor lang kniven til Daryl er, svare på quiz-spørsmål og se stillbilder fra episoden.

Samtidig gjør dette at AMC kan få et bedre innblikk i hva seere liker og misliker med serien.

Mashable skriver på sin side om appen Peel. Som andre apper anbefaler den nye tv-programmer basert på brukerens smak, gjør det mulig å sjekke inn i tv-programmer og sende statusoppdateringer til Twitter og Facebook. Nylig utvidet de imidlertid virksomheten til å la tv-seerne bue eller heie på «American Idol»-deltagere og dommere under sendingen.

Dermed har Peel vært i stand til å forutsi hvem som er minst populære og sannsynligvis vil ryke ut.

En annen het potet er Zeebox, som automtatisk synkroniserer seg med det du ser på tv-skjermen. Foruten de vanlige sosiale medie-funksjonene tagger Zeebox også skjerminnholdet i sanntid. Ser du «The Voice» og Adam Levine er dommer, kan du dermed klikke på navnet hans og får opp et vindu med biografien, nyheter og muligheten til å kjøpe musikken hans fra iTunes.

Hvor ønskelig er egentlig denne måten å se tv på? Er det en god ting for opplevelsen vår av filmer og serier når jeg og kone til stadighet stykker dem opp ved å trykke pauseknappen og virre nesa ned i smartfonen?

Burde man ikke heller slå et slag for det å konsentrere seg om én ting av gangen, å fokusere på her og nå?

For egen del tror jeg andreskjermløsninger for filmer og tv-serier må bli adskillig mer oppfinnsomme før jeg ser verdien i dem. Fantasiløse lavterskel-avstemninger og quizer midt under «The Walking Dead» virker jo mer som overfladiske distraksjoner enn verdifulle supplementer. Det kan virke som om vi er i tråd med andreskjermbrukere generelt på det punktet.

En undersøkelse av analysefirmaet NPD Group viste at bare ti prosent av andreskjermbrukere foreløpig deltar i avstemninger, og bare ni prosent følger kommentarstrømmer om det de ser. Den vanligste bruken er fortsatt – som med meg og kone – å sjekke ut skuespillere (30 prosent), eller å finne ut mer om et program (23 prosent).

Likevel, under livesendinger som talentshow, idrettsarrangementer og lignende kan nok andreskjermen ha et stort potensiale – sofaengasjementet er jo halve moroa (minst). Muligheten til å streame alternative kameravinkler under et skiløp, se hvor på kartet syklistene befinner seg eller å få opp statistikk om fotballspilleren som har ballen akkurat nå er antagelig egnet til å gi oss dypere underholdningsopplevelser.

Når man kobler andreskjermen mot en smart-tv som en avansert fjernkontroll kan nok mulighetene bli enda større.

Et essensielt spørsmål er selvsagt hvordan det å produsere innhold for denne teknologien skal bli lønnsomt. Svaret så langt later til å være reklame. I øyeblikket teaser for eksempel StorySYNC andre show på AMC, og det er lett å se for seg at man kunne dratt inn gode inntekter på å tagge klær og dingser i «Mad Men» og koble dem direkte opp mot nettbutikker som selger varene. Hva med bilreklamer koblet opp mot «Breaking Bad»?

Eller, om vi skal se for oss et sant foreldrehælvette, hva med barnefilmer som viser leketøysutgaven av det som er på skjermen i øyeblikket paret med en impulskjøpknapp? Og hva med å la reiseselskaper gi deg et spesialtilbud på fly og hotell til stedet du ser på skjermen akkurat nå?

Nytteverdi til tross – det må sies at det foreløpig finnes få andreskjerm-apper som gir deg noen særlig wow-følelse. Sammenlignet med tv-spill, hvor f.eks. Wii U har basert en stor del av konsollopplevelsen rundt en ekstra skjerm bygget inn i håndkontrollen, er de rett og slett ganske trauste og lite fantasifulle.

Om de blir mer utbredt er også er også store for at ulike tv-kanaler velger ulike teknologiske løsninger, slik at man ender opp med ørten nær identiske apper på smartfonen og må prøve å huske hvilken som samsvarer til hvilket program.

For meg og kone sin del er det bare en funksjon vi vil ha. La oss fryse bildet på tv-skjermen og få det opp på smartfonen, trykke på ansiktet til han b-skuespilleren og kjapt, kjapt få svaret på hvilke birolle vi så ham i på 90-tallet så vi kan se videre uten å knote i det uendelige.

Tissepausene får vi dessverre ikke gjort noe med.

Siden den gang har fansen håpet på et gjensyn med Bauer i langfilmen som først ble snakket om i 2007. En stund så det ut som om Antoine Fuqua («Training Day») skulle regissere den, men senest i mars ble det kjent at filmen likevel ikke ble noe av.

Men håpet om et gjensyn med den voldsomme CTU-agenten er ikke helt dødt. Ifølge Deadline holder Fox nå på med å forhandle med Kiefer Sutherland om en lengre miniserie, eller «limited-event series» som de kaller det. Kjenner vi Bauer rett, kommer Sutherland (og dermed vi) seirende ut av forhandlingene.

At den potensielle serien er «limited» innebærer at den «bare» skal bestå av rundt ti episoder, i motsetning til de sedvanlige 24. Forhåpentlig betyr den kortere lengden at avsnittene blir mer påkostede?

Les også: Blir «Slumdog»-stjernen Anil Kapoor like brutal som Jack Bauer i indiske «24»?

Så i stedet for å forklare begrepet, vil jeg heller i min introduksjon ta deg tilbake til en tid kalt fortiden. Fortiden var en gammeldags tid da ting ikke var så moderne som de er nå, i «nåtiden», eller som nåtiden ble kalt før i tiden: «fremtiden».

En av forskjellene på nå og da, er at man før i tiden kun så på tv-serier når de gikk på tv. Man hadde ikke stort annet valg. Ja, man kunne ta dem opp på sine Betamax-spillere og se dem senere, men det var så upraktisk at man stort sett dreit i det. Dette førte til at man måtte legge opp hverdagen sin rundt når favorittserien gikk på tv.

Vi må faktisk ikke lenger tilbake enn til 1999 for å se tomme gater i Oslo vest på tirsdagskvelden klokka 20 da Ally McBeal rocka de mange tv-skjermer med sin «dancing baby» og sin Robert Downey Jr. mens han fortsatt var dopa og uforutsigbar.

Sånn er det ikke nå lenger. Fuck venting. Vi bare binger (uttales ikke som i norsk «binge», men som i engelsk «bindsj»).

Om det er en god ting? Tjnja. Det har visse negative følger som jeg skal innom lenger nede, men det er udiskutabelt mer praktisk å binge om man vil se så mange gode serier som overhodet mulig i løpet av sitt korte liv.

Men jeg vet at ikke alle har et bevisst forhold til binging som meg. Derfor har jeg laget en slags guide, eller «A til Å» om fenomenet. A til Å refererer til de første og siste bokstavene i det norske alfabetet. Nok om de kompliserte greiene der, let’s binge.

 I – De to hovedretningene

Det finnes to hovedmetoder for å binge-watche tv-serier. Den første er maratonbinging, noe man gjerne først gjør når man har en hel sesong av en serie klar for titting. Dette er gjerne noe man planlegger litt i forveien, og er sterkt knyttet til fenomenet «å kose seg».

Den andre metoden er catch-up-binging. Her ser man seg opp på en serie så fort som mulig for å komme ajour med den nyeste sesongen, slik at man unngår at han dusten med asbergers på kontoret spoiler at en av karakterene får kuttet av hånda si fordi han ikke skjønner at dette er et viktig plot-poeng.

Ikke sett denne «Game of Thrones»-episoden ennå? Vel, nå har vi spoilet den for deg.

II – Hvordan man faktisk binge-watcher. Altså, sånn fysisk, liksom

1. Finn deg en serie du vet er bra. Ikke gå i gang med å se alt av middelmådigheter som «Hung» eller «Gilmore Girls». Sjekk anmeldelser, hør med kompiser, gjør alt du kan for å forsikre deg om at det du skal se er av kvalitet.

2. Kjøp inn nok mat (og drikke, hvis du bor sør for ekvator og ikke har tilgang på rent vann) til mange dager. Du kommer til å se ut som en dass etter å vært gjennom to sesonger av serien, og da vil du unngå å måtte traske bort i butikken stinkende som puppesvetten til John Goodman.

3. Legg deg under et pledd, gjerne av typen «fleece», og gnukk frem og tilbake helt til du finner en digg sittestilling. Trykk play.

Alternativt: sitt i en ukomfortabel skinnstol i et pledd formet som drakten til en Jedi-ridder.

III – Negative sider ved binge-watching

(Som nevnt i den nokså lettbeinte introduksjonen, så finnes det negative sider ved binge-watching. Jeg kunne sikkert gått i dybden på disse problemene og funnet ut at binge-fenomenet egentlig er ødeleggende for vår seriekultur, men det er ikke dét denne artikkelen skal handle om. Men ingen god artikkel er uten ambivalens, så her får dere en liten dæsj med negativitet.)

1. Cliffhangere er mer tilfredsstillende om du faktisk må vente for å få utfallet servert. Det å måtte vente en hel sommerferie på å finne ut hva som befant seg i «The Hatch» i serien «LOST», var den artigste aktiviteten jeg bedrev hele sommeren 2005. Ja, jeg var en venneløs, liten gutt.

2. Man blir ikke like knyttet til karakterene i en serie om man henger med dem intenst i en uke kontra det å «leve» med dem over flere år, fra uke til uke. Det blir litt som å møte noen fete folk på et ukeslangt seminar der du til slutt begynner å irritere deg grenseløst over deres negative sider fordi dere lever så tett oppi hverandre. At de lukter hud, for eksempel.

Noen mennesker (oftest rødhårede) kan ha en svak eim av hud. Ser du en serie etter hvert som den slippes på tv, vil du snarere bli mer og mer glad i karakterene helt til du griner når siste episode er sett.

3. De fleste tv-serier er lagt opp slik at tiden som går mellom hver episode matcher den som går i virkeligheten. Med andre ord, følger du «Mad Men» fra uke til uke, vil du merke at det har gått cirka en uke mellom hver episode også inni universet. Det samme gjelder sesonger, man møter som regel karakterene et halvt år senere etter en sommerferiepause.

Husker du for eksempel i «Sopranos» hvor rått det var i første episode av sesong seks, da de hadde en fantastisk montasje der de viste alt som hadde forandret seg i den lange pausen showet tok? Den følelsen får man ikke når man ser alt i én jafs.

Røyking i svømmebasseng er generelt ikke noe vi kan anbefale, men vi skal ikke fortelle Tony hva han bør og ikke bør gjøre.

IV – Positive sider ved binge-watching

1. Man får bedre kontinuitet i seriens historie. I de beste seriene er de flinke til å knytte alle sesongene sammen ved å plante elementer i første eller andre sesong, for så å plukke dem opp igjen i sesong 5 eller 6.

Om du følger en serie etter hvert som den gis ut, kan du gå glipp av små referanser til tidligere hendelser fordi det har gått så lang tid siden du så første sesong. Allerede i sesong tre av «Game of Thrones» er dette et problem, så bare tenk åssen det vil være i sesong 22.

2. I serier som «The Wire» der seeren blir bombardert med 50 karakterer bare i løpet av de første to episodene av sesong 1, kan det være greit å ikke bli gitt en uke på å glemme dem. Det at du tilbringer intens tid med en serie på så kort tid, gjør at du har lettere for å huske navn og holde karakterene adskilt.

3. Etter hvert som man har ligget der i fem, seks, sytten timer, begynner hele seansen å minne om en narkotisk trip. Serier er som et narkotikum, og når du fråtser i dem, blir du avhengig. Det betyr at så lenge du har flere episoder til disposisjon, kan du leve ut en slags junkietilværelse helt uten nasty sprøytehull mellom tærne.

Slapp av, han her er ikke heroinavhengig, det er bare et illustrasjonsbilde. Men ser du den sigaretten? Den er helt ekte. Patrick er avhengig av nikotin. Ikke bli som ham.

V – Husk å ha alle episodene av sesongen tilgjengelig

Velger du maratonutgaven av binge-watching, er det jækla viktig å ha alle episodene av serien tilgjengelig før du setter i gang. Serr. Du har IKKE lyst til å se halve sesongen av noe for så å finne ut at neste halvdel av sesongen ikke er ferdig innspilt.

Jeg vet at mange av oss opplevde dette i høst da «Breaking Bad»s fantastiske sistesesong plutselig stoppet halvveis, på sitt aller mest nervepirrende. Så gikk vi inn på Wikipedia og leste at vi måtte vente til juli 2013 med å se resten.

Så ble vi forbanna, men så glemte vi det da vi klikket på en link til en annen Wikipedia-artikkel som fanget vår oppmerksomhet, også fortsatte vi med å klikke oss videre til flere og flere artikler i cirka 20 minutter. Så spiste vi kanskje middag og møtte noen kompiser. Ble egentlig en ganske bra dag.

VI – Vit at noen serier blir kansellert

Når du går i gang med å binge-watche en serie som ikke lenger er i produksjon, pass på at den faktisk var planlagt å ende etter noen få sesonger, altså ikke kansellert før hele historien var ferdigfortalt.

Det er ingenting i veien med å se en serie som stopper opp etter én eller to sesonger fordi det var planlagt slik hele veien, men ved Odins skjold, vær varsom med å se serier som aldri fikk fortalt hele historien grunnet kansellering. Eksempler på dette er «Firefly» og «Studio 60 on the Sunset Strip».

Førstnevnte er den serien i verden som flest folk bitcher om. Ro ned, a!

«Firefly»-fans er også mennesker. Neida.

VII – Hvilke serier some passer

Flere og flere serier tilpasser seg binge-watching. Det fremste eksempelet er selvfølgelig «House of Cards» som slapp hele sesongen samtidig, men man finner også mer subtile måter tv-selskapene har tilpasset seg trenden.

Og visse serier passer unektelig mye bedre til å binge. Ta for eksempel «Dexter». Serien passer perfekt til binging da hver sesong følger én historieark fra første til siste episode. Å se den første sesongen av serien i løpet av én natt er en av de største serieopplevelsene jeg har hatt. Helt fucka fett.

En annen serie som passer ypperlig til seriefråtsing er «LOST», der hele serien i bunn og grunn er et eneste stort mysterium (delt opp i 320 mellomstore mysterier) som man bare får lyst til å komme til bunns i mer og mer etter hvert som man ser episodene.

Men kongen av binge-watching er, ja, du gjettet det, «24». Serien foregår som kjent i real time, og siden ett minutt på skjermen tilsvarer ett minutt i virkeligheten, føles det bare naturlig å se alle episodene i sesongen på løpende bånd.

Bare prøv å skru av.

VIII – Hvilke serier som ikke passer

«Mad Men». Serien har totalt null cliffhangere og blir ikke drevet fremover av spenning.

Hovedgrunnen til at mange ser på serien (som er fabelaktig, misforstå meg rett), er at man rett og slett liker å være i det vakre universet de legger fram for oss.

Man kaster seg ikke over neste episode for å finne ut om Dons siste utroskap blir avslørt, man fortsetter å se så lenge man fortsatt trives i det estetisk perfekte universet. Men man blir mett etter en stund. Så i dette tilfellet, er én i uka nokså perfekt.

Alltid skal de røyke på tv, ass.

IX – Sett grenser

Ikke ta på deg for mye. Med mindre du er arbeidsledig, har du sannsynligvis forpliktelser. Eksempler på slike er: jobb, oppfostring av barn, beising av løsslupne damer/menn og det å spille gitar i parken sammen med dine likesinnede venner med dreads som lukter røkelse.

Har du valgt deg en serie som går over mange sesonger, rekker du ikke alt i én seanse. Her er et nokså lættis eksempel på hvor galt det kan gå:

X – Hvor mye skal til for å kalle det binge watching

Dude, det holder ikke å se tre episoder av «Arrested Development» en torsdagskveld fordi du ikke får sove. Det er ikke binging. Ordentlig binging er planlagt. Det er noe du noterer deg at du skal gjøre i kalenderappen på mobilen. Det er noe du gleder deg til.

XII – Kuleste setningen for å forsvare at du skal binge-watche en serie:

«Jeg har stort sett ikke tid til å se på tv, så når jeg først har litt tid til overs, må jeg bare se så mange serier som mulig. Men vi snakkes, nå må jeg gå og dyppe penisen min i et isbad, den er helt øm etter å ha gått altfor mye inn og ut av modellkjæresten min i natt.»

Men: Den viste fram en rekke svære talenter både foran og bak kamera, og hadde et konsept og et plott som gjorde den interessant for et sjangerpublikum langt utenfor Norges grenser.

Nå melder Variety at det kommer en oppfølger til filmen, på engelsk, og delprodusert av Los Angeles-baserte Epic Pictures Group.

Regissør Aleksander Nordaas.

Epic er et selskap som både driver med produksjon og distribusjon, som har jobbet med filmer som «V/H/S» og som nå planlegger å lage film om fotballstjernen Lionel Messi.

Epic og den norske gjengen planlegger å selge prosjektet under Cannes-festivalen til neste uke, og selv om noe budsjett ikke er offentlig ennå er det klart at det blir en dyrere film enn forgjengeren.

Regissør Aleksander Nordaas er for øvrig en mann med mange jern i ilden, og i forrige uke publiserte Twitch en teaser til en planlagt animasjonsfilm kalt «Morkel The Moss Monster» som Nordaas lenge har ønsket å lage.

Her er et engelskspråklig synopsis til filmen:

If you were a little, hairy Mushroom Monster, how far would you go to get your paws on the biggest mushroom ever? «Mushroom Monster» is the pilot short film to our upcoming feature film «Morkel The Moss Monster», about Morkel who’s on the hunt for the monster mushroom. And in “Mushroom Monster”, the mushroom is just as essential. So – in case you missed it – it’s pretty much all about mushrooms. The right kind, that is.

Men det kan også være andre grunner til at duoen hoppet av.

Nå melder nemlig Deadline at Sandberg og Rønning er blant de aller heteste kandidatene til å regissere den femte «Pirates of the Caribbean»-filmen.

De to konkurrerer mot blant andre Fredrik Bond («The Necessary Death Of Charlie Countryman») og Rupert Sanders («Snow White And The Huntsman»), men ifølge Deadlines kilder er det nordmennenes navn som blir nevnt oftest.

Beslutningen skal tas i løpet av de nærmeste ukene, og møtevirksomheten rundt prosjektet er frenetisk for tiden ifølge bransjenettstedet.

Innspillingen skal etter planen starte opp mot slutten av året, eller tidlig til neste år.

Hvis Disney gir Rønning og Sandberg jobben vil det helt klart være et enormt steg opp for de to.

«Pirates…» er en av nyere tids aller mest lukrative filmfranchiser, som har tjent inn nærmere fire milliarder dollar til sammen.

Gore Verbinski (1–3) og Rob Marshall har regissert de andre filmene i serien.

Dette er for øvrig ikke den eneste Hollywood-filmen som Rønning og Sandberg er blitt nevnt i sammenheng med den siste tida – de har blant annet også vært nevnt som høyaktuelle til en filmatisering om gentlemanstyven Arsène Lupin.

Første helt konkrete oppdrag for duoen blir filmatiseringen av Lars Saabye Christensen-romanen «Beatles».

En siste trygg plass skal deles ut før kveldens parseremoni. Denne episoden har jeg gledet meg til helt siden i går.

Det er, som dere vet, skeive dager på hotellet, så alle kan stå med alle, uansett kjønn. Det virker som om deltagerne likevel velger å parre seg på den tradisjonelle måten, jente med gutt. Og av og til jente med homofil gutt. Og en sjelden gang en seksuelt forvirret gutt med en transperson.

Triana sier det samme som står i avsnittene over og smiler lurt i en stol.

«Magne har jugi me i trynet, derfor syns je je bør vær mann nok te å ta det opp ved frokostbordet.»

Jeg er ekstremt spent på hvordan dette skal gå. Vil Eriks planlagte konfrontasjon stå gjennom brystet på Magne som et dirrende sverd eller vil Magne atter en gang sleipe seg unna? Får Erik med seg de andre? Vil han greie å fullføre en setning?

«Je spurte Patrik om han hedde sagt at han ville ha me ut og det villen itte, men du sa det. Du berre går rundt og sprer skit.»

Birger stemmer i, «det stemme, Magne, du går rundt og prate piss.»

Magnes forsvar er ganske dårlig. «Assa, det er helt håpløst. Alle vil jo ha ut alle uansett.»

I oppsummeringen av kranglingen viser Erik hvor lite gjennomtenkt dette egentlig er. «Poenget med samtalen er at han itte kommer te me og prater taktikk.» Hvorfor vil du ikke det, Erik?

Slemmelaget samles i loungen. Stjernespellern «så ikke den komme». «De vil bare fremstå meg som negativ», klager Magne.

Brev. «Det gjenstår å se hvem som får den siste av de fem stolene. Det skal avgjøres med stolleken.» Både Erik og Magne har enormt lyst på den siste trygge stolen.

Leken er i gang. Det er lett å se at de er nybegynnere. Alle som spiller om varm mat på julaften vet jo at gjelder å skape stor avstand til den foran seg og forsinke de bak deg så du alltid har noe å hoppe frem på. Forbanna stollekamatører.

Birger ryker i første runde. Neste gang er det KriRe som akkurat smetter under Erik og sender ham ut. Tina ler overdrevent, ukontrollert og usympatisk mens bygdegutten tasser lutrygget tilbake i sofaen.

Så holder Louis på å ryke, men KriRe gir henne plassen sin, arrogant, slentrende, provoserende.

Magne ryker, til fordel for Louis.

Patrik gjør en slett innsats og igjen står Louis og Charlotta. Slemmelaget har vunnet uansett. Faen. Balle.

Louis får den. De klemmer. Birger blir irritert, Erik tror «Birger og Patrik gjorde alt dem kunne for me.» Det gjorde de ikke.

Erik har nå en siste mulighet til å redde sin egen rumpe, og få plantet et frø av mistro til Magne i Glenns bakdel.

De går for å snakke. Erik roter seg nok en gang bort i sine egne ord. «Je vet itte koss e blir framstilt, kanskje dumsnill, men je syns at je fortjente en forklaring, dette skakke være inni me, at je blir framstilt som den dusten.»

«Min relasjon til Magne er uforandret», sier Glenn. Han spør så Magne om det ikke er litt mye til felles mellom Magnes og Eriks historie, og Magnes og hans egen.

Neida, for «jeg ler ofte mer av Erik enn med han. Mens med deg ler jeg i senga med og bare prater og prater. Jeg ler ikke av deg fordi du ikke kan si r da, for eksempel.» Hva faen?

Glenn begynner å miste grepet. «Det er vanskelig å forholde seg til en man er betatt av, da. Da blir man litt overtroisk og tror det beste.» Åja, det er det overtroisk betyr. Hehe, not.

Men stopp en hal, sa han betatt?

Fader, ikke vær et sånt godtroende fjols, Glenn.

Så får man se et tilbakeblikk der Magne stryker Glenn på skulderen i senga og klemmer ham liggende, ved å holde rundt bakhodet hans. Hvis ikke Magne er homo, så er han verdens mest usympatiske kødd.

«Han er så jordnær, derfor har i falt for han.» Shit. 

KriRe sier til Magne at «Glenn begynner å få følelser for dæ». Magne ler rått. Jepp, usympatisk kødd it is. «Jeg får bruke følelsene hans for det det er verdt.»

Slemmeguttene er uansett mer hypp på å beholde Erik på hotellet enn Patrik, for han er en mindre trussel for dem og sannsynligvis vil spille seg selv ut før eller siden.

«E det noko mulighet for å stå med deg?» Isabell ligger og holder seg på magen på sengen. Hun har allerede lovet Patrik troskap. «Vi får se.»

Isabell er i tvil om hun kan stole på Patrik, fordi hun har hørt det motsatte fra slemmelaget som er redd for ham og lyver.

Birger prøver å få seg litt kvalitetstid i sengen sammen med Pia, men det setter en nervøs Erik en stor, feit kukstopper for. Han vil nemlig diskutere taktikk.

Til og med når Birger er på badet skal Erik snakke. Følger etter ham over alt. Jesus, det må være irriterende.

Erik innser at «sjansen er veldig shlim. Patrik, pass på å få en bra partner, det er mitt beste tips til deg.» Skulle ønske han ga tips oftere.

Han tar sin antagelig siste dusj på presidentsuiten. «Je har aldri følt me mer levandes enn her på hotellet.» Det er litt som å se en gjeng med 40 år gamle «jenter» på utdrikningslag hyle gjennom Oslo i en limousin. Det er lett å gjøre narr av, men det er unektelig også noe vakkert ved det.

Velkommen til parseremoni.

KriRe danser seg ekkelt bort til Tina. Kysser henne ekkelt på kinnet. De ser så ekkelt selvtilfredse ut der de står.

Birger lurer seg bort til Isabell, men bare kødder og går til Pia.

Magne har med seg en forbanna blomst til Louis, som holder på å sprekke av stolthet. Men ikke før Magne har dratt blomsten over fjeset til den ulykkelige homoen som sitter og er forelsket i ham.

Charlotta til Glenn.

Patrik til Isabell.

Erik til Isabell.

Isabell «syns ikke det er noe koselig i det hele tatt», men velger seg Patrik. Erik går frem.

«Je er blitt glad i alle. Dere er alle jævlig ålreite. Det har vært et uventa eventyr for bygdegutten, dere er fulle av kjærlighet og glede, dere er vakre på kor deres måte. Disse fem vekene har je vært i paradis, dere kommer alltid til å være med me. Kan je få en klem a de, Triana?»

Here come the waterworks!

Han er en snill gutt, da. Oi se, nå begynner denne forstadsgutten å smiske med ham.

Til og med KriRe feller en ekkel tåre.

Før han går for å kose ekkelt med Tina på rommet.

«Når man har fått smaken på KriRe, så vil man ha veldig mye mer», smeller det fra Tina. Og det er ganske ekkelt å høre på.

Neste uke ser ut til å bli hella dramatisk. Det ser det for så vidt alltid ut til å bli. Men kanskje det sjekker inn noen gamle kjenninger?

Jeg håper dere får en vidunderlig helg. Digger dere.

Kort tid etter at noen skolekamerater fant opptaket og la det ut på nettet, eksploderte det til et globalt nettfenom – og det før YouTube overhodet eksisterte.

Over én milliard mennesker har nå sett klippet, og utallige parodier har gjennom årenes løp dukket opp.

Men hva med hovedpersonen selv, Ghyslain Raza? Vi har lenge visst at han ikke var spesielt fornøyd med all oppmerksomheten – å oppleve at en hel verden ler av din uelegante klumsing er neppe noe som styrker en overvektig ung gutts sinn.

Ti år etter at videoen først dukket opp, snakker nå Raza ut i et intervju med Maclean’s – og det han sier får nok mange av oss til å sette humringen i halsen.

- Det jeg opplevde var stygt. Det var direkte voldelig. Folk fortalte meg at jeg burde ta mitt eget liv, minnes den nå 25 år gamle kanadieren.

I tiden etter videolekkasjen mistet Raza de få vennene han hadde, og så seg nødt til å bytte skole.

- I fellesrommet klatret de andre elevene opp på pultene sine og gjorde narr av meg, sier han.

Han beskriver det som en «veldig mørk periode»:

- Uansett hvor hardt jeg forsøkte å ignorere at folk ba meg om å begå selvmord, kunne jeg ikke annet enn å føle meg verdiløs, som om livet mitt ikke var verdt å leve.

I dag er Raza ferdig med en jusutdannelse, og sier at han nå ønsker å stå fram med sin historie etter den siste bølgen med historier om nettmobbing blant unge – der flere av dem tragisk nok har endt opp i selvmord.

Raza opplevde ikke mye støtte fra skolen, men håper og tror at de ville stilt mer opp om episoden hadde skjedd i dag. Han oppfordrer folk som er i samme situasjon som ham til å «overkomme skammen» og oppsøke hjelp:

- Du overlever. Du kommer deg gjennom dette. Og du er ikke alene. Du er omringet av folk som elsker deg.

Det aller mest nyhetsverdige som kom ut av intervjuet (som ble gjort av Anne Lindmo): «House of Cards» sesong to kan komme fort.

Muligens allerede i løpet av 2013 – og innspillingen av den neste sesongen har allerede foregått i to uker.

- Etter at Netflix la ut «House of Cards» 1. februar er aksjeverdien deres doblet. La meg si det slik, de kommer ikke til å la verden vente så altfor lenge til andre runde. Folk trenger kanskje ikke vente til 1. februar igjen. Vi får se. Jeg er en politiker, og vant til å unngå spørsmål, sa en smilende Dobbs.

Michael Dobbs og Anne Lindmo under Nordiske mediedager. Foto: Eirik Helland Urke

Dobbs skrev den første «House of Cards»-boka etter å ha jobbet som ansvarlig for Margaret Thatchers valgkamp i 1987, noe som hadde vært en ekstremt frustrerende opplevelse.

- Thatcher var ganske slem, én ting hun aldri ville ha på gravsteinen sin var «fondly remembered». Det var sånn det måtte være, jeg gråt da hun døde og respekterte henne enormt – men Thatcher var en dame som elsket konfrontasjon.

Etterpå dro Dobbs på ferie, og bestemte seg for å skrive en bok. Han satt seg med en flaske vin ved et svømmebasseng – og på en serviett skrev han to bokstaver som kunne beskrive hans innstilling til det hele: «FU» – kort for «fuck you».

Bokstavene dannet så basis for navnet til hovedpersonen i «House of Cards» – Francis Urquhart, eller Francis Underwood som han til slutt ble kalt i den amerikanske versjonen.

Dobbs er kreditert som utøvende produsent for Netflix-serien, noe som egentlig ikke innebærer annet enn at han «plukker opp sjekker».

- Men serieskaperne har involvert meg, selv om de ikke trengte. Dette har vært en helt fantastisk opplevelse for meg, noe jeg egentlig ikke trodde det kom til å bli.

Flere amerikanske filmskapere hadde forsøkt å lage en amerikansk versjon av «House of Cards», blant dem Michael Mann, så Dobbs hadde moderate forventninger da MRC kom på banen.

- Men så huket de inn Kevin Spacey, David Fincher… De har laget en 13 timer lang film som har blitt helt fantastisk, og som jeg er overbevist om at kommer til å bli husket om flere tiår, sa han.

Men ting er i ferd med å skje, folkens. «The times they are a-changing.» Fader, der brukte jeg en Dylan-låt til å illustrere et poeng. Jeg lovet meg selv å aldri gjøre det.

For øvrig: beklager det dårlige kvasi-ordspillet i tittelen. Tilgir dere meg?

Kveldens episodas åpner med den sennepsfargede ryggen til Peggy «sjekk, jeg er progressiv» Olsen.

Hun er på leilighetsjakt, og har en sabla dyr kåk i siktet, en på fasjonable East Side (er det ikke det middelaldrende kvinner kaller det?). Megleren blir overrasket når Abe, Peggys kjæreste, møter opp og det ikke er han som skal betale for den. Sjekk han blir forlegen, ‘a.

Bobby, Don og Bettys sønn som har blitt spilt av FIRE fuckings forskjellige barneskuespillere opp gjennom åra, har endelig en scene for seg selv etter seks sesonger. Han benytter denne til å skrape av noe tapet på rommet sitt, før han skyver senga si foran for å skjule det. Virker nokså poengløst som scene, hva?

Rolig, påsan, her er metaforen: vanligvis er det DON som skjuler ting for Betty, nå har også Bobby begynt med samme greie. Oi, noen som tror jeg var flink til å analysere Ibsen i norsktimene på ungdomsskolen, eller?

Tror kanskje det.

Det er for øvrig en tendens i tv-serier generelt at man har en eldre datter, som blir gitt all personligheten, og en yngre sønn, som blir helt oversett av serieskaperne. Bare se på «Dexter» og «Homeland», for eksempel. Hva er greia? Når skal vi gutta få litt oppmerksomhet?

- Oh my, what a beautiful cake, my sweet daughter. SHUT THE FUCK UP, son. SHUT THE FUCK UP.

Don og Peggy støter på sine naboer, du vet, hun dama som Don beiser og har utviklet følelser for, og hennes ektemann, doktoren som kun snakker ved hjelp av dølle vittigheter. Viser seg at de skal til Washington D.C..

Don blir litt satt ut av dette, hvordan skal han nå få pøka noe annet enn kona si?

Vår alles favoritt Woody Allen-inspirerte karakter, Michael Ginsberg, blir overrumplet av sin far da han kommer hjem. Gammer’n har funnet ham en date for aftenen, en nydelig jødinne ved navn ett eller annet.

Etter mye om og men drar de på en diner og han klarer å plapre ut at han er jomfru i løpet av et minutt. Om ikke en viktig scene her, så var det en morsom en (til å være «Mad Men»). Noen av dere som liker å dra på dates, eller? Fortell om det i kommentarfeltet (ikke gjør det)!

Don og Megan drar på en prisutdeling for reklamebransjen der ironisk nok Megan og Peggy begge er nominert for arbeid de gjorde for SCDP i fjor. De prater litt sammen før de blir avbrutt av Peggys sleazy kollega Jim Cuttler som vi sikkert kommer til å se mer av. Han er keen på Megan.

Og da snakker jeg ikke om «keen på å snakke med» (jeg snakker om sex).

Så sveises seremonien i gang, ved konferansier Paul Newman. Men her har serieskaperne tråkka ordentlig i imitasjonssalaten, for stemmen vi hører er ikke i nærheten av å matche «old blue eyes», som jeg kalte ham mens han levde. Talen blir brått avbrutt av at noen skriker ut at Martin Luther King Jr. er blitt skutt og her kommer episoden ordentlig i gang.

Vi får se hvordan beskjeden påvirker de ulike karakterene.

Og her kommer vi inn på noe jeg liker veldig, veldig godt med «Mad Men». I stedet for å takle historiske hendelser ved å ta tyren ved hornene, så blir det i stedet lite fokus på det som faktisk skjedde. I stedet får vi se hvordan hendelsene påvirker menneskene i serien.

Det samme var tilfellet i sesong 3 da JFK ble skutt der vi ikke engang fikk høre beskjeden rett fram, det ble hintet til da vi så Don vandre gjennom kontoret mens telefonene ringte og ringte og ingen tok dem. I denne episoden er det på samme måte, en mann i publikum roper ut noe, men det er vanskelig å høre. Men alle som så episoden skjønte nok hva som hadde skjedd umiddelbart.

Hvis du ikke gjorde det, kan du dra til helvete, neida hehe.

Lille Bobby blir tildelt enda mer screen time, i en scene der Betty oppdager hvordan gutten maltrakterer tapetet. Han prøver å skjule det ved å fysisk holde over hullet i veggen (funker ikke, har prøvd selv). Hun blir dritsur og han får husarrest og tv-forbud.

Pete ringer hjem til Trudy, som vi alle husker rev i stykker manndommen til Pete i forrige episode. Han hører om hun trenger selskap grunnet kveldens hendelser, men det er uvisst om dette er fordi han bryr seg om dem, eller om det er han selv som trenger trøst.

Pete har hele veien, tross sine ekstreme douche-takter, vært opptatt av borgerrettigheter (husk hvordan han ikke lo av Sterling i blackface for noen sesonger siden).

Men Trudy står heldigvis på sitt. Hun går til og med så langt som å lyve til sine foreldre angående neste ukes planlagte middagsbesøk, for å unngå å være mer med Pete (forkortelse for Peter).

Både Don og Peggy møter sekretærene sin på jobb. Dawn og Phyllis er de to eneste faste, afro-amerikanske karakterene i hele serien (merkelig nok) og de gjør sitt for å trøste dem. De sier begge at sekretærene kan få fri. Deretter får de utdelt to like ukomfortable klemmer som umulig kan ha vært til mye trøst.

Pete klikker på Harry som klager over reklamekostnader som følge av mordet. Her får vi nok en bekreftelse på Petes eneste positive karaktertrekk, nemlig sosialprogressivitet.

Og Harry fortsetter å IRRITERE VETTET AV MEG. Herregud, for en jævla kjiip, smålig liten dritt den mannen er. Håper Mathew Weiner skriver ham ut av serien ved at han blir spist av en hvithai med laserkanon på hodet (referanse til Austin Powers, siden Harry likner på Austin Powers).

I et håpløst forsøk på å bidra til firmaets vekst, har Sterling med seg en kompis som tilsynelatende er høy på LSD. Randall Walsh, som han heter, foreslår at de skal bruke referanser til mordet i en reklamekampanje, noe de selvfølgelig ikke går med på.

Dette er kanskje den minst viktige scenen i hele sesongen. Den skal kun illustrere hvor uviktig Sterling er for firmaet etter han mistet dem Lucky Strike.

Men seff, det er utrolig deilig å se at han som spilte Ethan i «LOST» fortsatt får seg arbeid.

Betty «Ford» Draper ringer Don og sier at han har glemt å plukke opp barna.

Han kontrer med at det ikke er trygt for dem å være i sentrum pga. opptøyene. Oi, jeg glemte å nevne opptøyene i stad, det er litt viktig. Det er masse opptøyer i landet etter Dr. King ble skutt. Vi får aldri se det, men vi får oppleve det gjennom reaksjonene til karakterene.

Uansett, Don går til slutt med på å hente dem.

Peggy ender opp med å ikke få leiligheten. ZING. Neida, det er greit, altså. Hun forteller det til Abe, som tilsynelatende ikke bryr seg, men da han omsider forteller grunnen sin, sier han at han ikke vil barna deres skal vokse opp i et luksusstrøk.

Gjett om Peggy sleit med å skjule gleden sin der, a. Han vil ha barn med henne!

Don tar med seg lille Bobby i den tredje (!) viktige scenen gutten får være med i noensinne. Dette liker jeg. De ser «Planet of the Apes» og digger den så mye at de vil se den to ganger.

Om det var tilfeldig at de så den filmen? Nei nei nei, langt ifra. Husk at den er en science-fiction-film som retter søkelys på rasekonflikt. Touché, mister Matthew Weiner.

Imellom visningene, kommer Bobby i snakk med en afroamerikansk ryddegutt. Bobby sier til ham at det er kjekt å gå på kino når man er trist. Dette resonnerer i Don.

Henry forteller at han har blitt bedt om å stille til delstatssenatet. Boooooring.

Don og Megan har seg en prat som viser seg å bli nokså sjelsettende. I hele sesong seks har vi alle slitt med at Don tilsynelatende bare blir mer og mer fjern fra sine følelser og at det går sabla lang tid mellom hver gang han viser sympatiske trekk. Han er tross alt hovedpersonen i serien.

Men i en sterk monolog til Megan, forteller han hvordan han hele livet bare har latet som han er glad i og stolt av sine barn. Men hans få timer med Bobby den dagen forandret på det, og han påpeker at ekte kjærlighet for ens barn føles som om hjertet ditt skal eksplodere.

De gråter sammen, men denne gangen på grunn av noe fint. Endelig.

Bobby sliter med å få sove fordi han ligger og tenker på at alle nå er i fare for å bli skutt. Han følger opp med «Hva hvis Henry blir skutt?» Ouch. Barnet er mer bekymret for at stefaren skal bli utsatt enn for sin egen far.

Dette må ha gitt Don desto mer motivasjon til å bli en bedre pappa. Vent og se, ass. (Ass er en forkortelse for «altså»).

Nok en bra episode, det her. Som nevnt, er det påfallende sjelden det snakkes om rasekonflikter i denne serien, det er stort sett kvinnefrigjøring det går i, men i denne episoden ble det (naturligvis) et viktigere moment. Når skal SCDP få sin første mannlige, svarte copywriter? Jeg har på følelsen av at det er gaaaaanske snart.

Slapp av, dette er ikke en spoiler, jeg vet ingenting. Bokstavelig talt ingenting. Jeg bare følger magefølelsen, jeg. Eller gjør jeg det?

Ja, seriøst.

Det er en kjent sak at alle vil på tv, men ingen vil dø. Dermed må man i stedet lage sitt eget tv-show. Hvordan? Det er her du, en tenkt kjerneleser, slår ut med armene som om du var Triana i «Paradise Hotel» og utbryter:

- Martin! Hvordan skaper jeg TV-MAGI i 2013?!?

Nøkkelen er pitching, dette mystiske ritualet for innsalg av tv-konsepter. Du har en idé, og som Cobb i «Inception» må du få lirket den inn under pannebrasken på folkene som bestemmer over fjernsynsskjermen. Ofte har du bare sekunder på deg.

Som alle i bransjen vet består en god pitch består av maks to setninger. Aller mest imponerende er det om du klarer å nøye deg med én, gjerne uten innskutte bisetninger. Si det gjerne sånn som du ville sagt det på byen etter tre øl og en Fernet:

- Det er litt som Skavlan møter Luksusfellen på en u-båt, men med en vri.

Når du har sagt gullsetningen din, er det VELDIG viktig at du ikke sier noe mer. Lukk munnen, stå stille. Se dem i øynene. Herfra vil pitchemøtet som oftetst utarte til en ren stirrekonkurranse hvor du kan høre en knappenål falle, og hvor forskjellen på tilslag og nederlag avgjøres av hvem som blunker først.

Uansett hvor lang tid du kan holde øyelokkene åpne før øynene dine tørker inn og hvor få ord du bruker, er det viktigste selvsagt å ha en god idé. Faktisk er det halve kampen. Den andre halvparten er hygiene.

Her slår du nok en gang ut med armene, og jeg kan lukte på armhulene dine at halve kampen allerede er tapt.

- Men Martin! Jeg vil bare drive med no’ tv-greier, er det ikke bare å ta med seg et kamera ut og se hva som skjer?

Beklager, ukarismatiske kjerneleser, du må ha en idé. Og nei, den ubåt-saken jeg nevnte over er allerede i produksjon, så den kan du ikke bruke.

Ideer finner du under senga eller på Westerdahls. Skulle det virkelig skorte på knallideer på disse stedene kan du også få noen tanker jeg har gått svanger med en stund, helt gratis.

Pitch #1: «’Løp for livet’ er en direktesendt daglig naturdokusåpe hvor Lars Monsen flyr helikopter og jager folk han ikke liker med luftgevær gjennom tjukkeste skauen.»

I piloten kan vi godt tvangscaste et par flåttskeptikere.

Pitch #2: «’Høyt spill’ er en mockumentary hvor Agnes Kittelsen spiller seg selv som spillegal skuespiller som spiller bort alle pengene hun har tjent på gamblingreklame.»

Fordi smarte meta-konsepter selger seg selv! Vi vurderer også en skjult kamera-vri hvor hun ikke selv er klar over at hun er med i serien. Thomas Giertsen på regi.

Pitch #3: «’Skamfjes’ er et gameshow hvor Dorthe Skappel stirrer på deltagerne som en streng mamma. De vet at hun vet. De som bukker under for skammen, ryker ut. Deltageren som til slutt står igjen, får nasjonens tilgivelse. For hva? Ingen vet. Bortsett fra Dorthe.»

Litt lang pitch, kanskje, men er konseptet sterkt nok er det lov å bryte reglene. Bortsett fra når det ikke er det!

Casting blir en lek. Alle har vi jo gjort noe grusomt her i livet, enten det er mot en kattunge eller en klassekamerat.

Pitch #4: «’Nu vet vi så meget bedre’ er et debattprogram hvor helt vanlige nordmenn får debattere mot skuespillere som later som de er fra femtitallet.»

Er det noe vi har lært av «Mad Men» er det at folk tørster etter å kunne le hjertelig fordi de, i motsetning til folk som levde for et halvt århundre siden, vet at røyking under graviditet er feil. Her får man temaer som:

Bør homofili legaliseres? Skal virkelig kvinner jobbe? Og har rock og rollen gått for langt? Alle skuespillerne har hornbriller, og debatten ledes av Harald Eia.

Pitch #5: «Hva om vi ringer Ragnar Otnes, gir ham ti millioner kroner, 45 minutters sendetid og frie tøyler?»

Hvem er Ragnar Otnes? Et unikum. På starten av 90-tallet var det ham, Ulrika og et lykkehjul versus Hallvard og Tause Birgitte.

Så ble han TV3s svar på Dan Børge. Færre krøller, frekkere formuleringer. «TV-mannen vi ELSKER Å HATE», som VG formulerte det.

- Programmet skal ikke ha dypere mening, det skal kun være en times uhøytidelig moro. Det tror jeg ikke TV-kritikere flest har oppdaget, sa han til avisa i 1992 da talkshowet «Løs på tråden» viste seg å være litt for future for den jevne bladfyk.

Han fikk holde på til midten av 90-tallet, blant annet med et gameshow hvor damer dyttet uverdige menn ut i et basseng. Så forsvant han ut av rampelyset. En mann før sin tid. Vi var ganske enkelt ikke klare.

Først i 2008 var nasjonen moden for de briljante krumspringene til Otnes (og Mads Ousdal, sånn forøvrig) da han endelig dukket opp på YouTube:

Hvordan har vi som nasjon unngått å få Otnes tilbake på skjermen i de fem årene som har gått siden den påminneren? Programkonseptet hans er jo til og med pirateksportert til utlandet:

I det minste sto Otnes i kulissene og lusket som prosjektleder på «Bingo Bingo», det mest undervurderte gameshowet på norsk TV i moderne tid. Er det ingen i dette landet som verdsetter surrealisme?

Om 16 år vil folk laste opp klipp av det til FutureTube via en chip i hjernebarken og le seg skakke av han fyren som festet tredve klesklyper i ansiktet bare fordi Jorun Stiansen & kompani ba ham om det.

Så, om alt annet feiler, foreslå en ny sesong av «Bingo Bingo».

Skulle ikke pitchen din lykkes, er det verdt å huske den uskrevne regelen om at du har rett på trøstekompensasjon i form av å enten bli casta til en realityserie (dessverre får du ikke velge hvilken) eller en norsk situasjonskomedie fra 90-tallet.

Til sistnevnte benyttes tidsmaskin. Dette kan være en karrierebygger!

Mange av folkene med mest makt i norsk tv-bransje i dag starta nemlig med en mislykka pitch på 00-tallet, før de ble sendt tilbake til Ace of Base-tiåret med en bunke bitre erfaringer i bagasjen.

Ved å bruke sin unike kunnskap om den kommende realitybølgen og et brennende hat til enhver som ikke trodde på dem bygget de seg etter hvert opp noen av landets mest vellykkede tv-suksesser.

Hvem vet, kanskje var det DU som en dag for femten år siden ga grønt lys til «Villa Medusa»?

Lykke til!

Og med Cannes rett rundt hjørnet (der prosjektet garantert vil være til stede for å finne potensielle kjøpere), har Trier og produsentene omsider funnet det for godt å annonsere hvilke skuespillere som skal være med.

Screen Daily melder at Jesse Eisenberg, Isabelle Huppert og Gabriel Byrne har takket ja til de tre ledende rollene i familiedramaet.

- Jeg er utrolig lettet og glad over at jeg både får jobbe med noen av mine favorittskuespillere, men også at de passer så bra til rollene slik de er skrevet. Det er ikke lett å finne så talentfulle folk som også passer sammen som en familie, sier Trier til Comoyo Filter.

- De er alle tre veldig begeistret for manuskriptet, men jeg har mye å takke skuespillerne i «Reprise» og «Oslo, 31. august» for. Det er først og fremst skuespillerarbeidet i disse filmene som har gjort at jeg har fått så god kontakt med mange internasjonale skuespillere, sier Trier videre.

Isabelle Huppert.

Isabelle Huppert er jo en ekstremt erfaren skuespiller, som blant annet har vunnet to priser i Cannes (for «Pianolærerinnen» og «Violette – en gåtefull kvinne»). Jesse Eisenberg ble Oscar-nominert for «The Social Network», mens Gabriel Byrne blant annet har spilt i favorittfilmer som «The Usual Suspects» og «Miller’s Crossing».

Byrne har jo for øvrig jobbet med en norsk regissør tidligere, da han hadde en av rollene i Nils Gaups «Håkon Håkonsen».

Hva handler så «Louder than Bombs» om?

Ifølge bransjebladet skal Huppert spille en avdød og berømt krigsfotograf. Tre år etter dødsfallet finner hennes to sønner en avgjørende hemmelighet fra fortida hennes.

I likhet med «Reprise» og «Oslo, 31. august» er filmen også skrevet i samarbeid med Eskil Vogt.

Vel, Don Hertzfeld sine animasjonsfilmer om strekmannen Bill kan på sett og vis betraktes som et forsøk på å opphøye denne sjangeren til «kunst».

De tre filmene ble samlet i fulllengderen «It’s Such A Beautiful Day» i fjor. Det er selvsagt lov å si «bah, humbug!» til hele prosjektet til Hertzfeld. Særlig om man er animasjonsfan, i grunnen.

Men selv disse (vi?) er nødt til å anerkjenne at populariten til Hertzfeld er med på å opprettholde interessen, også for selve kunstformen. Og det er vel bra?

I USA kom «Klown: The Movie» ut i fjor, og ble kjapt en stor kultfavoritt. Én av dem som så filmen var Sacha Baron Cohen (aka Borat/Brüno/Ali G etc.), som likte den så godt at han straks etterpå fløy til København for å sikre seg Hvam og Christensens tjenster.

Nå er de to danskene nær ved å undertegne en avtale om å skrive manuset til Baron Cohens neste film, skriver Variety.

Sacha Baron Cohen.

Gode nyheter! Den dårlige: Dette betyr nok at oppfølgeren til «Klovn: The Movie» nok utsettes noe.

Så hva slags film er det duoen skal skrive for Cohen? «The Lesbian» er en filmatisering av historien om Hong Kong-milliardæren Cecil Chao, som i fjor tilbød 65 millioner dollar til den mannen som fikk til å gifte seg med hans datter, Gigi.

Det låter jo som et veldig generøst tilbud, det eneste problemet var – og er stadig – at datteren er lesbisk, og på det tidspunktet allerede i et langvarig forhold til en kvinnelig kjæreste.

Chao virker som en ganske artig fyr, som sies å ha ligget med rundt 10 000 kvinner (les en større sak i Financial Times her).

Dette er for øvrig ikke den eneste suksessen som Hvam og Christensen kan glede seg over for øyeblikket. I tillegg til at de skal skrive manuset til «The Lesbian», er «Klovn» også i ferd med å bli filmatisert i en amerikansk versjon.

Filmen utvikles av Todd Phillips («The Hangover») og Danny McBride («Eastbound and Down») – sistnevnte skal dessuten spille i filmen.